admin

Skrevet av Ida Skar 

Hvordan oppleves og defineres fellesskapsfølelsen? Med en diskursanalytisk tilnærming har Nina Kavita Heggen Bahl skrevet en PhD om «sense of community» hos eldre. Bahl har både norske og indiske røtter, og har forsket på hvordan urbane eldre i Norge og India definerer «sense of community», og hvordan kultur kommer til uttrykk i måten de snakker om den.

Foto: Ingrid Hagaseth Berntsen

Foto: Ingrid Hagaseth Berntsen

Hva er din bakgrunn?
– Jeg startet på årsstudium i psykologi i 2005 og fortsatte med bachelor i psykologi året etter. I 2008 søkte jeg på master i helse-, organisasjons-, og kommunikasjonspsykologi, men kom inn på master i sosial- og samfunnspsykologi. Det skulle vise seg å være i svært god overenstemmelse med mine verdier og interesser.

Hva har du skrevet doktorgradsavhandling om?
– Jeg har skrevet om fellesskapsfølelsen. Den følelsen man får når andre i et fellesskap aksepterer deg som du er, inkluderer deg, tar hensyn til dine behov, og får deg til å føle deg som en del av en større stabil og trygg struktur. Ofte får man denne følelsen i geografiske fellesskap, som nabolag eller en by, eller relasjonelle fellesskap, som for eksempel i et virtuelt fellesskap eller et annet fellesskap basert på felles interesser. I samfunnspsykologien har vi målt og forsket på denne følelsen ut ifra et begrep som kalles «sense of community». Dette begrepet er en kjerneverdi i samfunnspsykologien og inkluderes i en av samfunnspsykologiens hovedmål: Å fremme fellesskapsfølelse og forebygge nedgang av denne. Til tross for at flere studier antyder at kultur og alder er sentralt for hvordan vi opplever og definerer fellesskapsfølelsen, vet vi lite om begrepet når det kommer til eldre og ulike kulturer.

Sense of community
– For å kunne oppnå det nevnte samfunnspsykologiske målet i en populasjonsaldrende verden er det essensielt å forstå begrepet hos eldre i ulike kulturer. Dette ble fokuset for doktorgradsavhandlingen min. Jeg utforsket urbane eldre sitt begrep av «sense of communtiy» i Norge og India. Det er flere studier som viser at mennesker som bor i byer skårer lavere på fellesskapsfølelse, sammenlignet med de som bor på bygda. Dermed ble det sentralt å fokusere på urbane eldre, slik at fremtidige intervensjoner kan promotere fellesskapsfølelse, og eventuelt forebygge nedgangen av den, for de som er mest utsatt. Som Norsk-Indisk forsker ble jeg nysgjerrig på om det fantes likheter eller forskjeller i hvordan urbane eldre i Norge og India definerer fellesskap og fellesskapsfølelse, og hvordan kultur kom til uttrykk i måten de snakket om disse begrepene. Gjennom kvalitative analyser av intervjudata fant jeg og mine medforfattere følgende:

Kulturelle meningssystem

  • Måten eldre i Norge og India definerer fellesskapsfølelse er i overenstemmelse med dimensjonene som inkluderes i etablerte operasjonaliseringer av begrepet, men hovedaspektene av deres begrep reflekterte kulturelle meningssystem i hver av kontekstene, og er altså kulturspesifikke.

Individets ansvar

  • Eldre i Norge var opptatt av at fellesskapsfølelse er noe en selv må jobbe for og gjøre en innsats for i alderdommen, selv ved reduksjon i egen helse. Dette viser til et individualistisk og protestantisk fokus på individets ansvar i å opprettholde fellesskapsfølelse.

Individets selv tilknyttet andre

  • Eldre i India var opptatt av å gi hjelp og omsorg til det større fellesskapet (byen og nasjonen). De tok også opp at alderdommen i urbane India har gått fra å skulle tilbringes i den utvidede familien, til å skulle leves utenfor kjernefamilien, og at dette utfordret deres fellesskapsfølelse. Dette reflekterer en hinduistisk tankegang, der uselviskhet står sterkt, men også en kollektivistisk tankegang hvor individets selv anses som tett knyttet til andres selv.

Psykososiale overganger

  • Videre fant vi at psykososiale overganger i eldre år (f.eks. det å pensjonere seg fra arbeidsfellesskap, tap av venner og ektefelle), også er sentralt for fellesskapsfølelse i alderdommen. Hvordan eldre er forventet å håndterte disse overgangene, henger tett sammen med de kulturelle meningssystemene i hver av de to kulturelle kontekstene.

– Det vil si at for å promotere fellesskapsfølelse for eldre i urbane Norge og India, kan en ikke bare ta utgangspunkt i etablerte operasjonaliseringer av begrepet, men en må basere seg på en mer nyansert forståelse som tar hensyn til at alderdom og sosialt liv i eldre år påvirkes av både kultur og de spesifikke overgangene som inngår i alderdommen.

Hvorfor er dette et viktig tema?
– Det er flere studier som viser at fellesskapsfølelsen er en fundamental del av det å ha det bra (well-being). En av studiene i avhandlingen min som utforsket denne relasjonen viste at dette også er tilfellet for eldre i Norge. I møte med eldrebølgen i Norge, så vel som verden over, blir det viktig å kunne promotere mental helse hos eldre. En må spørre seg- har de eldre forutsetninger for å vedlikeholde fellesskapsfølelsen sin (har de helse eller tilbud for å komme seg ut?) og hvordan forstår en alderdom og eldres sosiale liv i den enkelte kultur?

På hvilken måte er diskursanalyse relevant innenfor psykologisk forskning?
– Diskursanalytiske tilnærminger vil alltid være gjeldende for psykologien fordi de har som mål å forstå maktrelasjoner og meningssystemer i samfunnet vi lever i. Begge deler har store føringer for hvordan vi tenker og hvordan vi har det. Samtidig påvirker vi som individer maktrelasjoner og meningssystemer gjennom språkbruk, og diskursanalytiske tilnærminger kan dermed også gi innsikt til hvordan vi handler sosialt gjennom språket. Psykologien trenger diskursanalytiske tilnærminger for å forstå interaksjon mellom individ og samfunn.