Jørgen Flor
Jørgen Flor
Studerer profesjonsstudiet i psykologi ved NTNU
Jørgen Flor uteksamineres som psykolog i 2016 etter nesten 10 år på skolebenken!

På psykologisk institutt i Trondheim har vi i fem år arrangert en fagdag. Helt fra begynnelsen har dagen vært et viktig uttrykk for det manglende samholdet på tvers av studieløpene, og et forsøk på å bøte på dette. Psykologisk fagutvalg har dannet spydspissen for å samle studentene om faget vi tross alt deler.

Jeg ble med i arrangementskomiteen i 2013. Da hadde hver studentforening hvert sitt ansvarsområde, og var drivende dyktige på nettopp dette. Psykologisk tidsskrift stod for layout og grafikk, masterstudentene fikset tekniske utfordringer og linjeforeningen for bachelorstudentene serverte frokost. Alt gikk egentlig ganske bra. Når jeg tok over som leder året etter, ønsket jeg imidlertid enda mer samarbeid. Hvis studentorganene var kommuner og psykologisk fagutvalg en regjering, da var jeg en selvutnevnt Jan Tore Sanner. Forskjellen var at jeg ikke hadde tid til å vente på frivillig sammenslåing.

Kongstanken var at alle skulle med. Det endte som en salig miks av komiteer. Vi dannet en egen gruppe bestående av lederne fra studentorganene – disse skulle sikre demokratisk forankring. En annen komité skulle ordne programmet. Én til for kveldsunderholdningen. Komitéledere rapporterte til sine foreninger og til lederkomiteen. I løpet av få måneder hadde vi lagd et innfløkt byråkratimonster verdig en mellomstor norsk kommune. Forsøket på å sikre demokrati, samarbeid og innflytelse hadde paradoksalt nok flyttet oss lengre unna disse verdiene. Selv var jeg leder for fagutvalget, som ledet psykologidagen, hvor jeg også var leder. Heldigvis var det aldri noen utenfor prosjektet som forstod omfanget av kaoset.

Ikke godt nok

jørgen - bilde PD18. mars 2014 hadde jeg allerede begynt å tenke på neste år. Selv om Storsalen var fullsatt, foredragsholderne tilfredse og økonomien i orden, var ikke jeg fornøyd. Den anerkjennelsen vi fikk, tok jeg ikke i mot. Jeg visste at flere av de frivillige hadde mistrivdes med prosessen. Beslutninger ble tatt for sent, eller ikke i det hele tatt. Mange av oss brukte mer tid på brannslukking, konflikthåndtering og reparasjon enn på å ha det gøy. Det skal veie tungt å ha ansvaret overfor de som investerer tid og ressurser i frivillig arbeid.

Der vi tradisjonelt hadde begynt den salige prosessen med å rekruttere frivillige på høsten, ville jeg gå i gang allerede nå. Noen uker etter psykologidagen 2014 var overstått fikk jeg velsignelse fra fagutvalget til å danne et styre for det som skulle bli Psykologidagene 2015. Diktaturet var ikke lengre skjult bak et skall av byråkrati: Jeg håndplukket de folka jeg hadde tro på. Karete, Katja, Ingrid, Harald og Sigbjørn viste seg å være verdt mer enn tusen komiteer.

Drømmepsykologidagene

Hva har Steven Pinker, Stephen Fry, Ben Goldacre, Dan Ariely, Daniel Kahneman, Judith Beck og Noam Chomsky til felles? De ble alle invitert til Trondheim av oss. Majoriteten av de vi kontaktet, kom selvfølgelig aldri til ”PD15”, men vi er utrolig fornøyd med de som gjorde det. Ingen av dem kom fordi vi lokket med svære honorarer eller fancy hoteller. Å bli invitert av studenter til å snakke for studenter har en egen tiltrekningskraft på de rette menneskene.

Ingen i styret fikk arbeidsoppgaver eller instrukser. I stedet gav vi oss selv solidarisk ansvar og full frihet til å lage det arrangementet vi selv mente var best. Hvorfor ha spesialiserte arbeidsoppgaver eller roller når ingen av oss var eksperter? Vi diskuterte oss i stedet gjennom det meste. Ikke sjeldent var det ubehagelig å skulle forvalte så mye penger og ansvar på vegne av alle de vi opplevde å lage dagene for. Ansvarsfølelsen var skyhøy, og aldri har jeg jobbet med en like motivert gruppe. Arbeidsmengden var også skyhøy, og aldri har jeg jobbet mer med et frivillig prosjekt. Det gav resultater når vi allerede i juli, to måneder før normalt, hadde programmet klart. Det eneste som gjenstod da, var et sted å være, penger til å betale alt, og noen frivillige til å hjelpe oss.

Foto: Kaia Janet Aarberg

Foto: Kaia Janet Aarberg

Avslutning

Vi kom i mål. På tross av økt dollarkurs som veltet budsjettet vårt, foredragsholdere som ikke fant Samfundet og ikke minst en flystreik som truet med å holde halvparten av det faglige programmet hjemme. På grunn av hårete mål, mye guts og hundrevis av arbeidstimer.

Nå er det en ny gruppe sin tur. Allerede har de overgått oss med lanseringen av en nobelprisvinner vi lå langflat etter i flere år. Og jeg – jeg trenger ikke lengre tenke på neste år.