Jørgen Flor
Jørgen Flor
Studerer profesjonsstudiet i psykologi ved NTNU
Jørgen Flor uteksamineres som psykolog i 2016 etter nesten 10 år på skolebenken!

Psykologer og forskere advarer mot digital demens. Eksponeringen for digitale medier fører angivelig til hjernefysiologiske karakteristika som ligner demens. Forskningen er imidlertid utydelig, og det premature budskapet er skrevet med moraliserende krigstyper. Før vi tar konkrete råd om digitalt sølibat alvorlig, bør vi kreve å se solid forskning.

BabyHold barnet unna digitale medier til det fyller 15 år! Tver og PCer hemmer utviklingen av barns hjerner. Den nye livsstilen gjør oss til mer overflatiske tenkere. Innen 2050 vil  antallet demenstilfeller være fordoblet. Vi har ikke lengre konsentrasjonsevne til å lese lengre tekster. Hukommelsen vår blir dårligere av konstant nettilgang. Smarttelefoner fører til degenerering av den høyre hjernehalvdelen. Dette er helt klart sensasjonsoverskrifter, men i tillegg kommer de dystre spådommene fra professorer, psykologspesialister og forskere. Burde vi være bekymret?

Plastikkhjerne

Digital demens har vært i nyhetsbildet i tre-fire år, og senest i helgemagasinet til Adresseavisen. Her beskrev psykologspesialist Bente Arntzen, som driver et privat behandlingstilbud for nettavhengighet, hvordan hjernen vår er plastisk og spesielt sensitiv for skadelig miljøpåvirkning. Slik formbarhet er ikke lengre en nyhet, men det er likevel ofte et argument hos de som bekymrer seg for teknologiens påvirkning på våre hjerner. At hjernen vår er plastisk betyr strengt tatt ikke annet enn at den endres av miljøet omkring oss når vi lærer, tilpasser oss og ikke minst interagerer med hverandre.

Hvis vi overvurderer hjernens formbarhet, eller plastisitet, kan det ende opp som miljødeterminisme. Et moderne tabula rasa hvor alt forandres av erfaring, til enhver tid. Slik kan selv de minste hendelser og opplevelser får avgjørende betydning, og ingenting er forutbestemt, genetisk eller uformbart. Vi vet at noen mennesker som blir utsatt for alvorlige overgrep kan få permanente og uopprettelige skader. Det blir imidlertid absurd å hevde at barne-TV eller dataspill kan ha den samme dramatiske pregningen som et alvorlig psykisk traume.

Folk klarer ikke konsentrere seg lenge nok til å få med seg selv relativt korte tekster

–  Oda Rygh

Retorikken hos digital demens-forkjemperene følger ofte det samme sporet. Hyppige skifter i oppmerksomhet og mindre dyp konsentrasjon gir færre aktiverte synapser i hjernen. Når synapsene ikke er aktive, blir de etter hvert borte. Dette kjenner vi som synaptisk plastisitet, eller læresetningen Donald Hebb la frem i 1949: neurons that fire together wire togheter – neurons out of sync, lose their link. At noe dør i hjernen vår, høres dramatisk ut, men sannheten er at dette er helt avgjørende for sunn utvikling. På tilsvarende vis som glemsel en viktig faktor i velfungerende hukommelse.

Digitale samvittighetskvaler

Den teknologiske utviklingen kan i blant virke for god til å være sann. Menneskehjernen, utviklet i et miljø uten nettbrett og netflix, kan umulig håndtere tyve faner i nettleseren eller push notifications fra mobilen?

«Barn som i dag er på internett åtte timer om dagen, vil få en annerledes hjerne enn vi hadde da vi vokste opp»

– Psykologspesialist Bente Arntzen

I en tid hvor arbeidsliv og partnere er gjenstand for hyppig utskiftning søker vi mot det tradisjonelle og trygge – i alle fall i tankene våre. På vei tilbake til røttene har vi funnet opp steinalderdiett og barfotløping. Det føles mer ekte. Vi vet vi burde skru av skjermene til fordel for en god bok. Vi vet vi burde sittet rundt peisen og snakket med hverandre, fremfor nok et seriemaraton foran TVen.  Det teknologifiserte, bedagelige livet gir oss kanskje dårlig samvittighet nettopp på grunn av sin enkelhet. Som i Cecilie Asker skriver i sin lett skyldtyngede innrømmelse av hvordan toåringen fikk bruke nettbrettet hver dag, slik at hun selv kunne sove litt lengre.

Gammel vin på nye flasker

Heldigvis er verken ”digital demens” eller ”internettavhenginghet” diagnoser. Det forhindrer likevel ikke behandlingsprofitører fra å blande sammen fenomenene, og dermed øke sin appell til den generelle befolkningen. På tross av kontant avvisning fra prominente hjerneforskere som Marianne Fyhn, Edvard Moser og Anders Martin Fjell, fortsetter retorikken om digital hukommelsessvikt. Fyhn poengterer at evolusjonen ikke har kunnet endre noe som helst på den korte tiden vi har vært eksponert for slik teknologi. Bøker er tross alt like uvant teknologi som smarttelefoner, når perspektivet er hjernens hundretusen år gamle stamtre. Det er jo ingen ny tematikk dette, bekymringen over at ny teknologi gjør oss dummere.

Hvor er evidensen?

Misforholdet mellom kunnskapen vi (ikke) har og den moralpaniske formidlingen av konkrete råd er kanskje det mest problematiske. Mange oppslag, som i UkeAdressas, viser til et studie fra Sør-Korea som skal ha funnet hukommelsestap, konsentrasjonsvansker og emosjonell avflatning hos barn som bruker mye tid på internett. Selv om studiet ikke er å oppdrive, finnes det en reportasje fra Korea Joongang Daily hvor forfatteren Byun Gi-won utdyper sine funn.

En debatt om teknologiens påvirkning på vår fungering kan være interessant og viktig. Da kreves det imidlertid noe annet enn spekulative hypoteser. Det kan ikke være tilstrekkelig å skrive enkelt om synaptisk plastisitet for å skape seg kredibilitet, og deretter moralisere om svekket refleksjonsevne hos en hel generasjon.

Jørgen Flor