admin

Skrevet av: Johanna Dahlberg, psykologistudent 

Her kommer en svært ærlig og kvalitativ beskrivelse av min opplevelse av å føle et behov for en kosmetisk behandling jeg fysisk ikke trengte, men som samtidig var veldig nødvendig for mitt selvbilde og min livskvalitet.

Johanna_DahlbergDet finnes ingen kul måte å fortelle omverden at man er misfornøyd med eget utseende. I hvert fall ikke hvis man ikke kan gjøre noe med det på egenhånd. I et samfunn der normen er å være “naturlig vakker”, føltes det veldig tabu å skulle jukse seg til et bedre selvbilde. Vi verdsetter verdier som stå-på-vilje, egeninnsats og initiativ. Overvektige som legger om livsstilen og nærmer seg dagens sunnhets- og skjønnhetsideal får gjerne positive tilbakemeldinger. Uttrykker man derimot misnøye overfor noe som i utgangspunktet ikke er et fysisk helseproblem får pipa gjerne en annen lyd. Kosmetiske behandlinger forbindes i større grad med negative aspekter som falsk, juks, unaturlig og overfladisk. Og ikke minst maler media et svarthvitt bilde av kosmetiske behandlinger der de utelukkende bidrar til økt kroppspress og higen etter et urealistisk skjønnhetsideal. Mitt inntrykk er at dette er bakgrunnen for at kosmetiske behandlinger på sett og vis er ansett som litt tabu. Samtidig er denne svarthvitt-tenkningen veldig unyansert. Og den utelukker fullstendig et fokus på livskvalitet.

Jeg kan sette en dato på den dagen jeg sluttet å smile. Familiealbumene kan ikke skjule den lille, men likevel ganske store hemmeligheten min. Jeg var 11. Med litt enkel hoderegning kan dere kalkulere dere frem til at jeg med mine 23 leveår har levd lenger med komplekset enn jeg har levd uten.

Jeg er født uten tannanlegg for én tann. På tannlegespråket heter det tannagenesi. Uten andre symptomer er det en heller vanlig utviklingsforstyrrelse hos mennesker. En hel haug mennesker på denne jord mangler en tann eller to. Det er med andre ord ikke noe usedvanlig med tilstanden. Den vanligste konsekvensen kan være et mellomrom eller to mellom et par tenner. I mitt tilfelle manglet jeg tannanlegg for en tann i fronten av overkjeven. Dette medførte et mellomrom mellom fortennene. I tillegg hadde hjørnetanna, som vanligvis er velsignet med en tann mellom seg og fortanna, steget i tannhierarkiet og plassert seg romslig til rette ved siden av fortanna. Ettersom jeg ikke er tannlege skal jeg droppe resten av innføringen i odontologi, og i stedet konstatere at denne heller nøyaktige beskrivelsen av tanngarden min ikke kommer ut av det blå. Akkurat som de aller fleste uten å tenke seg om kan si hvor mange fingre de har, kan jeg umiddelbart fortelle deg hvor mange tannluker jeg har. Eller hadde. Denne sommeren utførte jeg en kosmetisk tannbehandling.

Hvis jeg skal tildele meg selv et ekspertområde vil det være “ekspert på bevisste ubevisste handlinger”. Jeg kaller de ubevisste fordi handlingene skjer automatisk. Jeg kaller de bevisste fordi jeg er så uendelig klar over hvorfor jeg utfører dem. Innledningsvis nevnte jeg at familiealbumene ikke skjuler hemmeligheten min. Jeg sluttet å smile da jeg var 11 år. I hvert fall på bilder. Jeg vedder gull og glitter på at dersom du skummer gjennom familiens fotosamling eller facebook-profilen min kan du telle på to hender hvor mange bilder som finnes der tennene mine synes. Hver gang noen dro frem et kamera lukket jeg igjen munnen. Etter hvert sluttet jeg å tenke på det. Jeg bare gjorde det. Et annet ritual var å bikke hodet litt ned når jeg pratet med nye mennesker. Kanskje jeg kunne unngå at de så det. Jeg forsøkte å skjule det så lenge som mulig. Den strategien fungerte ikke i lengden, men i et par sekunder fikk det meg til å føle meg bedre. Det var iallefall nok til at jeg fortsatte med det. Ritualene ble til automatiske vaner. Og de ble en del av meg. Og de hemmet meg i mange situasjoner.

Veien mot kosmetisk behandling var lang. Beslutningen var vanskelig. Inngrepet var omfattende og irreversibel. Men det var ikke selve inngrepet som skremte meg mest. I størst grad fryktet jeg at menneskene rundt meg skulle anse meg som overfladisk. At jeg skulle bli ansett som en som ser lett på det å gjøre en “quick fix”. At folk skulle tenke at jeg på generell basis har et dårlig selvbilde. At kjæresten og vennene mine ikke skulle like meg lenger. For det skjer noe med deg når du endrer på noe som har vært en vanskelig del av deg svært lenge. Kanskje ikke akkurat en fullstendig personlighetsendring. Men noe skjer når selvbildet endres markant. Selv om jeg selvfølgelig var ubeskrivelig skremt av selve inngrepet, så handlet likevel min største bekymring om hva andre skulle tenke om meg i etterkant av inngrepet.

I og med at jeg skriver et innlegg om tabu kring kosmetiske behandlinger, er det vel fare for at jeg blir stemplet som en forkjemper for dagens skjønnhetsideal. Selvsagt vil jeg ikke promotere en perfekt verden der ingen skavanker er tillatt. Det høres kanskje selvmotsigende ut når det kommer fra en som bokstavelig talt har tømt kontoen for et “million dollar smile”. En av grunnene til at kosmetisk behandling er et sårt tema er at det ofte mikses med debatten rundt det urealistiske og usunne skjønnhetsidealet presentert i media. De er vanskelige å skille fra hverandre, fordi det er naivt å påstå at man på ingen måte er et produkt av ens tidsalder. Hadde jeg opplevd at min tidligere tanngard var det jeg så på gata hver dag, så hadde jeg neppe skrevet dette innlegget i dag. Et spørsmål jeg har stilt meg selv er: Støtter tannbehandlingen min opp rundt et skjønnhetsideal jeg overhodet ikke heier på? Svaret er et enkelt ja. Men samtidig er det et snevert og unyansert svar. Det er svarthvitt. Det er ikke spesielt enkelt. Og svaret sier ingenting om meg og min livskvalitet.

Selvsagt skal man ikke helt ukritisk støtte opp rundt kosmetiske behandlinger. Inngrepene er gjerne irreversible og ikke minst forbundet med mye risiko. Det kan i verste fall gå galt eller du blir misfornøyd. De er i mange tilfeller svært unødvendige. Mange har kanskje et dårlig selvbilde forårsaket av urealistiske skjønnhetsidealer, men dette er noe som trolig kan forbedres med støtte fra ens omgivelser eller kanskje ved hjelp av en psykolog som kan sette ens tanker i perspektiv. Samtidig tror jeg det er viktig å anerkjenne at det finnes mennesker som gjennom en kosmetisk behandling kan få et bedre liv. Den nyansen har jeg forsøkt å formidle her. Jeg deler min opplevelse fordi jeg tror det er verdt å tilføye en fargenyanse til det ellers fargefattige bildet av kosmetiske behandlinger. Det høres veldig klisjé ut. Men da jeg gikk ut av tannklinikken med et smil jeg følte jeg kunne leve vel med så var det akkurat som en stor byrde ble løftet fra mine skuldre. Alle ritualene forsvant umiddelbart. Ritualene som hemmet meg i mange situasjoner gjør det ikke lenger. Livet har blitt enklere. Jeg kan smile uhemmet. Jeg kan være meg selv. Jeg levde godt før, men jeg lever enda bedre nå. 

-Johanna Dahlberg