admin

«Hvor kommer denne forkjærligheten for nevrovitenskap fra?» spør Jørgen Flor og Sigbjørn Henning. Det er fristende å svare dette retoriske spørsmålet med et nytt: Hvor kommer denne skepsisen til nevrovitenskapen fra?

Jeg skal, et stykke på vei, si meg enig med Flor og Henning. Jeg er også blant dem som irriterer meg over tilfeldig bruk av referanser til nevrovitenskap som forsvar for diverse psykologiske teorier og terapeutiske grep, om enn kanskje av litt andre grunner enn dem. Der de synes å frykte nevrovitenskapenes reduksjonistiske virkning på psykologien, er jeg kanskje vel så bekymret for psykologiens utvanning av nevrovitenskapene gjennom sin eklektiske bruk av forskningsresultater i et forsøk på å legitimere seg selv. Denne overfladiske behandlingen av nevrovitenskapene, stiller hverken nevrovitenskapene eller psykologien i et bedre lys. Svakheten ligger ikke her i nevrovitenskapene i seg selv, men i måten de tolkes på, og følgelig hva de blir tatt til inntekt for.

Hvor ligger feilen?

I sin kronikk av 30.mai beskriver Flor og Henning hvordan mye psykologisk forskning forsøkes underbygget av funn fra nevrovitenskapen, uten at dette egentlig gir større forklaringsverdi. «Økt nevral fyringsfrekvens etter lesetrening hjelper oss å lese raskere» er et av eksemplene som trekkes fram. Er dette interessant i seg selv? Flor og Henning synes tydeligvis ikke det. Jeg er ikke helt enig med dem. Vi får vite litt mer om hva som skjer i hjernen når vi lærer å lese raskere. Å gjenta en ferdighet til vi mestrer den fører til endret fyringsfrekvens, og på sikt fysiske endringer i synaptiske forbindelser. Det gir oss et nytt perspektiv på det å lære å lese. Det samfunnspsykologiske perspektivet kan fortelle oss om hva leseferdigheter har å si for sosioøkonomisk status. Personlighetspsykologien kan fortelle oss at noen lærer slike ferdigheter lettere enn andre. Faren dukker opp hvis reduksjonismen tar overhånd, hvis man ikke ser skogen for bare trær, mennesket for bare synapser. Som Kristian A. Fjellskaalnes skriver i sitt svar: det er viktig å ikke miste seg selv i den reduksjonistiske tåka. Men å slutte fra dette at nevrovitenskapen ikke er moden for å møte psykologiske konstrukter, synes jeg er ganske voldsomt. Skal vi da ignorere Phineas Gage og H.M.? Annullere Mosernes nobelpris?

Dualisme

Styrken til psykologien som fag ligger i stor grad i evnen til å kombinere ulike perspektiver for å belyse komplekse fenomener fra ulike vinkler. Angst kan forklares fra et biologisk perspektiv, fra et sosialt perspektiv, fra et evolusjonsperspektiv. Hvilket perspektiv som gir mest mening, avhenger av spørsmålet som stilles. Å utelukke et viktig perspektiv fordi det ofte feiltolkes og misbrukes, resulterer på mange måter i det Flor og Henning hevder de ikke vil; å kaste barnet ut med badevannet.

Flor og Henning viser til dualismen når de vil forklare hvorfor biologiske forklaringsmodeller får mer kredibilitet enn psykologiske. Her er jeg også enig. Det organiske og håndfaste fremstår nok fremdeles som mer «ekte», og nevrovitenskap brukes og misbrukes hyppig i et forsøk på å gi mer kredibilitet til de «mykere» vitenskapene. Det er både uheldig og unødvendig, og det er nok et symptom på større dilemmaer, som motsetningen mellom naturvitenskapene og menneskevitenskapene, eller forskning og klinisk praksis. Jeg tror vi er enige om at det dualistiske synet på hjerne og sinn er noe vi ønsker å bevege oss bort fra. Likevel opplever jeg konklusjonen deres som et forsøk på å holde på denne todelingen. Dersom forståelsen for nevrovitenskapene og hvilke slutninger som kan trekkes ut fra dens oppdagelser skal styrkes, tror jeg ikke løsningen er at nevrovitenskapene «holder seg unna» til de har funnet alle svarene. Tvert imot tror jeg løsningen må være at dette perspektivet blir mer integrert i psykologien, slik at både formidlerne og fortolkerne av forskningen kan klare å se både betydningen og begrensningene av denne kunnskapen.

Skrevet av:
Kjersti Bergersen 
Profesjonsstudiet i psykologi, NTNU