Skrevet av: Hege Kristine N. Dahlen 

Omsorgssvikt er i seg selv et sterkt ladet begrep, og de fleste tenker kanskje primært på aktiv omsorgssvikt der barn utsettes for psykisk, fysisk eller seksuelt misbruk av sine omsorgsgivere. Men omsorgssvikt kan også være passiv i form av foreldre som ikke tilbyr muligheter for utforskning og stimulering, samt møter barnet med avvisning fremfor kjærlighet. Hvordan kan dette medføre mangelfull sosio-emosjonell kompetanse hos barna? Og kan den styrkes? 

I den lettleste og kortfattede boken Vår sårbare hjerne skriver psykolog Käte From om omsorgssvikt fra et nevropsykologisk perspektiv. Her tar hun for seg sentrale perspektiv innen utviklingspsykologien relatert til nevral fungering. Boken innledes med fokus på sentrale hjerneområder, deres antatte funksjoner og utvikling hos barn. Bokens resterende kapitler tar for seg blant annet diagnostisering og behovskartlegging. Videre, viser From til at barn som utsettes for omsorgssvikt ofte beskrives av barnevernet, lærere og foreldre som enten ekstra emosjonell eller minimalt responsive i sosiale sammenhenger. Dette gjelder både i samspill med andre voksne og kanskje spesielt med jevnaldrende. Hun understreker at en helhetlig, og riktig, forståelse av et barns ofte omtalte «problematiske» eller bekymringsverdige atferd bør ta utgangspunkt i nevral fungering. Dette eksemplifiseres gjennomgående i hvert kapittel som inneholder et par kasus og faktabokser. Disse presenterer diverse funn på området noe som hjelper leseren med å knytte ulike perspektiv sammen og se deres praktiske nytteverdi. 

From fremhever særlig at både aktiv og passiv omsorgssvikt medfører vedvarende stressreaksjoner hos det utsatte barnet. Dette medfører kontinuerlig utskillelse av stresshormonet kortisol i sentralnervesystemet til nevrale områder som amygdala og hippocampus. Disse aktiverer «fight-flight-freeze» responsen som gir utslag i enten utagerende og/eller tilbaketrukket atferd fordi barnet er i konstant beredskapsmodus. Det handler dermed ikke om aldersadekvat atferd, men om overlevelse i utrygge omgivelser. 

Boken tilbyr, dessverre, ikke en dyptgående fremstilling og innsikt i konsekvensene av omsorgssvikt. Når det er sagt, veier den utførlige litteratur- og referanselisten med henvisninger til både nyere og gammel forskning opp for dette. 

NTB Scanpix /Shutterstock. (2018). Omsorgssvikt og barnemishandling [Illustrasjonsfoto]. Hentet fra: https://www.lommelegen.no/barnehelse/artikkel/omsorgssvikt-og-barnemishandling/69108227

Jeg vil anbefale boken til de som trenger en påminnelse om viktigheten av å drive med det psykiateren Bruce Perry omtaler som de tre r-er: regulering, relasjonsdannelse og resonnering. Her er både rekkefølgen og innholdet i disse handlingene avgjørende. Hvis barnet ikke føler seg trygg eller klarer regulere emosjoner vil det ikke klare å inngå i relasjonsdannelse med andre barn, og spesielt voksne. Det er først når denne relasjonen er veletablert at barnet er psykisk tilgjengelig for å videreutvikle perspektivtakning, resonering, problemløsning og fleksibel tenkning. Å hjelpe barn som er utsatt for omsorgssvikt handler derfor ikke bare om å plassere et barn i et fosterhjem eller implementere intervensjoner direkte inn i en nåværende dysfunksjonell familie. Det handler om å ivareta grunnleggende utviklingspsykologiske perspektiv med nevropsykologisk teori og empiri som grunnlag for faglige vurderinger i kartlegging og oppfølging av svært sårbare barn. 


Referanse 

From, K. (2020). Vår sårbare hjerne- omsorgssvikt fra et nevropsykologisk og nevropedagogisk perspektiv. Gyldendal.