Kjære lesere,
Vi er stolte av å innlede uka med vårt første redaksjonelle bidrag online. Fremover ønsker vi å rette et blikk mot hva som står øverst på tidsskriftets dagsorden til enhver tid, og i vår første leder vil jeg presentere en sak som ikke kunne vært mer dagsaktuell.
Tema som bibliotek og bokhandlere stadig vekk arkiverer om hverandre er selvhjelp og psykologi. Betyr det at selvhjelp og psykologi er det samme? For enkelte fagutøvere innen psykologi rører det ved grunnvollene deres å finne disse i samme bokreol. Psykologi er jo en vitenskap og en klinisk disiplin. Selvhjelp er ingen av delene. Det moderne oppgjøret med selvhjelpen i Skandinavia begynte med Ole Jacob Madsen, som i 2014 ga ut ”Det er innover vi må gå”. Deretter Svend Brinkmann i år med ”Stå imot”. Begge tar for seg selvhjelpskulturen, naturlig nok fra en psykologs standpunkt—men i to helt ulike tilnærminger. Madsen gransker reflekterende, mens Brinkmann parodierer. Kontrasten med skråblikk fra den ene og banalisering fra den andre gjør dette mer interessant å studere. Selvhjelpen har langt større popularitet enn før blant allmennheten, men nærmest fått et ”advarselsmerke” blant de psykologiske fagutøverne. Er selvhjelpen i ferd med å okkupere psykologien?
Psykologi forklarer ikke enkelt nok. Språket bærer en vitenskapelig rigiditet som hvermann er for utålmodig til å sette seg inn i når man rett og slett bare ønsker å håndtere, mestre og overkomme noe. Det gjør kanskje selvhjelpsbøkene så lett å ty til. Selvhjelpen kommuniserer klart og tydelig, og den har lav terskel. Den er uformell, fleksibel og målrettet. Men kan den løse alt fra de simpleste motivasjonsproblemene til de mest komplekse av psykiske lidelser med ingenting annet enn suksesshistorier og pep-talks? Om det hadde vært mulig, er det en vond erkjennelse for noen som forsøker å underbygge sin behandlingsmetode med evidens dag inn og dag ut. Et mulig krenkelsesmoment for yrkesstoltheten til psykologene er at man etter seks års utdanning fortsetter å se folk velge den enkle veien gjennom selvhjelp og muligens oppleve større progresjon, og mer umiddelbare resultater, enn de ville gjort i terapirommet. Man kan kjenne på frustrasjonen. Det finnes ingen mirakelkur på hvilket som helst problem—hvordan kan noen forvente at det som funket for én person er en universell og generaliserbar metode som funker for alle andre?
Før vi glir over i jantelovsk territorium bør vi snakke åpent om hvem som provoseres av hvem, og hvem som stenger hvem ute. Bør psykologene rive den ”akademiske muren” og invitere coachene inn i den virkelige kompetente kretsen av sindige menneskehjelpere? Eller har psykologene noe viktig å lære av coachene?
Er selvhjelp psykologiens egentlige trumfkort? Vi lar ballen rulle herifra.
– Harald L. Korsåsen
