admin

En bokanmeldelse av Resiliens – Risiko og sunn utvikling (2.utg, 2010), skrevet av Anne I. H. Borge.
Skrevet av Marielle Bjørkheim, profesjonsstudent i psykologi ved NTNU.

Foto: Gyldendal

Foto: Gyldendal

Til tross for en vanskelig oppvekst preget av risikofaktorer som vold, forsømmelse og fattigdom ser mange barn ut til å utvikle seg på en tilfredsstillende måte. Hva er det som gjør at disse barna klarer seg så bra? Gjennom 8 kapitler ser Anne I. H. Borge nærmere på hva resiliens og risiko er, hva som forårsaker resiliens og hvilke beskyttelsesfaktorer som eksisterer. Gjennom å gi en presentasjon av ny forskning på feltet forsøker den å vise hva som kan være viktige forebyggingsstrategier for psykiske problemer i fremtiden.

Et av problemområdene som Borge ser nærmere på er antisosial atferd. Hun skriver at «få andre psykososiale problemer er så stabile og uforanderlige som antisosiale problemer» (s. 91). På grunn av den høye forekomsten av antisosiale problemer kan gode resiliensbyggende tiltak ha stor innvirkning på barn i denne gruppen. I boken får vi presentert flere mulige intervensjoner, som for eksempel prososiale venner og tiltak i barnehage og skole.

Et annet viktig tema som Borge ser på er familierisiko og hvilke beskyttelsesfaktorer som gjør seg gjeldende i slike situasjoner. Hun definerer familierisiko som ugunstige situasjoner som barn opplever i forbindelse med alvorlige vedvarende krangel mellom omsorgspersoner, rusmisbruk, omsorgssvikt, og opphold i institusjoner med ekstremt dårlig kvalitet. En rekke resiliensprosesser kan eksistere under slike forhold, og boken gir en grundig innføring i mange av disse.

De to siste kapitelene er med på å gi en god avslutning og innramming av boken. De fokuserer på resiliens i et livsløpsperspektiv og hvordan resiliens er knyttet til genetikk. Dette er med på å utvide perspektivet til å inkludere resiliens hos voksne og å ikke bare se på de miljømessige faktorene, men også de genetiske faktorene. Dette bidrar til en dypere og bredere forståelse av resiliens.

Helhetlig er boken lettlest, men noe rotete ved at den inkluderer noen overflødige elementer som ikke holder seg til den «røde tråden» i boken. Ta for eksempel kapittel 1, der jeg synes Borge gjennomgår for mange av de beslektede begrepene til resiliens. Selv om denne gjennomgangen er tenkt å være oppklarende, synes jeg at den bidrar til at det blir mer uoversiktlig, i tillegg til at det er en del gjentagelser. Det er likevel ikke tvil om at den dekker et bredt spekter av tema. Gjennom å se nærmere på resiliens i relasjon til både individuell, familiær og samfunnsmessig risiko, samt akutt og kronisk risiko, gir den et godt bilde av hvordan resiliens utvikles. All forskningen som boken inkluderer, både norsk og internasjonal, er med på å gi et grundig bilde av hvordan samspillet mellom individuelle egenskaper hos barna og forhold i miljøet bidrar til at de får en relativt tilfredsstillende utvikling på tross av at de lever i risikosituasjoner. Samtidig viser boken også hva det er viktig å forske nærmere på i fremtiden.

Presentasjonen av både teori og empiri, samt balansen mellom dem, gjør at boken bidrar til en god helhetlig forståelse av resiliens. Blant de mange psykologibøkene som vanligvis har fokus på hvorfor og hvordan usunn utvikling forekommer er den et friskt pust med sitt fokus på sunn utvikling til tross for risiko. Å lese om at barn som har opplevd de mest forferdelige ting likevel kan klare seg bra gir meg håp for fremtidig forebygging av psykiske lidelser.

 

Denne anmeldelsen tar for seg bokens 2. utgave, utgitt i 2010. Forfatteren har nylig gitt ut en tredje utgave med oppdaterte kapitler. Psykologisk Tidsskrift NTNU har blitt tilsendt et anmeldereksemplar av den nye utgaven. Hvis du ønsker å skrive en anmeldelse, ta kontakt, så skal vi sende deg boken. Etter du har skrevet anmeldelsen får du beholde boken selv.

Borge, A. I. H. (2010) Resiliens: Risiko og sunn utvikling (2. utg). Oslo: Gyldendal Akademisk Forlag