admin
Jørgen Lund

Jørgen Lund

Skrevet av:
Jørgen Lund, Førsteamanuensis i kunsthistorie, NTNU

Mer tematisering av psykologiske temaer i media, økt oppmerksomhet om omsorgssvikt og overgrep mot barn – tiden virker preget av en ny og tiltrengt åpenhet. Men er det man kunne kalle det offisielle bildet av psykiske problemer, det som taleføre eksperter og andre i medial posisjon gjør gjeldende, egentlig på høyde med det engasjement for barn og barndom som vises når omsorgssvikt og overgrepsskandaler kommer på førstesidene? Tar psykologer og vi andre det som formidles til publikum om psykiske problemer alvorlig nok? Det finnes åpenbart «godt stoff», spesielt salgbare vinklinger også på dette feltet, som setter sitt preg på samlivsspalter, som viser seg når terapeut-stemmer blir offentlige i TV og papirmedier, og når generelle journalister i stor grad lager oppslag om forskning på psykiske lidelser og arvelighet. Er «godt stoff» egentlig sannferdig om det som det er av avgjørende betydning å være sannferdig om?

«Hvorfor i helvete klarer ingen å hjelpe søsteren min?». Harald Eia skrev i Morgenbladet 30. september 2016 personlig om rus og psykisk lidelse i familien. Samlivsterapeut Sissel Gran fulgte den 11. november opp samme sted, og gjentok utbruddet fra «født sånn»-bannerføreren, nå som hjelper-profesjonens eget utmattede sukk. Uansett hvor mye hjelperen forsøker, må pasienten ville hjelpe seg selv, «ta imot den utstrakte hånden», var Grans beskjed til leg og lærd som sliter seg ut i sin trang til å gjøre noe. På vakt mot «involveringsutmattelse» presenterte da den erfarne terapeuten og læreren en beskrivelse av rusavhengiges, overvektiges og andre pasienters lidelsesliv og av muligheten for hjelp – som etter min mening er karakteristisk for en tendens på de mediale hovedscener, og som gir grunn til bekymring.

Virkeligheten slik Gran beskriver den, befolkes av en mengde empatiske og selvoppforende hjelpere, både pårørende og de som gjør hjelpen til profesjon og livsgjerning. Det de står overfor, er en uendelighetsoppgave, lidelsen som vårt desperate spørsmålstegn. Med den rusavhengiges øyensynlige lyst til selvødeleggelse som eksempel, beskriver Gran klienten som «verdensmester i å fikse og ordne» og i å «turnere hjelpeapparatet», inn i en uendelig sirkel der både hjelpetrengende og hjelper ender som offer. Tenk, etter årevis med en hær av hjelpere sier pasienten fra Grans norske klinikk-virkelighet: «Jeg har aldri fått hjelp, jeg!». Denne meldingen er helt kontinuerlig med Eias straight talk-rapport fra den påståtte forskningsfronten i USA tidligere i høst. Finnes det hjelp for den med rus og psykiske problemer, lød spørsmålet fra den hjelpelystne nordmannen: «Nei. Vi har ingen slike verktøy», svarte Vitenskapen.

«Det finnes ingen hjelp, men det hjelper å si det», har Hanne Ørstavik en gang sagt. Jeg vil si: Uansett om det finnes hjelp eller ikke, så hjelper det i hvert fall å slutte å lyve om psykiske problemer. Det ville være til stor hjelp hvis strømmen av håndplukkede «født sånn»-meldinger på landets mediale hovedscener kunne møte sterkere motstand fra faghold, for eksempel av slike eksperter som ikke er hundre prosent enige i de trette rikshjelpernes vitenskapelige statusoppgjøring. Det kunne generelt trenges flere ordensforstyrrelser under de mediale fremføringene av forestillingen om psykiske lidelser som noe som kommer ut av ingenting eller fra et ennå ikke gjennomlyst biologisk dyp. Altså det nevrobiologiske bildet som legemiddelindustrien står for og som nå psykologen Gran slutter seg til ved å snakke om noe som pasienten «hadde med seg». Det ville også tjene forutsetningene for god psykisk helse hvis de mest taleføre kunne slutte å snakke på vegne av andre, for eksempel slutte å gjøre Ninni Stoltenberg og Ragnhild Eia til riks-sannhetsvitner for hvordan psykisk slit for all del ikke er noe som kommer fra «en familie med overgrep, vold og fyll, men fra en omsorgsfull familie» (Gran).

Dessverre, så lenge det er så godt stoff å paradere «viten» om barndom som de taleføre logisk umulig kan ha – om de psykisk avgjørende detaljene fra de barndomsårene de skråsikkert uttaler seg om – forblir grobunnen for hjelp karrig og faren for «involveringsutmattelse» tilsvarende stor. Tiden burde være slutt for den type «viten» som fikk TV2-nyhetene den 23. juli 2011 til å fortelle om Anders Behring Breiviks oppvekst «under trygge forhold på Oslo vest», og som Jens Bjørneboe hadde om at «også over enhver SS-manns vugge satt en kjærlig mor og nynnet». I virkeligheten har vi her selvfølgelig å gjøre med det motsatte av viten og kunnskap, nemlig intens retorisk reproduksjon av den gamle tradisjonen for å holde et fritt og sannferdig forhold til oppvekst i sjakk med myten om en uforklarlig «skrue løs»: Ikke en viten, men den samme dogmatisme som fremdeles for eksempel gjør hylekor hundre prosent forutsigbart hver gang en bokutgivelse tematiserer barndom på ærlig vis.

Psykologer, og alle andre som er engasjert i folks ve og vel: Hvor lenge skal offentlighetens dominerende fortellinger om psykiske problemer egentlig være en skylapp-produksjon mot barndommens avgjørende betydning? Det sterkeste eksemplet er i dag hvordan den mediale hovedscenen gjør seg til noe som ligner en årelang innprenting  – gjerne under skamløs påberopelse av vitenskapelighet – av at lidelsene er noe «ikke mor og far var skyld i» (Harald Eia i Morgenbladet 21. mai 2010). Uansett hvor mye publisitet og angivelig åpenhet om psykiske problemer vi får, er det ingen drøy påstand at denne typen «godt stoff» forblir et folkehelseproblem.