admin

For ikke så altfor lenge siden ble Folkehelseuka avholdt, og som skribent var det viktig å holde seg oppdatert. Som ny i redaksjonen var dette en mulighet til å skinne frem. Jeg kan bidra på det jeg synes er interessant, lese gjennom programmet og lande på det jeg liker best. Men jeg, som mange andre internettbrukere, er veldig svak for clickbait, og landet dermed på foredraget Den viktige samtalen av Christine Holm Berntzen, som ble holdt i regi av Sit.

Og da kommer de viktige spørsmålene: Hva er nå denne SAMTALEN? Hva handler den om? Hva gjør denne samtalen så viktig?

Temaet for årets folkehelseuke var Rusmedisin: Behandling og risikofaktorer. Derfor handlet foredraget om hvordan man skulle ha en viktig samtale om rusmisbruk når man ser tegn til at noen rundt seg blir avhengige, eller sterkt påvirket, av rusmidler. Altså var ikke tittelen clickbait i det hele tatt, og foredraget var ganske enkelt om en samtale knyttet til rus.

Og det er en viktig samtale. Selv har jeg hatt venner som har blitt trukket mot rusen, og ikke gjort noe. Jeg har ikke turt, mye fordi jeg ikke har visst hva jeg skal gjøre, eller om de i det hele tatt kommer til å høre på meg. Og dette gjelder jo alle ting. Man er redd for å si ifra fordi man ikke vet hvordan folk vil reagere. Man vil ikke feile, angripe venner eller blande seg inn i noe som ikke er ens egen sak. Men selv om dette foredraget ikke setter deg inn i spesifikke situasjoner eller ber deg om å alltid gripe inn, så hjelper det mye på veien å vite litt hvordan man skal tilnærme seg et slikt problem.

Så hva skal man gjøre?

Berntzen snakket om mye jeg er enig i og noe jeg er uenig i. Det var et stort fokus på «Forberedelse, gjennomføring og oppfølging», og hva det er viktig å tenke på under disse fasene i SAMTALEN. Noe av det som ble gjentatt mest var konkretisering og å sette seg mål. Det ble et slags slavisk system på hva man skal tenke på før, under og etter samtalen, slik at man får best effekt av å ta opp problemet. Dette reagerte jeg selv veldig sterkt på. «Man skal ikke ha en rigid oppskrift på psykologiske greier!» skrek hodet mitt. Men det var jo ikke en rigid oppskrift. Og jo mer jeg tenker på det, jo mer innser jeg at jeg går igjennom den oppskriften automatisk uansett.

Siden vi tenker altfor lite på hvorfor vi gjør det vi gjør, og å ha reflektert over dette tror jeg kan hjelpe utrolig mye når man skal stå i situasjonen selv. Spør deg selv: «Hvordan ville du selv ha ønsket å bli hørt?» og husk at det viktigste ikke er hva du sier, men hvordan det oppfattes. Du ville ikke likt å bli anklaget for å ha gjort noe feil, men kanskje heller bli møtt rolig av noen som ser på deg med respekt. Dette var det også mye fokus på: Hvordan hindre at personen går i forsvar og ikke føler seg angrepet.

Og enhver gang man skal ta opp et problem, står man i fare for å angripe personen, eller få personen til å gå inn i en forsvarsposisjon. Den typen samtaler er ikke produktive. Man må formulere seg på en måte der personen forstår at du ønsker å hjelpe. Her hadde Berntzen mange vise ord. Hun sa åpenbare ting, som å gi personen tid til å snakke og holde et rolig tonefall, men også ikke fullt så åpenbare ting, som å starte med et åpent spørsmål og å ikke argumentere for ditt eget syn. Det viktige var å forklare hva du har observert og hvilket inntrykk det har gitt deg, slik at personen får noen andres perspektiv.

Det jeg merket mest med foredraget var at rådene ikke bare gjaldt for folk med rusproblemer, men med alle slags problemer, alle slags viktige samtaler. Men selv om det er forskjellige situasjoner, er det på samme måte man kan ta opp ting hensynsfullt og forståelsesfullt. Og noen er bedre på dette enn andre. Så her en noen vise ord inspirert av foredraget, som man kanskje kan ta med seg videre:

Tenk litt over hvorfor du gjør det du gjør og hvordan det kan oppfattes. I slike situasjoner er det veldig viktig hvordan du oppfattes. Det er derfor lurt å tenke på det. Veldig mye av det vi gjør er intuitivt, og ingen er perfekte. Så tenk litt på forhånd, og så kan du dytte intuisjonen din i en litt mer perfekt retning.

Skribent: Laila Oftedal Voll

Skribent: Laila Oftedal Voll

 

 

 

 

 

 

~ Laila Oftedal Voll, 2017