admin

Skrevet av Ida Skar 

Kan blåblokkerende lamper bedre døgnrytmen? Ane Nagelhus har i 10 dager sovet på den nye akuttposten på Østmarka, som deltager i en søvnstudie ledet av Håvard Kallestad ved St. Olavs Hospital. De prøver å finne ut av nettopp dette- om lysforhold kan påvirke døgnrytmen din. Her forteller Ane hvordan det har vært å være deltager i søvnprosjektet, og litt om hvordan det føles å gå med EEG-utstyr på bussen.

Fra venstre: Ane Nagelhus, Agnes Blom Nysæter, Andreas Halaas Michaelsen, Henrik Seong, Astrid Kristoffersen Berli, Mai Sharoni. Foto: privat

Fra venstre: Ane Nagelhus, Agnes Blom Nysæter, Andreas Halaas Michaelsen, Henrik Seong, Astrid Kristoffersen Berli, Mai Sharoni.
Foto: privat

Bakgrunnen for studien var ønsket om å utvikle nye metoder for medikamentfri behandling av pasienter ved innleggelse på en psykiatrisk sykehusavdeling. Forskning har vist at blått lys kan ha negativ innvirkning på søvn og døgnrytme, ved å hemme produksjon av søvnhormonet melatonin. Det er vist at bruk av briller som blokkerer blått lys kan være en effektiv, medikamentfri behandling av psykiske lidelser.

Ane forteller at problemet med blåblokkerende briller kan være at det er vanskelig for pasienter å ha dem på. Derfor har de på Østmarka nå laget en ny psykiatrisk akuttpost, der selve belysningen blokkerer for blått lys. Forskningsleder Håvard Kallestad utfører pilotprosjektet sammen med overlege Knut Langsrud og stipendiat Daniel Vethre.

-Pilotprosjektet skal undersøke hvordan friske personer opplever det å være i bygget, og hvorvidt oppholdet påvirker fysiologiske og psykologiske prosesser. Ved hjelp av LED lysteknologi er halve avdelingen blokkert for blått lys på kvelden og natten. Slik kan alle på avdelingen få medikamentfri behandling. I tillegg ønsket man i denne studien å teste en ny metode for å undersøke innlagte pasienters søvn. I dag registreres søvn vanligvis gjennom undersøkelser som krever en rekke sensorer festet til kroppen. I det nye akuttbygget er det derimot bygget en radar i taket på pasienterommet som måler pust og bevegelse uten å være i kontakt med kroppen. Studien ønsker å sammenligne denne nye radarmetoden med tradisjonelt utstyr.

Hvem? - Jeg heter Ane, er 23 år og går profesjonsstudiet i psykologi på NTNU. Foto: privat.

Hvem? – Jeg heter Ane, er 23 år og går profesjonsstudiet i psykologi på NTNU.
Foto: privat.

Hvorfor valgte du å melde deg som deltaker?
– Jeg har lenge tenkt at jeg vil være med som deltaker innen psykologisk forskning. Denne studien syntes jeg var interessant av flere grunner. For det første kan funnene føre til ny behandling av psykiske lidelser, og ha betydning for hvordan vi utarbeider fremtidens psykiatribygg. Dessuten vil ny kunnskap om søvn og hva som fremmer gode søvnvaner også kunne gi en helsegevinst hos friske. Sist, men ikke minst, var dette en mulighet til å oppleve hvordan det er å bo på en akuttpost, en erfaring jeg tror er verdifull når jeg senere skal forstå og hjelpe pasienter som oppholder seg på psykiatriske institusjoner.

Deltagerne måtte prioritere forskningsprosjektet store deler av døgnet, forteller Ane. I en uke måtte de holde en jevn døgnrytme, føre søvndagbok og ha på seg aktigraf- et apparat som måler eksponering av lysmengde. Deretter var deltagerne på akuttposten i ti dager- fem dager på halvdelen med oransje, blåblokkert lys, og fem dager på
halvdelen med normalt lys.

– Å være forsøksperson i denne studien var utrolig spennende, men nokså tidkrevende. På dagtid kunne vi gå i forelesning og oppholde oss hvor enn vi ønsket, men fra klokken 17 og frem til neste morgen måtte vi være på akuttposten. Det var få restriksjoner på hva vi kunne gjøre mens vi var på akuttposten, og mye av tiden satt vi i fellesstua og leste, så på TV sammen, eller spilte brettspill. Hver dag fylte vi ut en rekke spørreskjemaer, og utførte ulike tester. Vi bar dessuten en chip i panna som i likhet med aktigrafen skulle registrere mengden lys vi fikk gjennom dagen. Likevel var det først da vi fikk påmontert EEG-utstyr og tredd hvite nettinghetter over hodet at vi virkelig følte oss som forskningsdeltakere. Fire av nettene på avdelingen ble det gjennomført polysomnografi (PSG) med EEG-elektroder festet til hodebunnen. Ettersom utstyret er tungvint å montere hadde vi det også på oss på dagtid. Å gå på skole, buss og butikk godt innpakket i netting, teip og ledninger var en rar opplevelse! Vi fikk mange lange blikk, utallige spørsmål, en dose klaustrofobi, men mest av alt en veldig morsom erfaring.

Hvordan var det å bo på akkuttpost?
– Jeg hadde stort sett bare positive erfaringer med å bo på akuttposten. Vi fikk hvert vårt pasientrom, disse var enkelt men moderne innredet, rene og godt lydisolert. Om vi hadde innvendinger på senger, dusjer, lysstyrke eller annet, ble disse tatt godt i mot. Tilbakemeldingene ville vurderes slik at det kunne gjøres forbedringer før avdelingen åpner
for pasienter. Det opplevdes litt rart å legge seg til å sove på blått sykehuslaken på et rom som ikke var ens eget, og med nattevakter ute i gangene. Men til tross for dette sov jeg som en stein alle nettene gjennom studien. Jeg følte meg uthvilt hver morgen, og innbilte meg at jeg fikk mer overskudd!

Flere ganger i løpet av studien ble det foretatt målinger av melatoninnivå, der Ane og de andre deltagerne tilbrakte hele kvelder i et mørkt rom. Det ble tatt spyttprøver for å måle melatoninnivået, og alle lyskilder skulle fjernes- inkludert mobiltelefoner.
– Vi var spente på disse kveldene i forkant, men timene i et mørkt rom viste seg å være et nokså deilig avbrekk, og en hyggelig stund hvor vi ble bedre kjent med de andre deltakerne. Noe av det mest spesielle med oppholdet på akuttposten var opplevelsen av å være litt isolert fra resten av samfunnet. Mens studenttilværelsen ofte er fylt med aktiviteter på kveldstid, var vi nødt til å vende tilbake til institusjonen hver ettermiddag og oppholde oss der. En kveld på akuttposten fikk vi nyss om et fantastisk nordlys over Trondheim, og trangen til å komme oss ut av akuttposten for å få det med oss var enorm! Vi maste på de som var på vakt om å få bare noen få minutter ute, og argumenterte med at her hadde de vel en unik mulighet til å studere effekter av nordlys på søvnkvalitet. Men prosjektet måtte gå etter planen, og feilkilder som en snartur ut av avdelingen skulle selvsagt unngås. Så vi fikk nøye oss med å se nordlyset fra
pasientrommene. En trivelig gjeng deltakere og et proft personale var med å gjøre akuttposttilværelsen bra. Nå venter vi spent mens store mengde data analyseres de neste månedene, og håper at resultatene fra studien vil være til nytte!

 

Vil du vite mer om søvn og søvnforskningen? Psykologisk Tidsskrift har også intervjuet
Håvard Kallestad om søvn,  les intervjuet her.