admin

Skrevet av: Mia Simonsen

counselling-3630323_640

For å oppnå drømmen om å bli psykolog ser det nå ut til at jeg totalt må studere i 10 år på universitetet. La oss revolusjonere den ufattelige vanskelige veien som noen møter mot psykolog-yrket.

På VGS var jeg lei og sliten, og hadde ingen motivasjon. Jeg var lei av å måtte fortsette å studere de samme fagene jeg allerede hadde studert i ti år, med lite rom for å spesialisere meg innen en fagretning. Jeg kommer fra en familie hvor få har høyere utdanning, men motivasjon og støtte hjemmefra stod det ikke på. «Du kan bli hva du vil hvis du jobber hardt nok». Det er jo sant, men jeg hadde ingen indre motivasjon. Uavhengig av motivasjon hadde det uansett vært vanskelig, kanskje umulig, å oppnå det uendelig høye snittet som kreves for å komme inn på profesjonsstudiet i psykologi (henholdsvis 56,6 og 66,1 for første – og andregangsvitnemål på universitetet i Oslo. Samordna Opptak, 2017).

Sommeren etter VGS fikk jeg min første jobb i en psykiatrisk omsorgsbolig. Det var mitt første møte med faget, og jeg elsket det. Jeg har alltid vært flink med mennesker, empatisk og reflektert, og har gjentatte ganger fått tilbakemeldinger på dette fra kollegaer og arbeidsgivere. Etter en tid der skjønte jeg at det var psykolog jeg ville bli.

I 2011 flyttet jeg til England for å studere psykologi. Etter litt veiledning fra Study Across the Pond, en organisasjon som spesialiserer seg på å hjelpe nordmenn studere i Storbritannia, satt jeg kursen mot London. På mitt universitet studerte også mange andre nordmenn, som i likhet med meg ønsket å bli psykolog. Jeg tenkte ikke så mye over hvordan veien videre, etter bachelorgraden, skulle bli på det tidspunktet. Jeg var spent, nervøs og skikkelig klar for å ta fatt på studiene etter et friår som inneholdt mye jobbing og litt reising. Året før kom jeg inn på årsstudiet i psykologi i Tromsø, men jeg følte meg ikke klar for å studere rett etter videregående skole (VGS). I dag viser det seg at dette muligens var en tabbe, men jeg holder fortsatt ved at jeg ikke skal la det bli det.

Forfatterinfo: Mia Simonsen er 26 år og kommer fra Porsgrunn. Hun har en bachelorgrad og mastergrad i psykologi fra henholdsvis Roehampton University og Bournemouth University i England. For tiden bor og studerer hun i Tromsø, og jobber mot opptak til profesjonsstudiet i psykologi.

Forfatterinfo: Mia Simonsen er 26 år og kommer fra Porsgrunn. Hun har en bachelorgrad og mastergrad i psykologi fra henholdsvis Roehampton University og Bournemouth University i England. For tiden bor og studerer hun i Tromsø, og jobber mot opptak til profesjonsstudiet i psykologi.

På universitetet i England florerte det med rykter og delvise sannheter om hvordan man måtte gå frem videre om man ville bli psykolog i Norge. Alle ville vite, for alle var like usikre. «Du må ta organisasjonspsykologi hvis du skal fortsette å studere i Danmark» var det mange som påstod. «Du må ta hele utdanningen her i England for så og bli godkjent i Norge» var det flere som trodde. Vi hørte aldri om noen som faktisk hadde returnert til Norge og fortsatt med studiene der.

Det er vanskelig å finne informasjon fra norske myndigheter som omhandler denne gruppen studenter, altså de som drar til England for å studere psykologi. I de senere år har ANSA, organisasjon for norske studenter i utlandet, publisert en forholdsvis god forklaring: «Dersom du ønsker å utdanne deg innen klinisk psykologi i Storbritannia, må du ta både bachelor- og doktorgraden i UK og kursene må være godkjent av British Psychological Society (BPS). For å bli godkjent psykolog i Norge må du først bli godkjent i UK. Det kreves erfaring og minst en bachelorgrad for å komme inn på doktorgraden» (ANSA, 2018). Problemet for norske studenter er at myndighetene i England ønsker å utdanne mennesker som skal jobbe innenfor National Health Service (NHS). Dermed har skolepengene på doktorgraden for internasjonale studenter blitt satt til rundt £20.000 i året (over 200.000 norske kroner). I tillegg er det ikke konsekvent om norske studenter bli regnet som EU/EEA-borgere eller internasjonale, som ikke gjør situasjonen enklere.

Studietiden i England overgikk alle minne villeste forventninger. Plutselig var ikke språket en hindring, jeg gjorde det bra på essay og andre oppgaver. Det endte med en A på bacheloroppgaven. Drømmen om å bli psykolog virket ikke fjern i det hele tatt. Jeg hadde landet på ideen om at jeg skulle bli i England, gå hele løpet der, og deretter søke autorisasjon i Norge. Jeg søkte på en forberedende masterstudie, som spesialiserte seg mot opptak til doktorgradsprogrammet i klinisk psykologi.

Underveis i masterstudiene ble det stadig klarere at jeg definitivt ikke hadde valgt en enkel vei for å oppnå målet mitt. Opptaksraten på doktorgradsprogrammet lå på ca. 15%. Man skulle gjerne ha jobbet flere år innenfor NHS, helst som «assistentpsykolog», en meget ettertraktet stilling for unge fremadstormende psykologer. Noen av disse stillingene er til og med ubetalt, men det er alltid noen som er villig til å kjempe for dem fordi de vet at det er veien inn til doktorgradsprogrammet. Man skulle gjerne også ha jobbet litt frivillig, spesielt hvis man ikke kunne få betalte jobber. I tillegg var det et stort pluss å ha satt sitt navn på en eller flere forskningsartikler.

Personlig klarte jeg å fylle nesten alle kravene til doktorgradsprogrammet i klinisk psykologi, men manglet arbeidserfaring innenfor NHS. Jeg fikk A i snitt, fikk satt navnet mitt på en artikkel, og hadde to små stillinger som forskningsassistent ved siden av studiene, men det var ikke engang nok for et intervju til doktorgradsprogrammet.

Uavhengig av utfallet og hva som skjer i fremtiden er jeg utrolig glad for at jeg dro til England. England utdannet meg til en meget reflektert, kritisk fagperson som elsker faget sitt. Det takker jeg meg selv, og England for. Jeg vet selv at dette er riktig for meg, men hva nå? Ender det her?

De fire årene i England var definitivt ingen tabbe, faktisk ble de mine lykkeligste, mest produktive år. Jeg flyttet tilbake til Norge i 2015 og fikk meg en full stilling innenfor helsesektoren i Oslo kommune. Jeg elsket jobben, men drømmen om å bli psykolog falmet aldri. Den ble bare sterkere. Jeg innså jeg måtte prøve en alternativ vei.

Jeg søkte meg inn på profesjonsstudiet i psykologi ved UiT, gjennom søknadsweb. Jeg visste at de kom til å se etter fag som var ekvivalente med fagene på årsstudiet i psykologi, men var usikker på hvilke fag de faktisk kom til å vurdere. Selv med et B i snitt fra bachelorgraden og A i snitt fra mastergraden ble det også et nei fra Tromsø. Mitt siste håp.

Det pågår for tiden en vurdering av årsstudiet i psykologi som opptakskrav til profesjonsstudiet. En rapport utarbeidet av en arbeidsgruppe ligger ute på universitetets nettside, og de ønsker innspill til denne debatten. I rapporten kommer det frem at «opptaket i 2017 var det for mange kvalifiserte søkere, på rent A-snitt, relativt til antall plasser. Dette medførte at IPS sommeren 2017 måtte trekke lodd blant søkerne med rent A-snitt i den generelle kvoten, og at fem av disse ikke kom inn, til tross for at de hadde best mulig karaktergrunnlag» (UiT, 2018, s. 2). Det kommer også frem at karakterpress og mye konkurranse fører til dårlig studentmiljø på årsstudiet. Personlig vet jeg ikke hva som blir utfallet av UiTs vurdering men det er klart at det er behov for andre måter å vurdere og rangere søkere på.

Psykolog er et viktig yrke, og det blir bare mer og mer viktig med psykologisk kunnskap og forståelse i den verden vi lever i. Det handler om mellommenneskelige evner, som jeg mener er en del av den du er og ikke noe du kan lese deg frem til. Men det handler like mye om evnen til å ta til seg psykologisk kunnskap og bruke dette i møte med mennesker. Kan vi satse på at de som får A i snitt på årsstudiet – i noen tilfeller etter haugevis med forsøk – eller 6 i snitt fra VGS definitivt blir de beste psykologene?

Jeg vet ikke helt hva jeg vil oppnå ved å skrive dette, men jeg ønsker å vise hva som kan være følgene av dagens opptakssystem. Jeg vil tørre å påstå at mange av de som søker seg til utlandet gjør dette fordi opptak til profesjonsstudiet i Norge virker uoppnåelig. Kanskje noen som vurderer England som en vei inn til dette ettertraktede yrket nå vil tenke seg om. Det håper jeg ikke, fordi England er et helt fantastisk studiested med fullt fokus på psykologi-faget fra første stund med utallige muligheter for spesialiseringer og valgfag. Jeg angrer ikke på at jeg dro, men skulle ønske at det ble en varmere velkomst hjem.

Et av argumentene i rapporten for å beholde årsstudiet ved UiT som opptaksmetode er at det finnes såkalte «late bloomers» som blir interessert i faget etter at sjansen for å oppnå toppkarakterer på VGS er forbi (UiT, 2018, s. 11). Det er vel og bra, men det er ikke uvanlig å høre om studenter som har gått årsstudiet i psykologi opp til 5 ganger fordi de har endt opp med en B eller to. Dette virker for meg som bortkastede ressurser; både for foreleserne, studentene og lånekassen. Når man, på årsstudiet, leser om Descartes og Aristoteles for femte gang syntes jeg det er utrolig at de orker å studere videre.

For meg er det klart at mangfoldet i befolkningen bør gjenspeiles i fremtidens psykologer. Psykologer med mangfold i livserfaringene, utradisjonelle bakgrunner, med drivkraft og lidenskap bør være fremtiden i norsk helsevesen. Det er klart at vi må forholde oss til retningslinjer om hva som er et fullverdig psykologistudium, men mitt håp er at vi kan åpne opp for at norske studenter kan komme hjem igjen og føle at tiden ikke var bortkastet. Kan vi se på muligheter for innpass på profesjonsstudiet etter en bachelorgrad i utlandet? Er det noen muligheter for større fleksibilitet? Er det noen som tør å ta på seg jobben for å vurdere et menneske, istedenfor å kun rangere dem som et tall? Mennesker er mer enn et tall, vi er fulle av ideer, motivasjon og lidenskap. Jeg vil ta kampen mot et gammeldags system som muligens luker ut noen av de mest engasjerte og motiverte fremtidige psykologene som finnes!

Jeg skriver dette brevet fra en liten hybel i Tromsø. Jeg kom hit for en uke siden og i dag bytter jeg mellom å skrive dette og lese en vitenskapelig artikkel om vaner. Jeg skal begynne på årsstudiet i psykologi i morgen.

Vennlig og evig optimistisk hilsen fra
Mia Charlotte Simonsen (26 år).

 

Referanser

ANSA (2018, 27. juli). Psykologi i Storbritannia. Hentet fra http://www.ansa.no/Studier-iutlandet/For/fag/helsefag-og-medisin/psykologi/storbritannia-psykologi/

Samordna Opptak (2017, 28. juli). Poenggrenser fredag 28. juli 2017. Hentet fra https://www2.samordnaopptak.no/arkiv/statistikk/17/poenggrenser_vara_hoved.html

UiT (2018, 9. mai). Opptaksordning til profesjonsstudiet og studiemiljø på årsstudiet og bachelorprogrammet: Rapport fra arbeidsgruppa. Hentet fra https://uit.no/Content/577523/cache=1527498533000/Rapport+om+opptaksordning+til+profesjon+og+studiemilj%C3%B8.pdf