admin

En bokanmeldelse av Personlighetspsykiatri (2. utgave, 2017) av Sigmund Karterud, Theresa Wilberg og Øyvind Urnes.
Skrevet av: Oda Nissen, student på 8. semester av profesjonsstudiet i psykologi på NTNU

Er du mettet på femfaktormodellen? Lei av at personlighetspsykologi er et usammenhengende og forvirrende fagfelt? Nysgjerrig hvordan alt vi vet om personlighet er klinisk relevant? Da har du kommet til riktig bok.

Foto: Gyldendal

Foto: Gyldendal

«Personlighetspsykiatri» så ved første øyekast ut som et fremmed begrep, uten at jeg helt forsto hvorfor. Det var fordi, som jeg kunne lese bakpå, den første læreboka i personlighetspsykiatri – den første utgaven av denne boka – ble utgitt i 2010. Den eneste avdelingen for personlighetspsykiatri i verden ligger i Oslo. Det er et nesten ubrukt begrep. Jeg vet ikke helt om det egentlig er et fagfelt. Enda.

I lang tid har nemlig det meste av faglitteraturen dreid seg om normalspektrumet av personlighet, som femfaktormodellen og kognitive skjema. Personlighetsforstyrrelser omtales gjerne i et lite kapittel langt bak i hver lærebok. Når det kommer til patologi snakker vi nemlig først og fremst om diagnoser med liten teoretisk forankring. Karterud et. al. gjør derimot et opprør mot denne todelingen og integrerer i mye større grad det normale og det patologiske.

Boka har integrert kunnskap om personlighet fra en hel rekke fagområder: fra evolusjonsteori, utviklingspsykologi, personlighetspsykologi (så klart), psykiatri og ikke minst fra (oppdatert) nevropsykologisk forskning. Kunnskapen rammes inn i en helhetlig personlighetsteori som bygger på tre grunnpilarer: temperament, tilknytning og mentalisering. Jeg skal gi dere en liten smakebit.

Temperament er det første vi ser av personligheten til et spedbarn, siden det i stor grad er genetisk betinget. Det består av primære emosjoner som vi har til felles med alle pattedyr, og som fungerer som et motivasjonssystem for atferd.

Tilknytning handler om omsorgspersonenes samspill med spedbarnet. Det er slik barnet får sine første erfaringer om hvordan verden fungerer, og hvem de selv er i forhold til andre.

Tilknytning henger tett sammen med mentalisering: Vår evne til å forstå vårt eget og andres sinn. Barnet begynner å utvikle denne evnen aller først ved å bli speilet av en annen. Slik ser barnet seg selv utenifra og får et grunnlag til å utvikle selvbevissthet. Mentaliseringsevnen og selvbevisstheten danner grunnlag for videre selvutvikling. Og der har vi hele oppskriften. Det er sånn vi blir sånn vi er.

Personlighetsforstyrrelser er uttrykk for dysfunksjoner i disse systemene. For eksempel vil for sterk eller svak følelsesaktivering påvirke evnen til mentalisering av andre. Dette skaper betydelige interpersonlige problemer og kommer til uttrykk som personlighetsforstyrrelser: i det ene tilfellet borderline, og i det andre psykopati.

Personlighetspsykiatri har gitt meg akkurat det jeg har savnet fra fagene jeg har tatt i personlighetspsykologi: en integrert og helhetlig forståelse. Det Karterud et. al. gjør, er omtrent som å sette sammen en god forelesningsrekke. De gir leseren en dybdeforståelse for hvert og ett tema, samtidig som hele faget rammes inn på en tydelig måte og de store linjene trekkes frem. På denne måten er boka både et nyttig oppslagsverk og en god, omfattende lærebok. Den vil definitivt få plass i hylla på kontoret mitt når jeg er ferdigutdannet.

Karterud, S., Wilberg, W., & Urnes, Ø. (2017) Personlighetspskykiatri (2. utg). Oslo: Gyldendal Akademisk Forlag