Sigrun Marie Moss
Sigrun Marie Moss
Sigrun Marie Moss er doktorgradsstipendiat innen politisk psykologi ved NTNU.

Historien er full av eksempler på ledere som forsøker å bruke sosiale identiteter for å fragmentere populasjoner (Milosevic adresserte og benyttet seg av Serbernes frustrasjoner, se Pappas, 2008), eller for å bringe grupper sammen (Titos felles Yugoslaviske identitetsprosjekt, se Sekulic, Massey & Hodson, 1994). Tilgjengelige kategorier blir gjerne mer polariserte i konflikt (Rothgerber, 1997), og ledere kan forbedre eller forverre intergrupperelasjoner for å mobilisere kollektiv handling for et gitt politisk prosjekt (Brewer, 1999). Fokuset på ledelse er mer fremtredende innen organisasjonspsykologi enn i sosialpsykologien (se Hogg, 2001), men også innen organisasjonspsykologien er det langt mellom forskningen på ledelse i ekstreme situasjoner (Hannah, Uhl-Bien, Avolio & Cavaretta, 2009). I sin diskusjon av politiske lederes bruk av identitet, påpeker Reicher, Hopkins, Levine og Rath (2005, s. 637) at særlig bruken av identitet som et maktverktøy for å støtte diktatoriske regimers skadelige prosjekter er utbredt. Reicher et al. understreker videre at aktiv bruk av sosiale identiteter for å fremme intergruppe-harmoni også har stort potensiale.

På tross av denne linken mellom identitet og ledelse innen intergruppe-konflikt og harmoni, så har både positiv og diktatorisk ledelse stort sett blitt ignorert i forskning på intergruppe-konflikt innen sosialpsykologien. Reicher, Haslam og Rath (2009, s. 1322) kaller dette ”et av de mest alarmerende aspekter ved kontemporært psykologisk arbeid på intergruppe-relasjoner”, særlig ved intergruppe hat. De peker på Allports arbeid som eksempel: i sin klassiker ”The nature of prejudice” fra 1954 var et helt kapittel dedikert til demagoger – en tydelig annerkjennelse av påvirkningen ledelse har på fordommer og bias. I 50-års jubileumsretrospektivet på Allports arbeid (Dovidio, Glick & Rudman, 2005) blir dette fokuset ikke videreført, og ledelse nevnes ikke. Dette står ikke i forhold til hva dagens verdensbilde viser oss om ledelse og intergruppekonflikt.

I mitt doktogradsprosjekt har jeg sett på politisk ledelse sine identitetsstrategier i Rwanda, Zanzibar og Sudan, og diskutert disse med ledere i landene. Rwanda og Zanzibar har hatt omfattende nasjonalisme-strategier, med sterkt fokus på den felles overordnede nasjonalidentiteten. I Sudan har regjeringen blitt anklaget for å fremme en smal nasjonalisme, som ekskluderer mye av befolkningen – altså en ekskluderende overordnet identitet. Jeg har også studert responsen på disse gjennom å intervjue sivilt samfunn, media, akademikere og lokalbefolkningen i de tre landene.

Arbeidet har hovedsakelig belaget seg på rammeverket til Common Ingroup Identity Model (Gaertner & Dovidio, 2000), som sier at ved å fokusere på en overordnet kategori kan separate grupper komme til å se seg selv mer som en gruppe, noe som igjen vil fremme prososial atferd og positive evalueringer også av de tidligere utgruppe-medlemmene. Dette rammeverket – og den etter hvert omfattende forskningen på dette – diskuterer ikke ledelse spesifikt, og ingen forskning (før min) undersøker ledelse som en vesentlig faktor i slike prosesser. Gaertner og Dovidio understreker selv at hovedutfordringen med rekategorisering kan være ”a practical engineering problem – introducing an intervention that is potent enough to achieve a common ingroup identity – rather than a conceptual boundary condition for the effectiveness of recategorization processes” (s. 161). Men burde ikke det å løse et praktisk ”engineering problem” involvere et fokus på sosiale ingeniører (altså: ledelse)? Det å bringe grupper sammen (eller fra hverandre) har blitt undersøkt som et aspekt av intergruppe relasjoner, men forblir ”dangerously underexamined” som et potensielt aspekt av ledelse (Pittinsky, 2009, s. xii), noe som er problematisk for vår forståelse av intergruppe-konflikt.

Da kategoriseringsprosesser alltid må ses i deres respektive kontekst (Turner, Hogg, Oakes, Reicher, & Wetherell, 1987) blir det naivt å overse ledelses-manipulering og framing av identitet som en potensiell driver for både konflikt og fredsbygging. I følge Reid og Ng (2003) tar sosialidentitetsteori-tradisjonen (sosialidentitetsteori og selvkategoriseringsteorien) en passiv tilnærming til makt og påvirkning, og overser aktive og strategiske aspekter som bidrar til identitetskonstruksjoner. Derfor, innen sosialpsykologien, blir ”sosial endring … noe som skjer med deg, det er ikke noe du gjør” (s. 201, kursiv i originalen).

Ved gjennomgangen av litteraturen på intergruppekonflikt og identitetsformasjoner, og ved resultatene fra studiene mine i Rwanda, Zanzibar og Sudan konkluderer jeg med følgende: ledelse er en essensiell faktor i intergruppekonflikt, da disse kan manipulere og påvirke sosiale identiteter i befolkningen. Dermed kan det å bringe grupper sammen (og fra hverandre) helt klart være et aspekt av ledelse, og bør studeres som det, i langt større grad enn i dagens forskning. Et rammeverk på ledelse som vektlegger den aktive rollen til både ledelse og generell populasjon i kategoriseringsprosesser er nødvendig. Slik kan sosialpsykologien oppnå en bedre forståelse av faktiske prosesser som påvirker intergruppekonflikt og intergruppeharmoni.

 

Referanser

Brewer, M. B. (1999). The psychology of prejudice: Ingroup love and outgroup hate? Journal of Social Issues, 55(3), 429-444. doi: 10.1111/0022-4537.00126

Gaertner, S. L., & Dovidio, J. F. (2000). Reducing intergroup bias. The common ingroup identity model. Philadelphia, PA: Taylor & Francis.

Hannah, S. T., Uhl-Bien, M., Avolio, B., & Cavaretta, F. L. (2009). A framework for examining leadership in extreme contexts. The Leadership Quarterly, 20, 897–919. doi: 0.1016/j.leaqua.2009.09.006

Pappas, T. S. (2008). Political leadership and the emergence of radical mass movements in democracy. Comparative Political Studies, 41(8), 1117-1140. doi: 10.1177/0010414007302344

Pittinsky, T. L. (2009). Introduction. Intergroup leadership. What it is, why it matters, and how it is done. In T. L. Pittinsky (Ed.), Crossing the divide. Intergroup leadership in a world of difference (pp. xi-xxvii). Boston, MA: Harvard Business Press.

Reicher, S., Haslam, S. A., & Rath, R. (2008). Making a virtue of evil: A five-step social identity model of the development of collective hate. Social and Personality Psychology Compass, 2(3), 1313-1344. doi:10.1111/j.1751- 9004.2008.00113.x

Reicher, S., Hopkins, N., Levine, M., & Rath, R. (2005). Entrepreneurs of hate and entrepreneurs of solidarity: Social identity as a basis for mass communication. International Review of the Red Cross, 87(860), 621-637.

doi:10.1017/S1816383100184462

Reid, S. A., & Ng, S. H. (2003). Identity, power, and strategic social categorizations: Theorizing the language of leadership. In D. van Knippenberg & M. A. Hogg (Eds.) Leadership and power. Identity processes in groups and organizations (pp. 210-223). London, UK: Sage.

Rothgerber, H. (1997). External intergroup threat as an antecedent to perceptions in in-group and out-group homogeneity. Journal of personality and social psychology, 73(6), 1206-1212. doi: 10.1037/0022-3514.73.6.1206

Sekulic, D., Massey, G., & Hodson, R. (1994). Who were the Yugoslavs? Failed sources of a common identity in the former Yugoslavia. American Sociological Review, 59(1), 83-97.

Turner, J. C., Hogg, M. A., Oakes, P. J., Reicher, S. D., & Wetherell, M. S. (1987). Rediscovering the social group: A self-categorization theory. Cambridge, MA: Basil Blackwell.