admin

Vi lever i et land hvor menneskerettigheter står høyt i kurs. Skole-, helse- og rettsvesen skal legge til rette for små og større funksjonsnedsettelser, og den enkelte sine rettigheter blir godt ivaretatt, tilsynelatende. Tilrettelegging krever kunnskap, og dessverre ser vi fremdeles at enkelte «usynlige» funksjonsnedsettelser ikke nødvendigvis fører til adekvat tilrettelegging, nettopp på grunn av mangel på kunnskap. Vår historie handler om en jente med funksjonsnedsettelsen ADHD som er en nevropsykiatrisk funksjonshemming. Hyperaktiviteten og impulsiviteten som preger diagnosen medfører merkbart nedsatt funksjonsnivå i flere situasjoner. Denne tilstanden påvirker evnen til å fokusere og konsentrere. ADHD blir sammenlignet med konstant å ha 16-18 ulike radiokanaler inne i hodet på samme tid, på ulik styrke. 5 % av norske ungdommer har denne diagnosen. I tillegg har 2/3 av de med ADHD betydelige tilleggsvansker. Hos jenter og kvinner kan ADHD være en skjult funksjonshemming, på grunn av måten symptomene manifesterer seg (Biederman & Faraone, 2006)

 

_HFS8737

Denne sviktende evnen til å regulere og sortere inntrykk krever både forståelse og tilrettelegging fra det offentlig sin side. Det offentlige plikter å tilpasse sine tjenester til den enkeltes funksjonsnivå. Hun opplevde at hun ikke hadde fått et tilrettelagt opplegg i den videregående opplæringen, og hun bestemte seg derfor endelig for å få saken sin prøvd for en domstol.

Før saken hennes mot fylkeskommunen kom for retten, gikk hun med på å delta på en rettsmekling for eventuelt å finne en løsning. Da hun, etter flere timer med mekling, måtte forlate meklingen for en stund, ble det inngått rettsforlik. Hun selv hadde ikke fått med seg avgjørende informasjon og noen ukjente begrep hadde gått henne hus forbi. Hun hadde ikke oppfattet at hun hadde bekreftet at hun hadde gitt andre myndighet til å inngå forlik på hennes vegne mens hun var borte. Derimot var hun helt sikker på at hun verken skriftlig eller muntlig hadde gitt andre lov til å inngå avtale med fylkeskommunen på hennes vegne.

Da hun oppdaget at andre hadde inngått forlik for henne, godtok hun det ikke, og mente at hennes funksjonsnivå ikke var tatt hensyn til. Siden det kun er domstolen som kan oppheve et rettsforlik, måtte hun, som var myndig, ta saken sin til tingretten for å kreve rettsforliket opphevet. I tingretten skulle dommeren ta stilling til om rettsforliket var gyldig, til tross for hennes oppmerksomhetssvikt. Men i tingretten tapte hun. Domstolen avslørte her, ikke bare manglende forståelse for den funksjonssvikten som de skulle foreta dommen på grunnlag av, men forsto heller ikke selv den tilrettelegging hun trengte. Den dømmende makt har med andre ord ingen kompetanse rundt den tilrettelegging som spesielt ungdommer med en alvorlig ADHD-diagnose har behov for. Dommeren konkluderte i sin dom:

«Under hovedforhandlingen har det fremkommet ved vitneførsel fra begge parter at saksøker opptrådte adekvat under rettsmeklingen».

Her ser vi konsekvensene når rettsvesenet fullstendig mangler forståelse for det som det er satt til å dømme om. Jenta møter forventninger som hun ikke greier å innfri, og i alle praktiske henseender straffes hun fordi hennes funksjonssvikt ikke er synlig. Den sosiale kompetansen som hun har opparbeidet seg på tross av diagnosen, hjelper henne ikke. Tvert imot kamuflerer den problemene slik at dommeren lar seg lure til å kjøpe motparten sine argumenter om «adekvat oppførsel». Hennes «normale» oppførsel blir brukt mot henne!

Det indre kaoset speiler seg ikke nødvendigvis på utsiden. Slik beskriver en jente sin ADHD på Facebook: «Jeg er ingen dårlig lytter, men iblant har jeg vansker med å konsentrere meg. Dryppingen fra kranen, en bil som kjører forbi, et par på en benk; alt som du med hjelp av din ventil kan sile bort blir igjen i hodet hos meg. Jeg ser leppene dine røre seg men noen ganger er jeg lei, og da klarer jeg ikke å høre hva du sier til tross for at jeg virkelig prøver. Jeg gjør det ikke for å ignorere deg. Det er bare for at det finnes så mye annet å høre på. Og er vi i et helt stille rom så lytter jeg i stedet på stillheten som blandes med tankene i hodet mitt. For der, der er det aldri stille». (Publisert først på facebook-siden Verdsatt 7.10.2016.)

Bjørn Hans Frantzen som har jobbet med denne type funksjonssvikt i flere tiår, var hennes sakkyndige under rettsaken, og han skriver følgende i sin rapport til dommertilsynet: «…Derfor er det etter min mening et overgrep overfor ei jente med ADHD og tilleggsproblematikk å kjøre en rettsak uten noen form for tilrettelegging og tilpasning.»

Enhver diagnose eller funksjonssvikt skal utløse rettigheter, men da må rettighetene følges opp med opplæring av ansatte innen det offentlige, overalt hvor sårbare grupper møter. ADHD er en alvorlig diagnose, og når den først er satt, er det på bakgrunn av merkbart nedsatt funksjonsevne på flere områder. Diagnosen innebærer en psykisk barriere som, selv om den er usynlig for en utenforstående, krever tilrettelegging. Domstolen, som i dette tilfelle var satt til å vurdere om saksøker har fått det hun har krav på, bør gå foran med et godt eksempel, både med tilrettelegging og ikke minst forståelse for hvilke begrensninger en ungdom med alvorlig ADHD har. Derfor ble overraskelsen stor da vi opplevde en domstol som verken hadde kunnskap om behov – og da heller selvsagt ingen forståelse for hvilke tilrettelegginger fra det offentlige personer med alvorlig oppmerksomhetssvikt har behov for, eller den funksjonssvikten de selv skulle dømme om.

 

Edvin Rødal  (Far)

 

Referanser

Biederman, J., & Faraone, S.V. (2006). Attention-deficit hyperactivity disorder. PubMed, 367(9506), 237 – 248. DOI: 10.1016/S0140-6736(05)66915-2