Ivar A. Bjørgen
Ivar A. Bjørgen
Ivar Arnljot Bjørgen er professor emeritus i psykologi ved NTNU, og en nestor innen norsk psykologi. Han var den første ansatte da Psykologisk Institutt ble opprettet ved Norges lærerskole i Trondheim i 1976, og har spilt en sentral rolle i utviklingen av instituttet, som i dag er et av NTNUs største.

Denne teksten er tidligere publisert i Psykologisk Tidsskrifts papirutgave 1-2003 og er én av syv tekster om instituttets historie, skrevet av Ivar Bjørgen.

Er psykologi én vitenskap, eller mange? NTNU har satt seg som mål å være Norges tverrfaglige universitet, og det syns jeg er et godt mål. Vår forståelse hemmes av oppdelinger og markeringsbehov, og det oppstår lett skiller mellom fag. Ikke bare mellom fag, også innenfor de enkelte vitenskaplige institutter utvikler det seg båser som hindrer helhetsforståelse og oversikt. I en periode var det visst 12 ulike psykologiske institutter ved Universitetet i Bergen, og APA (American Psychological Association) opererer nå med flere hundre fagseksjoner. Psykologien sektoriseres mer og mer.

Er psykologi politikk, eller kan faget bli brukt til politiske formål? Vil psykologer som uttaler seg offentlig ha eller bli tillagt politiske motiver? Er det mennesker med bestemte politiske oppfatninger som søker studiet, og vil studiet og yrkesvirksomheten lede utøverne i bestemte politiske retninger? Eller kan psykologer like gjerne tilhøre Fremskrittspartiet som Rødt?

Med hensyn både til sektoriseringen og politiseringen av psykologien i Norden, kom to møter i Trondheim til å spille en sentral rolle. Det 23. nordiske møte i teoretisk psykologi i Trondheim 1979 var også en 100-års markering av etableringen av Wilhelm Wundts Leipzig-laboratorium – av mange regnet som starten på psykologi som moderne vitenskap. Det ble samtidig det siste av slike generelle møter, selv om det noen år senere ble gjort forsøk på fornyelse. Tiden var øyensynlig gått fra slike møter.

Den IX Nordiske Psykologkongress ble avholdt i Trondheim 1971. Disse kongressene, som blir avholdt hvert tredje år, samlet til å beg2003-1 bilde 1ynne med psykologer av alle slag, forskere, byråkrater og praktikere. De var viktige samlingspunkter for medlemmer av en profesjon som lenge trengte å støtte hverandre gjensidig på tvers av landegrensene. Men på begynnelsen av 70- tallet hadde psykologene begynt å få aksept i samfunnet, og dermed kom tidens strømninger og politiske motsetninger fram. Med utgangspunkt i disse to møtene skal jeg drøfte sektorisering og politisering av faget. Jeg må igjen understreke at dette er en utvikling sett gjennom en persons øyne.

Sektoriseringen
Det er sjelden det er mulig å gi æren entydig til én enkelt person – men de Nordiske møter i teoretisk psykologi ble unnfanget, så vel som opprettholdt, gjennom én persons arbeid: Per Saugstad var kommet tilbake fra USA, og hadde satte seg som mål å bygge opp igjen eksperimentalpsykologien i Norge. Etter den sterke interessen som blant annet ledet til opprettelsen av Psykologisk Institutt i Oslo, hadde den eksperimentelle psykologi ligget nede i 30 år. Harald Schjelderup, den eneste professor i faget, hadde som kjent andre interesser. Høsten 1955 tok Saugstad kontakt med de nordiske universiteter som hadde opprettet psykologiske institutter for å se på ”mulighetene for å etablere et nordisk forum for drøftelse av problemer innen eksperimentell og teoretisk psykologi.”

Faget hadde utviklet seg ulikt i de nordiske land, ja, så ulikt at en knapt kunne skjønne at det var den samme vitenskap. Ikke bare landene i mellom, også de enkelte universiteter utviklet hver sin psykologi. Størst variasjon var det nok i Sverige, som hadde flest universiteter. Da jeg hadde utsiktspunkt fra Stockholm i vårsemesteret 1960, var det Gøsta Ekman som definerte faget, og det besto da av alt som kunne måles (grad av nykternhet ble målt og kartlagt mens jeg var der, selv målte jeg grad av meningsfylthet i svenske CVC-stavelser), og det varte inn til David Magnusson tok over med sine mer personlighetspsykologiske interesser. Gunnar Johanssons persepsjonstenkning dominerte Uppsala, og parhestene Gudmund Smith og Ulf Kragh utformet sin originale forskningstradisjon med persepsjon som utgangspunkt for klinisk psykologi i Lund. Elmgrens testpsykologi dominerte Gøteborg, og da Mats Bjørkman fikk professoratet ved det nyopprettede universitetet i Umeå, tok han med seg sin læringsforskning og sin assistent Ingvar Lundberg dit.

En helt annen psykologisk forskning hadde Danmark, hvor Lehmann etablerte det første psykologiske laboratorium i Norden så tidlig som i 1886. Dette spilte en sentral rolle både i forskning og undervisning. Da Edgar Rubin i 1922 etterfulgte Lehmann kom nok en ny retning, som en med dansk beskjedenhet kalte ”ærlighetspsykologien”, en folkelig betegnelse på den videreutvikling av Rubins spesielle analytiske fenomenologi, mest kjent gjennom hans analyse av figur-grunn-fenomenet. Han stilte strenge krav til publisering: I København ble det påstått at Rubin ikke lot ”drengene” Tranekjær Rasmussen og Frans From disputere før de var ca 70.

I Finland spilte Eino Kaila lenge den sentrale professorrolle som Schjelderup i Norge og Rubin i Danmark, men etter krigen var det persepsjonsforskeren Kai von Fieandt og læringsforskeren Johan von Wright som representerte finsk psykologi uten annet felles enn røttene i det finsk-svenske kulturmiljøet.

Det eneste som var felles på slutten av 1950-tallet var den hierarkiske struktur og professorens makt. Jeg opplevde det da jeg kom fra Oslo for å bygge opp et Psykologisk Institutt i Trondheim: Jeg kan ikke huske at det noen gang ble stilt spørsmål om mine til tider ville innfall. Professoren var som en småkonge, faget ble styrt av hva han interesserte seg for! Kollega Kjell Raaheim tilgir meg forhåpentlig når jeg minner om hans begeistrede utbrudd etter møtet med Elmgren i Gøteborg; ”Han trykte meg i handa”. En professor var virkelig noe den gang!

Og disse småkongene skulle samles om noe felles. Hva var det som kunne samle så spredte miljø? Saugstad satte seg grundig inn i de nasjonale tradisjoner (se hans bidrag i Seculum Primum) og spilte bevisst på evige og grunnleggende spørsmål i faget, noe vi kan se av emnene som ble tatt opp på møtene: Først persepsjonspsykologi og måleproblemer, så forholdet mellom psykologi og fysiologi, og etter hvert erfaringens rolle og problemer innenfor læring og problemløsning – i det hele tatt det Woodworth hadde definert som eksperimentalpsykologi. Første møte fant sted i Stockholm i 1957.

For unge forskere var disse møtene en sjanse til å komme ut, til å bli orientert og presentere sin egen forskning. Selv opplevde jeg dette første gang så tidlig som i 1959 i København. ”Kriterieproblemer i psykofysiske situasjoner” var den imponerende tittel på mitt foredrag, og der satt de og applauderte – alle de store navn jeg hadde hørt om! Ikke alle følte seg like vel i disse møtene; sosialpsykologer, utviklingspsykologer og for ikke å snakke om kliniske psykologer, var med litt nølende. Fysiologisk- og biologiskorienterte forskere gled gradvis over i å ha egne sesjoner på møtene. Så lenge Saugstad var den faste sekretæren for møtene, søkte han stadig å vende tilbake til de historisk grunnleggende problemstillinger og de prinsipielle metodespørsmål i faget. Tematisk er det i ettertid mulig å se en slagside i retning av den kognitive psykologien slik den var før den ble omdefinert i informasjonsteknologisk språk.

Etter ti år var deltagerantallet blitt så stort at et ”Nordisk forskerforbund for psykologer” ble stiftet i 1967, som etter hvert fikk henimot 200 medlemmer. Alle Nordens universiteter ble etter hvert vertskap for de årlige møtene, som i stadig større grad ble preget av de interesser vertsstedene hadde. Jeg gjengir hovedpunktene i programmet for 1979, da Trondheim var vertskap:

PSYKOLOGIEN VED EN MILEPEL

I.K. Moustgaard: En vurdering av Wundt-perioden.

Kai von Fieandt: En vurdering av den fenomenologiske psykologi: Erfaringer fra Wien på trettitallet.

Per Saugstad: Hva har vi lært av de siste 100 års psykologi?

PSYKOLOGIENS FORHOLD TIL PEDAGOGIKKEN

Ivar A. Bjørgen: Har psykologien bidratt noe til pedagogisk praksis?

Kjell Raaheim: Pedagogiske implikasjoner av en teori for menneskelig problemløsning.

Peter C. Wason: The Psychology of Scientific Inference.

Så var det rundebordskonferanser om:

PIAGETS PSYKOLOGI – Koordinator: Karsten Hundeide

DEN RADIKALE BEHAVIOURISME – Koordinator: Carl Erik Grenness

KOGNITIV REPRESENTASJON – Koordinator: Geir Kaufmann

PERSEPSJON OG FYSIOLOGI – Koordinator: Sture Eriksson

Dette var ikke noe dårlig program. Så var det årsmøte i Erkebiskopgården og festlig sammenkomst i Riddersalen, og hvelvrommene hvor det ble servert rømmegrøt og spekemat. Og som det sto i omtalen: Stemningen var god! Allikevel ble også dette en avslutning av en periode. Etter Trondheim ble det slutt på de regelmessige møtene. Etter en pause forsøkte Saugstad i brev til forskerforbundets medlemmer i 1985 å ta opp igjen møtetradisjonen, men tiden hadde visst løpt fra slike samlende møter.

Hvorfor? Internasjonalisering av faglige kontakter og karrierejaget ved universitetene kan ha vært viktige årsaker til dette, men hovedårsaken var kanskje den tiltagende sektorisering av faget. Denne reflekteres både i tidsskriftlitteraturen og organiseringen av studier og institusjoner. Møtet i Trondheim ble det siste møtet hvor en snakket sammen på tvers av sektorene.

Politiseringen
De Nordiske Psykologkonferanser representerte en annen utvikling. Deres oppgave synes først å ha vært å gi hverandre 2003-1 bilde 4moralsk støtte for å kunne holde på med noe så tåpelig som psykologi. Møtene tok seg opp etter krigen, og med psykologiens økende anseelse i samfunnet,  ble de Nordiske Psykologkongresser store faglige begivenheter. I 1971 var selvfølelsen styrket; både faget og utøverne hadde slått igjennom. Troen på seg selv gikk kanskje litt til hodet på psykologene, og parret med den alminnelige radikalisering kom dette til uttrykk i til dels dramatisk form i Trondheim. Politiseringen av konferansene går klart fram av avisoverskriftene:

2003-1 bilde 2

  • ”SKAL PSYKOLOGEN VÆRE SAMFUNNSREFORMATOR – hovedemne for den IX Nordiske psykologkongress i Trondheim”
  • ”PSYKOLOGENES SØKELYS PÅ PROBLEMER I SAMFUNNET”
  • ”360 PSYKOLOGER TIL SPENNENDE KONGRESS – Skal psykologene flikke på symptomene eller ”blande seg” i politiske spørsmål?”
  • ”PSYKOLOGEN OG SAMFUNNET”
  • ”VÅR SAMFUNNSSTRUKTUR ER SYKDOMSFREMMENDE”
  • ”PSYKOLOGEN MÅ TA PARTI”
  • ”PSYKISKE PROBLEMER I SKOLEN – POLITIKK, IKKE PEDAGOGIKK”
  • ”SPESIALUNDERVISNINGEN ER EN FALLITTERKLÆRING”
  • ”BYMILJØ FREMMEDGJØR MENNESKENE”
  • ”TJENER SKOLEPSYKOLOGEN BARNA ELLER SAMFUNNET?”
  • ”POLITISK PSYKOLOGI BAK ØKT TRAFIKKSIKKERHET I ASKER” (Berit Ås)
  • ”EN PLIKT Å VÆRE SAMFUNNSKRITISK”

2003-1 bilde 3Dette er et assortert utvalg av avisoverskrifter i Adresseavisen, Aftenposten, Arbeideravisa og andre som rapporterte fra konferansen. Det fant sted mange interessante utspill under konferansen. Et var at deltagerne skulle møte opp på arbeidsplassene rundt omkring i Trondheim for å støtte dem med opplysning og solidaritet. Det går enda frasagn om kongressdeltagerne som toget ned til TMV ved arbeidsdagens slutt for å hjelpe arbeiderne.

Hva var alt dette – hadde suksessen gått til hodet på psykologene? Mente de på alvor at de på faglig grunnlag hadde løsningen på alle samfunnsproblemer? Var det en oppfordring til på idealistisk grunnlag å være samfunnsreformatorer? En rekke leserinnlegg uttrykte forferdelse over at en profesjon som tilsynelatende utøvet sitt virke på et faglig og vitenskapelig grunnlag, kunne fremtre som politiske agitatorer. Ikke rart kanskje at jeg som formann i kongresskomiteen fikk følgende overskrift på min oppsummering etterpå i Adresseavisen: ”Psykolog, bli ved din lest!”

Arrangementsmessig gikk alt bra, Martin Michalsens mat og Norunn Illevold Giskes sang var førsteklasses – og de sosiale arrangementer vellykket – men det var tydelig indre spenninger blant både ledelsen og deltagerne på konferansen. Så gikk det også galt: Allerede neste konferanse – den tiende – gikk i oppløsning på grunn av politiske uoverensstemmelser.

Et annet uttrykk for radikaliseringen av faget kom til uttrykk på Psykologisk Institutt like etter konferansen: Etter en appell hadde praktisk samtlige av studentene (den gang ca 300) undertegnet et manifest hvor det ble tatt avstand fra en rekke navngitte forskere og terapeuter innenfor atferdsterapi. Jeg var selv svært skeptisk til både Skinners atferdsforskning og de amerikanske atferdsterapiteknikkene, men fant dette manifestet svært lettkjøpt. Til etterfølgende forelesning laget jeg derfor en rekke spørsmål hvor studentene skulle klargjøre en del begreper og teorier, og blant disse hadde jeg blandet inn begreper som var brukt i manifestet – samt hva det var de navngitte teoretikere sto for. Dette ble presentert som en repetisjonstest som studentene skulle besvare. Det viste seg da at praktisk talt ingen kunne gjøre rede for verken de teknikker eller de teoretikere som var fordømt i det manifestet de hadde undertegnet. Da jeg ved neste forelesning presenterte disse resultatene i auditoriet ble mange av studentene rasende, og studentrepresentanten i instituttrådet fremmet et mistillitsforslag mot lederen (meg) for å ha ført studentene bak lyset. Klart at jeg hadde narret studentene, men hensikten var å vise hvor lett det var å bli manipulert. I ettertid er det mange som stadig minner meg om denne episoden som de hevder at de lærte mye av. Studentrepresentanten fra den gang er i dag en god kollega og en utmerket fagmann!

Etterpåklokskap: Hva er konklusjonen på alt dette?

Hva med politiseringen? Skal psykologen være samfunnsreformator? Det sto sterk strid om dette i 1971, og det er aktuelle problemstillinger også i dag. Men profesjonen har endret seg, blitt mer profesjonell. Holdningen fra den gang virker nå naiv, kanskje vi er blitt mer realistiske – eller kyniske? Men jeg mener fortsatt det er viktig å skille mellom fag og politikk, spesielt innenfor psykologi og samfunnsvitenskaper hvor det er mennesker og samfunn som gjøres til gjenstand for vitenskapelig granskning, og hvor det er så lett å blande meninger og fag. Hvis en ikke er omhyggelig med å presisere når en handler eller uttaler seg på faglig grunnlag, og når det skjer på basis av vanlig livserfaring, vil faget fort miste sin troverdighet. Enda verre er de skadene det kan medføre. Jeg opplever selv stadig hvor vanskelig dette er. I min utadrettede virksomhet forsøker jeg derfor stadig å presisere når det er bare en slags avansert common sense jeg kan presentere. Vi er stadig tvunget til å gå ut over vår såkalt forskningsbaserte viten – men da plikter vi å klargjøre våre forutsetninger!

Hva så med sektoriseringen: De store forskerne utmerket seg nettopp ved å være grensesprengende når de forfulgte problemene. Ingen spurte om Helmholz var fysiker eller psykolog, egentlig var de jo ikke psykologer nesten noen av dem som bidro fundamentalt til faget: Ikke Køhler, ikke Freud, ikke Piaget, ikke Fechner, ikke James. Igjen står vi overfor store dilemmaer. Vi må grave oss ned i dybden for å finne det interessante og det generelt gyldige, men det kreves en ganske solid bredde i hullet for at det ikke skal rase sammen! Det er viktig at en og samme person kan presentere oversikt over generell psykologi selv om han har forskningskompetanse bare fra en del av faget. Studentene må venne seg til å møte oss også på felter hvor vi ikke er spesielt godt orienterte, for at vi skal kunne komme ut av hullene våre og presentere noe helhetlig og meningsfullt slik gammeldagse lesebøker gjorde, da de tok oss med inn i en helhet av fag, kunst og litteratur. Det nærmeste vi kommer dette i dag er kanskje den delikat utformede generelle læreplan for skoleverket hvor illustrasjoner fra all slags norsk kunst omkranser ulike mennesketyper som samles i det integrerte menneske!

Jo, det kan være både artig og lærerikt å arrangere konferanser og de kan få store konsekvenser. Mine favorittkonferansesteder er Kongsvoll og hurtigruta!

Les del også del 1del 2 og del 3 i historiske tilbakeblikk!