30.oktober skrev jeg om et mulig klasseskille blant norske psykologer. Jeg var, og er fremdeles, bekymret for den manglende debatten om dette. Nyheten for meg er omfanget av studentmassen som er utenlands, uten lovnader om forhåndsgodkjenning fra SAK (Statens Autorisasjonskontor for Helsepersonell). Studieløpene bør derfor være en naturlig del av diskusjonen om norsk psykologutdanning.

Reaksjonene har ikke latt vente på seg, og det er i utgangspunktet bra. Formålet med debatt er jo nettopp meningsutveksling. Samtidig er det alltid en viss risiko forbundet med å berøre kontroversielle tema som dette. Derfor var jeg påpasselig med å stille spørsmål og formidle undring, fremfor å uttrykke tydelige standpunkt. Enkelte grep i et slikt innlegg er bevisst polemiske og endog provoserende. Det fritar likevel ikke leseren fra å tenke seg om.

La oss avklare det først som sist: jeg kjenner flere utenlandsstudenter og er overbevist om at de kommer til å bli knakende flinke psykologer. Samtidig vet jeg at fordommer mot utenlandpsykologene eksisterer, at enkelte har vansker med å få jobb på grunn av utdanningen sin og at godkjenningspraksisen fra SAK er alt annet enn forutsigbar. I forkant av innlegget jeg skrev, og i ettertid, har jeg hørt fra bekymrede studenter og psykologer om disse temaene. Med fare for å fremstå ukollegiale, ønsker de ikke å stå frem. Slik blir mitt innlegg et talerør for holdninger som fins der ute.

Mann eller ball?

Jeg har blitt anklaget for elitisme og for å trolle. Enkelte har oppfattet det som om jeg mener utenlandspsykologer er B-vare. Lest med nærtakende briller og klørne ute, har jeg forståelse for en slik reaksjon. Mange av de utenlandsstuderende bekrefter med dette en sensitivitet for fordommer, kritikk og det å bli sett ned på. Likevel er det en lite fruktbar tolkning å agere på – i tillegg til at det jo er langt fra sannheten. Psykologstudenten som brukte fem år på årsstudiet i Norge raljerer med sine studiekamerater fra Danmark og Budapest? Det høres ganske umusikalsk ut. Ja, og hvor relevant er egentlig én student sin mening i denne saken uansett?

I et tilsvar 4. november velger Jens Ruud og Simen Holm i tillegg å rette eksplisitt fokus mot meg som person, og min egen utdanningsvei. Det er problematisk for debatten, og dessuten trist lesning for meg. Aller mest fordi de reduserer det som kunne vært en interessant meningsutveksling til et personlig stridsspørsmål, men også fordi de avslører sin egen vranglesning. En uheldig bieffekt er jo at de sementerer nettopp det samme de feilaktig anklager meg for; et tydelig skille mellom fremtidige kolleger. Der jeg stiller spørsmål, konkluderer de. Diskusjon om utdanningskvalitet, skikkethet og pasientsikkerhet skal være prinsipiell. Uthenging av enkeltpersoner hører rett og slett ikke hjemme.

La oss håpe Norge vinner kampen?

Enkelte svar og innlegg har heldigvis vært konstruktive. Jeg har lært mer om hva som er teori og pensum i Budapest, og håper andre psykologer og ikke minst arbeidsgivere har gjort det samme. Hovedinntrykket er likevel at debatten har utviklet seg skjevt. Snart er det playoff-kamp i fotball mellom Ungarn og Norge. En vinner skal kåres der. Enkelte frykter en tilsvarende kamp i det norske arbeidsmarkedet om noen år. Hvis jeg har noen agenda, foruten å stimulere til diskusjon om viktige spørsmål, er det å avlyse den kampen før den starter.

La meg i stedet lansere noen konkrete spørsmål, med håp om fortsatt konstruktiv debatt.:

  • Studenter som søker praksis i Norge etter utenlandsopphold tilbyr seg å arbeide gratis. De får psykologoppgaver, og bidrar til å undergrave lønn hos psykologstanden. Dette har blitt omtalt av enkelte som sosial dumping.
    Hva er vår felles fagforening, Norsk Psykologforening, sitt standpunkt til dette?
  • Ulike historier om godkjenning av praksis fortsetter å dukke opp. Hva sier statistikken om antall autorisasjoner, krav til etterutdanning, sysselsetting av de ulike gruppene? Dette er data som bør gjøres kjent, slik at vi kan gjøre oss opp kvalifiserte meninger om utviklingen. Mange av tallene sitter SAK med, og det bør være et samfunnsoppdrag at disse publiseres.

Mitt håp er at disse spørsmålene kan være stimulerende til fortsatt diskusjon. Jeg er overbevist om at debatten fremdeles kan ta en mer fruktbar vei.

 

Dette innlegget er et svar til Ruud & Holm sitt motsvar på Flors tekst «B-psykologene kommer».