admin

Denne teksten er skrevet av Geir Hustavnes, som er psykologistudent ved Høgskolen i Lillehammer. Han har tidligere studert psykologi ved NTNU.

Jørgen Flor diskuterer og ytrer sin bekymring for kvalitetssikringen av psykologistudenter med utenlandsk kliniskutdanning, i sitt innlegg fra 30. oktober. Dette skapte reaksjoner og han fikk svar den 4. november Jens Ruud og Simen Holm, to kandidatstudenter i Danmark. Man ser her tendenser til en opphetet debatt om et tydeligvis sårt tema.

Som den engasjerte psykologistudenten jeg er, klarer jeg ikke å holde meg på sidelinjen og ønsker å ta opp noen egne meninger og bekymringer.

Bekymring og usikkerhet

Som psykologistudent i tidlig startfase, synes jeg det er trist å merke så sterke tendenser til splittelse i et fagfelt hvor man heller burde samles. Dette er ikke bare trist, men også skremmende, og gjør meg usikker. Fordommer, kamp om jobbene og om hvem er mest skikket – står vi ovenfor en kamp mellom profesjonsutdannede psykologer og de som tok klinisk i utlandet? Hvis man studerer i utlandet, vil man da bli forhåndsdømt som en dårlig psykolog?

Jeg håper inderlig ikke at de fleste psykologer og profesjonsstudenter ser ned på dem som velger den utenlandske veien. Hvis det dog er tilfelle er det veldig trist, men dette velger jeg i så fall å tro representerer meningen til kun et fåtall. Faktum er at begge må gå gjennom en hard vei for å nå det endelige målet, tittelen psykolog. På den ene siden har du profesjonsutdannende, som har jobbet beinhardt for å få opp studiepoengene sine eller kommet gjennom nåløyet på årsstudium, og på den andre siden de som velger å forlate landet, forså heller kjempe en kamp mot SAK (Statens autorisasjonskontor for helsepersonell) når de kommer tilbake. Her må de bli kjent med en ny kultur og kanskje lære seg et nytt språk, men målet er det samme, tittelen psykolog.

Hvem har gått den hardeste veien og jobbet mest? Dette er en debatt jeg synes er unødvendig, da begge har jobbet hardt for nå målet sitt.

Hva om man profesjon er andrevalget?

Selv studerer jeg bachelor i psykologi ved Høgskolen i Lillehammer, og drømmer også om den etterlengtete psykologtittelen. Denne drømmen har jeg hatt siden videregående, som er ikke noe særegent. Men jeg hadde en spesiell merknad, jeg ville ikke gå profesjon. Jeg har lenge drømt om å ta hele utdanningsløpet i utlandet, men endte som sagt opp i OL-byen. Spørsmålet du kanskje stiller nå er hvorfor dro jeg ikke med en gang? Vel, kort fortalt så jeg en større verdi i å både ha norsk og utenlandsk utdanning. Ja takk begge deler. Jeg er veldig glad for at Lillehammer gir oss muligheten til å søke på kliniske mastere med sin «bachelor in science of psychology», men samtidig vil jeg spesifisere viktigheten av å bli kvalitetssikret.

Vi trenger flere som Flor

Jeg har studert psykologi i 2 år, og har i løpet av den relativt korte tiden lært noen av de viktigste prinsippene jeg selv mener en psykologistudent skal inneha: Å tenke kritisk og tørre å stille vanskelige spørsmål.

Det er tydelig at Flor med sitt innlegg har både skapt interesse og provokasjoner. Om man for eller mot, liker det eller ikke, kan det ikke understrekes nok viktigheten av det han gjør. Tørre å stille kritiske og vanskelige spørsmål ingen andre tør å stille offentlig, og oppfordre til saklig debatt.

Flere (både fagfolk og studenter) burde tørre å gjøre som han, ikke være redd for å stille kritiske spørsmål offentlig. Selv om at jeg ikke er enig med alt Flor skriver, er hans arbeid, engasjement og ønske for fagligutvikling og debatt noe jeg beundrer og ser opp til som student og forhåpentligvis fremtidig fagmann.

Ikke et angrep

Jeg er redd for at mange tolker Flor sitt innlegg som et angrep på utenlandske psykologiutdanninger, istedenfor å se på hva han egentlig etterspør, kvalitetssikring. Å stille krav til utdanningen og sikre kvaliteten på fremtidens psykologer ser jeg på som en selvfølge, men hittil ser det ut til at denne debatten har sporet litt av. Spørsmålet ser ut til å gå mot en diskusjon om hvilken utdanning som gir den beste psykologen, når man egentlig heller burde diskutere hvordan sikre kvaliteten som gir de beste psykologene.

Personlig velger jeg å se på Flors innlegg som en sterk motivasjon til og mulighet for å bevise kvaliteten til psykologer med utdanning utenfor Norges grenser. Han er ikke ute etter å henge ut noen, men å sikre at man har en jevngod utdanning som den norske.

Konklusjon

A-psykolog eller B-psykologer? Kan vi ikke bare glemme denne skadelige kategoriseringen og heller kalle det norske psykologer med ulik utdanningsbakgrunn? Fokuset bør ligge på kvalitetssikring av de ulike psykologiutdanningene, uavhengig om det er snakk om profesjon i Norge eller klinisk master i utlandet, og ikke hvem av dem som er mest skikket til å være psykolog. Kliniske psykologiutdanninger skal kvalitetssikres, men jeg synes man burde unngå en eventuell rangering når man er autorisert psykolog. Vi har jo alle samme formål, har vi ikke? Styrke fagfeltet og sikre gode kvalifiserte behandlere. Kan man ikke heller finne en løsning som sikrer denne kvalitetssikringen, slik at en kan rette fokuset mot der det bør være, psykologi og klienters beste?

Jeg setter min lit til at SAK innehar den kompetansen som trengs, når de vurderer om utdanningen er god nok til at personen er skikket til å være utøvende klinisk psykolog i Norge. A-psykolog eller B-psykolog, samma det vel. Kvalitet skal være kvalitet, spør du meg.

 

Teksten er et svar til innleggene fra Jørgen Flor og Jens Ruud og Simen Holm. Jørgen Flors svar til Ruud og Holms innlegg kan du lese her.