Atle Eskeland Rimehaug
Atle Eskeland Rimehaug
Atle har en bachelor i psykologi fra UiO, og studerer for tiden fysikk og matematikk med spesialisering i biofysikk og medisisk teknologi ved NTNU.

Jeg valgte å ha på meg rød skjorte i morges. Jeg avgjorde at det ville være bedre med fisk enn hamburger til middag. Og jeg bestemte meg for å begynne å skrive på denne artikkelen nå nettopp. Verbene våre er tydelig preget av vår tro på at vi har fri vilje, men har vi egentlig det?

Først må jeg definere hva jeg mener med fri vilje. Jeg mener evnen til autonom kontroll over egne handlinger – at du alltid kunne valgt annerledes enn du faktisk gjorde. Eller sagt på en annen måte: Hvis vi kunne spole livet mitt helt tilbake til begynnelsen, og så spille av alle opplevelser og hendelser på nøyaktig samme måte helt frem til skjortevalget i morges, ville jeg helt fint kunne valgt å ta på meg den blå skjorten. Valget ville ikke være bestemt av krefter utenfor min kontroll.1 For det er sånn det føles, er det ikke? Med mindre du er 12 år og moren din tvinger deg til å ha på deg den røde skjorten (selv om den svarte med dinosaurer er mye fetere), føles det alltid som at du gjør et overveid og selvstendig valg når du plukker ut klærne dine. Jeg mener dette er en illusjon, og jeg skal prøve å forklare hvorfor.

Fri vilje har blitt diskutert av filosofer siden antikken, men med fremveksten av moderne nevrovitenskap har rommet for diskusjon blitt mindre. Det er ikke lenger først og fremst filosofer som diskuterer spørsmålet, det er nevroforskere og andre vitenskapsfolk. Allerede på 80-tallet gjorde fysiologen Benjamin Libet en studie som skulle bli en klassiker i fri vilje-debatter. Studiedeltakerne skulle sitte i ro med EEG-elektroder festet til hodet, og bevege hånden sin når de følte for det. I tillegg skulle de si fra når beslutningen om å bevege hånden hadde entret bevisstheten. Libet fant at han ved å følge med på EEG-målingene av hjerneaktiviteten kunne se at en beslutning hadde blitt tatt opptil flere tidels sekund før deltakerne rapporterte at de var bevisste på beslutningen. Senere studier med fMRI-avbildning av hjerneaktiviteten har vist at man ikke bare kan se at et valg har blitt tatt, men også hvilket valg som har blitt tatt helt opptil 10 sekunder før studiedeltakerne selv er følte at de tok valget.

Likevel, selv uten noe av denne kunnskapen fra nevrovitenskapen ville det i mine øyne være vanskelig å tro på noen form for fri vilje. For fysikken har lært oss at alt som foregår i universet i bunn bare er fysiske prosesser mellom elementære partikler, og siden mennesker like mye er en del av dette universet som alt annet, vil det si at alle sider ved mennesket – også våre tanker, følelser og oppfatninger – dypest sett bare er et produkt av fysiske prosesser. Noe som betyr at hver gang vi står overfor en beslutning, blir valget vi tar avgjort av hvilke fysiske prosesser som skjer i hjernen vår akkurat i det øyeblikket. Og disse fysiske prosessene er helt og holdent bestemt av naturlovene, så det vil si at valgene vi til enhver tid tar også må være helt og holdent bestemt av naturlovene. Jeg valgte ikke den røde skjorten i morges, det valget hadde allerede blitt tatt for meg.

Alle som har tatt exphil, i alle fall nylig, vil korrekt kjenne igjen resonnementet over som determinisme – ideen om at alle hendelser i universet fra Big Bang og frem til i dag er predeterminerte, og det eneste som hindrer oss i å spå fremtiden er vår begrensede kunnskap og intelligens. Men den samme fysikken som gir oss determinismen kan også redde oss fra. Den grenen av fysikk som kalles kvantemekanikk (fysikken til veldig små partikler) er notorisk indeterministisk. Jeg skal ikke gå i detalj på hvordan kvantemekanikken fungerer her, jeg skal nøye meg med å vise at mens hendelser i hverdagsfysikken er forutsigbare og forståelige, er kvantemekaniske hendelser uforutsigbare og uforståelige. Hvis du for eksempel skyter en ball gjennom et hull med en vegg bakom (hverdagsfysisk hendelse) med akkurat samme fart og retning om igjen og om igjen, vil selv et barn kunne fortelle deg at ballen vil treffe veggen på samme sted hver gang, så vi kan på forhånd si hvor ballen vil treffe neste gang. Hvis du derimot skyter et elektron gjennom et hull med en vegg bakom (kvantemekanisk hendelse) med eksakt samme fart og retning om igjen og om igjen, vil den treffe forskjellig sted på veggen hver gang, og det er umulig å forutsi hvor den vil treffe neste gang. Dette skyldes ikke unøyaktige instrumenter eller at fysikere er for dumme til å finne ut hva som vil skje, uforutsigbarheten og tilfeldigheten er rett og slett en fundamental egenskap ved naturen. Valgene våre er kanskje ikke forutbestemte likevel!

Noen har ment at denne kvantemekaniske indeterminismen gir oss fri vilje, for hvis valgene våre ikke er forutbestemte, må de være frie. Dessverre hjelper det lite. Et valg er ikke fritt om det er bestemt av tilfeldige prosesser. Hvis mitt valg om å ha fisk til middag i dag skyldtes en tilfeldig kvantemekanisk hendelse i hjernen min, er dette valget like mye utenfor min kontroll som hvis det hadde skyldtes en forutbestemt hendelse fra hverdagsfysikken. Dersom jeg kunne styre hvilke kvantemekaniske hendelser som inntraff i hjernen min, ville de per definisjon ikke lenger være tilfeldige –  og det er ikke mulig. Vår skjebne er ikke forutbestemt, men det betyr ikke at vi har fri vilje til å forme den.

Et siste halmstrå fri vilje-proponentene har klamret seg til er bevisstheten vår. Ingen vet akkurat hva bevissthet er eller hvordan det oppstår, men en av de egenskapene vi tilskriver bevisstheten vår er at vi bruker den når vi veier ulike alternativer opp mot hverandre før vi fatter en beslutning. Vi sier jo at det var et bevisst valg eller en bevisst handling. Kanskje er det i det ukjente og smått mystiske ved bevissthet at den frie viljen dukker opp? Det kan ikke utelukkes, men det virker heller ikke spesielt sannsynlig. Selv om vi ikke vet hva bevissthet er, må det oppstå som et produkt av fysiske prosesser i hjernen vår det også. Hvordan skulle det ellers oppstå? Og hvis bevissthet er et produkt av fysiske prosesser, må også dét være bundet av de samme naturlovene som alt annet i universet. Synd, men sant. Med siste vei til fri vilje mer eller mindre blokkert, virker det som at vi ikke har noe annet valg enn å konkludere med at fri vilje er en illusjon.

Med et voksende antall argumenter og en voksende empiri som tyder på at vi ikke har noen fri vilje, har diskusjonen begynt å dreie seg over på hvilke implikasjoner dette har for vårt syn på moral og hvordan vi burde utforme samfunnet – og spesielt rettsvesenet. For hvordan kan vi holde mennesker ansvarlige for deres handlinger og fengsle dem hvis de i prinsippet ikke har kontroll over valgene de tar? Enkelte, som filosofen Saul Smilansky, har faktisk argumentert for at vi burde holde det hemmelig at vi ikke har fri vilje (whoops), fordi konsekvensene av en befolkning som ikke tror den kan styre sine valg vil ifølge ham være svært ødeleggende. Andre, som nevroforskeren Sam Harris, har ment at det er helt nødvendig å overbevise folk om at de ikke har fri vilje for å kunne bygge opp det gode samfunn.2 Hvem har rett?

Psykologisk forskning gir tilsynelatende Smilansky rett, i hvert fall litt. I en studie gjort av Kathleen Vohs og Jonathan Schooler ved Universitetet i Pittsburgh viste det seg at når folk leste en tekst som argumenterte for at vi ikke har fri vilje, ble de mer tilbøyelige til å stjele, jukse og begå andre umoralske handlinger. Og det begrenser seg ikke til laboratoriet. En annen studie de gjorde viste at folk som trodde mindre på fri vilje i utgangspunktet både jobbet dårligere og møtte sjeldnere opp på jobb i tide.

Men det er ingen grunn til at fravær av tro på fri vilje skal føre til fravær av folkeskikk. For selv om fri vilje er en illusjon, er smerte, lidelse, glede og velvære høyst reelle opplevelser. Og så lenge det er forskjell i mengden lidelse eller velvære ulike handlinger fører til, er noen handlinger mer og mindre moralsk riktige enn andre. Vi kan kanskje ikke holde folk ansvarlige for deres handlinger, men vi kan fortsatt forsvare fengsling og andre straffemetoder fordi de bidrar til å begrense folks lidelse.

La meg prøve å illustrere det siste poenget med en analogi. Hvis en av Googles selvkjørende biler gikk amok og konstant kjørte inn i andre biler og satte menneskers liv i fare, ville vi naturligvis prøve å stoppe bilen. Og vi ville omprogrammere den slik at den ikke kan volde den samme skaden igjen. Dette ville vi gjøre uten at vi på noe som helst tidspunkt holder bilen ansvarlig for dens «handlinger», ganske enkelt fordi den skaden den forårsaket er uønsket og vi vil gjøre det vi kan for å unngå den. På samme måte vil vi umiddelbart stoppe et menneske som er i ferd med å skade andre, og hvis det er grunn til å tro at han (det er som regel en han) vil gjøre det samme igjen, vil vi ikke nøle med å fengsle ham for å beskytte resten av samfunnet for den faren han utgjør.

I tillegg vil vi prøve på det som tilsvarer en omprogrammering for mennesker. Med det mener jeg ikke noen form for orwellsk tankekontroll, selvfølgelig. Programmeringen vil innebære det jeg gjør nå: Å overbevise om at handlinger har mer og mindre ønskelige konsekvenser og at handlinger som forårsaker lidelse skal unngås. Googles selvkjørende bil burde ikke synes at det er en god idé å kjøre på rødt lys, og et menneske burde ikke være overbevist om at det er en god idé å utøve vold mot andre.

Skribent Atle Eskeland Rimehaug

Skribent Atle Eskeland Rimehaug

Selv har jeg ikke trodd på fri vilje på mange år, uten å ha blitt til en stjelende, juksende nihilist. Dette er også et spørsmål om hvilket nivå man tenker på i dagliglivet. Hvis jeg blir stormforelsket i en jente ved første møte tenker jeg ikke «Jøss, det var en gøyal kjemisk reaksjon. Henne vil jeg møte igjen». Det er bare det at hvis jeg tenker meg om, må jeg anerkjenne at det er det det faktisk er.  Så jeg holder fortsatt både meg selv og andre ansvarlige for henholdsvis mine og deres handlinger, selv om det er litt selvmotsigende. Det er den tenkemåten som faller meg mest naturlig. Og jeg tror det samme er sant for andre også – selv om du aksepterer at du ikke har fri vilje vil du fortsatt tenke og handle stort sett på samme måte som før. Vohs og Schoolers studier taler meg litt imot her, men studiedeltakerne deres hadde ikke lest noen tekster som argumenterte for at konsekvenser fremdeles har betydning, og hadde derfor ikke blitt overbevist om at det fortsatt var viktig å handle moralsk riktig. Så en kort oppsummering av mitt syn kan være: Du har sannsynligvis ingen fri vilje, men det burde ikke bry deg så hardt.

Hva skal jeg ha til middag i morgen? Hvem vet? Jeg skal spise hos en venn, så det spørs hvilke fysiske prosesser som har foregått i hjernen hans i løpet av dagen.

  1. For et annet syn på hvordan man skal definere fri vilje, les Daniel Dennet om kompatibalisme.
  2. The Moral Landscape (2010), Sam Harris