admin

Nevrovitenskap er utvilsomt en vitenskap for fremtiden og vår forståelse av hjernen er allerede revolusjonert. Samtidig er det en vitenskap i støpeskjeen og vi lurer på hvilken plass den har fått i psykologien? I hvilken grad kan nevrobiologiske funn styrke psykologisk teori og tilføre noe nytt?

Mange bruker nevrovitenskap når de underbygger sine påstander. En nylig publisert studie om meditasjon har fått mye omtale og blir ivrig delt av norske psykologer. I en av mange nyhetsartikler om studien spør journalisten i Washington Post hjerneforskeren hvor lenge man må meditere før man kan se endringer i hjernen. Svaret kommer kontant: 40 minutter hver dag i 8 uker. Tilfører det mer kunnskap til leseren?

«Økt nevral fyringsfrekvens etter lesetrening hjelper oss å lese raskere» 

La oss se på en ny påstand vi mener kunne vært funnet hvor som helst i psykologilitteraturen. Nerveceller fyrer raskere etter lesetrening, og vi blir på dette viset i stand til å lese raskere. Ved å bruke «hard science» hjernebiologi later vi til å øke påstandens ethos, troverdighet. Men hva skjer om vi fjerner nevronene fra påstanden? Hovedpoenget om at lesetrening gjør oss i stand til å lese fortere, forblir uforandret.

“Om jeg vil, kan jeg få hele hjernen til å lyse som et juletre”  – Kenneth Hugdahl.

Psykologi og nevrovitenskap innebærer ulike forklaringsnivå, enn så lenge. Det er urovekkende hvis psykologer, psykoterapeuter eller psykologiforskere opplever seg nødt til å underbygge sine teorier med hjerneforskning for å øke kredibilitet, eller for å kunne publisere i mer naturvitenskapelige tidsskrift. Både empirisk og anekdotisk evidens viser at hjerneforskning har en spesiell appell hos psykologistudenter. Vi frykter dette skyldes at mange opplever dette som mer kausalt enn de typisk korrelasjonelle og probabilistiske psykologistudiene. Illusjonen av å ha funnet kausalitet ender raskt i en sirkulær forklaring.

Nevrovitenskapen er fremdeles på et primitivt stadium og er neppe moden for å møte psykologiske konstrukter, enda.

Når «neurobollocks» innlemmes i pensum

Pseudovitenskapelig bruk av nevrovitenskap har fått en del oppmerksomhet de siste årene. Det finnes egne sider (se Neurobollocks og Neurocritic for gode eksempler) som tar for seg dårlige studier og tvilsom bruk av funn. Fascinasjonen for fargerike bilder av hjernen gjør at «neurobollocks» florerer i mediebildet. Et i våre øyne langt mer alvorlig problem, er hvis slik sensasjonspreget formidling passerer kvalitetssikringen vi forventer på norske utdanningsinstitusjoner.

En bok dømmes naturligvis ikke av et enkeltsitat, men vi ønsker å vise et illustrativt eksempel fra en av de mest brukte pensumbøkene ved psykolog-utdanningen på NTNU:

«De interne psykiske systemer som er involvert i informasjonsbearbeiding på nivåer under bevisstheten, som Freud beskrev i sin topografiske modell (1900/1953b) og sin strukturelle (1923/1961) modell, kan nå identifiseres av hjerneforskningen»

Forfatteren er ingen hvem som helst. Dr. Allen Schore anerkjennes som en av de aller største bidragsytere i nyere tids psykologi og har trukket fulle hus på norske fagkongresser. Kommende psykologer lærer med andre ord at hjerneforskningen har funnet bevis for de Freudianske personlighetsmodeller. Her kan det synes som om Schore  forsøker å sminke teoriene sine med biologiske fagtermer. Å legge til logisk irrelevant nevrovitenskapelig informasjon kan gjøre ulogiske forklaringer mer attraktive.

Psykologi som vitenskap – uten nevrale korrelater?

bildeI psykologi bruker vi konvergerende evidens til å underbygge og sannsynliggjøre eksistensen av et fenomen. Empati er et nyttig eksempel på et mye brukt psykologisk konstrukt. Frem til for få år siden hadde vi få «naturvitenskapelige» bevis for at det eksisterer. Likevel ble empatibegrepet brukt i studier av autisme, psykopati og ikke minst terapeuter. Det ble påvist kjønnsforskjeller og genetisk påvirkning. Vi har postulert det som noe annet enn sympati. Barn kan lære empati av foreldrene sine, står det skrevet i utviklingspsykologiens lærebok. Med andre ord et hypotetisk konstrukt som har vært belyst fra flere sider, fått anerkjennelse i vitenskapelige kretser og ikke minst hos folk flest. Empati har levd godt som et nyttig psykologisk konstrukt, i forskning og klinisk praksis, uten nevrobiologiske korrelater. Frem til speilnevronenes inntog. Plutselig skulle vi få en revolusjon i tenkningen om empati, og en fremragende nevroviter som V.S. Ramachandran forteller entusiastisk om hvor viktige speilnevroner kan være for menneskeheten. Og her kommer hovedpoenget. Ramachandran og kolleger tar snarveier mellom empiri og teori. En egen bok er dedikert til problemet med speilnevroner:  The Myth of Mirror Neurons. Speilnevroner som nevrale korrelat for empati, er i beste fall prematurt.

Tålmodig og tilbakeholden

Hvor kommer denne forkjærligheten for nevrovitenskapen fra? Det er nærliggende å tenke på kartesiansk dualisme og ideen om at fysiske organer har forrang foran mentale konstrukter. At det på noe vis er bedre vitenskap når vi kan henvise til spesifikke hjernestrukturer eller nervebaner? I så fall er ikke veien tilbake til frenologien lang.

Det er viktig å presisere at vi på langt nær ønsker å kaste ut fMri-scanneren med badevannet. Utfordringen er å være tålmodig og tilbakeholden i møte med en fremadstormende trend. Alt har nevrale korrelater. Hjernen vår har endret seg mens vi har skrevet denne kronikken. Kronikken blir ikke bedre av å forklare hvordan.

Nevrovitenskapens virkelige betydning for psykologi kommer når den hjelper oss å få dypere forståelse for psykologiske fenomen. Når nevrovitenskapen tvinger oss til å modifisere våre teorier, eller enda bedre, hjelper oss å oppdage nye forståelsesmodeller: da vi kan snakke om et fruktbart samarbeid mellom de to fagdisiplinene, eller endog snakke om en helhetlig disiplin.

Frem til da ønsker vi oss etterettelige pensumbøker og tålmodige psykologer.

@jorgenflor & @sigbjornhenning

Denne kronikken har blitt besvart med innlegg skrevet av følgende:  
Kristian A. Fjellskaalnes, 2.juni 2015
Kjersti Bergersen, 5.juni 2015
Camilla Bärthel Flaaten & Simon Gevert Grahl, 5.juni 2015