Skrevet av: Ida Skar, skribent i Psykologisk Tidsskrift NTNU
I en alder av 59 år fikk Gustav Koi diagnosen Asperger syndrom. Siden den gang har han brukt tiden sin på å formidle kunnskap om diagnosen. Koi har blant annet utgitt to bøker om nevnte tema gjennom SPISS forlag, og er nå aktuell med boken Asperger Landskap (egen utgivelse). Han er opptatt av å avkrefte myter knyttet til diagnosen, og jobber aktivt mot stigmatisering av psykiske lidelser.
Koi beskriver seg selv som en kreativ person, og forteller at han har drevet med alt fra dogmefilm, animasjon og buktaling. Etter at han fikk diagnosen Asperger syndrom har han skrevet tre bøker om Asperger, og holder foredrag om diagnosen.
Gustav Koi
– Alt jeg gjør handler om formidling, bare gjennom ulike midler. I 2009 fikk jeg diagnosen Asperger syndrom, da var jeg 59 år. Det begynte med at jeg ble utredet for depresjon, og så kom de frem til denne diagnosen også. Diagnosen ser jeg på som en styrke. Allikevel er den depressive delen (dystymi) en hindring for meg. De siste årene har jeg skrevet bøker om emnet – det er delvis en jobb og en hobby.
Du begynte å interessere deg for Asperger syndrom etter at du fikk diagnosen?
– Ja, og for meg er det et privilegium å få lov til å dele mine synspunkter om den. Jeg har snakket med flere psykologer og psykiatere som jobber med dette, og noen fortalte meg at det er jeg som er eksperten, hehe. Jeg er glad for at jeg ikke trenger å ta hensyn på samme måte som en fagperson når jeg skriver bøker og slikt, det er en fordel. Jeg eksponerer meg selv fordi det er viktig at også de som har denne diagnosen snakker om den, at kunnskapen kommer ut og frem.
Kois to første bøker er utgitt av SPISS forlag, og tar opp tema knyttet til holdninger og kunnskap om Asperger syndrom. Asperger landskap er tittelen på Kois nyeste bok, som er selvfinansiert. Boka er en samling intervjuer, observasjoner og refleksjoner, både fra fagfolk og mennesker med Asperger syndrom. Alle Kois bøker er tilgjengelige på utvalgte universiteter, høyskoler og biblioteker.
– Den første boken min er en biografi, den andre en fagbok. I min siste bok har jeg fokus på hvordan diagnosen kan påvirke folk på et personlig plan. Det er mange ulike holdninger til denne diagnosen, og jeg prøver å avkrefte noen av mytene. Jeg har selv opplevd at folk har blitt overrasket over at en med Asperger syndrom har skrevet slike bøker.
Hvorfor begynte du å skrive?
– Etter at jeg fikk diagnosen stilte jeg mange spørsmål, og så at det var mye rart som var skrevet både fra faglig hold og andre. Jeg mener at vi trenger et mer nyansert bilde av disse menneskene. Det har jeg hatt i tankene siden. Hva er felles, og hva er forskjellig for oss som har Asperger syndrom? Det har vært viktig for meg å gjøre noe positivt ut av denne diagnosen. Ved å lete etter svar på disse spørsmålene kan jeg det, og gjøre noe som er nyttig for andre også.
Koi jobber for å etablere et nyansert bilde av Asperger syndrom, og forteller at det er mange fordommer knyttet til diagnosen. Etter hans erfaring bidrar spesielt media til å opprettholde et bilde av at Asperger syndrom kan knyttes til kriminelle handlinger.
– Det er lett å sette en merkelapp på diagnoser, og dette blir kanskje spesielt tydelig når noen gjør gale ting. Det rettferdiggjør ikke å kategorisere folk og sette dem i bås. Det er lett å bli slik alle sier at du er, slik man føler at andres øyne ser deg. Gjør man noe galt blir man lett fordømt, og da får man det jo enda verre med seg selv. Vi trenger alle støtte, oppmuntring og ros for å få en god selvfølelse. Derfor er det så viktig å belyse dette, at mennesker ikke kan dømmes ut ifra diagnoser – vi skal ikke begynne å se alle med Asperger syndrom som mulige kriminelle. Å gjøre en kriminell handling og å ha en diagnose er to ulike ting. En kriminell handling er noe man bevisst gjør, og det er problematisk når dette kobles til en diagnose. Jeg mener at våre handlinger ikke trenger å styres ut fra våre mulige svakheter og feil. Selvfølgelig kan tankesett og holdninger påvirkes av svakheter eller diagnoser, men jeg mener at den innstillingen man har, kan overgå eventuelle begrensninger. Det er handlingene man skal dømmes for, ikke hjernen.
Hvilke fellestrekk kan ligge til grunn for at diagnosen Asperger syndrom blir koblet sammen med kriminelle handlinger?
– Jeg tror at stress er et nøkkelord, mange med Asperger syndrom er sårbare for stress. Da kan man ende opp med å gjøre noe dumt, uten at det behøver å være av en kriminell karakter. Stress kan altså føre til mye annet som ikke har noe med diagnosen å gjøre, og dette er selvfølgelig individuelt. Vi har alle ulik evne til å takle utfordringer og vanskelige situasjoner. Jeg mener at Asperger syndrom er en nokså nøytral diagnose, som kan brukes eller misbrukes som et verktøy. Jeg tenker da på evnen til å fordype seg i et emne og å ha stort fokus på ting. Ta for eksempel en kniv, de fleste vil bruke den nyttig, men det finnes alltid noen som vil kunne bruke den fullstendig galt. Jeg ser på Asperger syndrom som en gave, og tenker at det er opp til hver enkelt om vi vil bruke det som et gode for menneskeheten. Det er for eksempel flere store vitenskapsmenn man tror har hatt Asperger syndrom, slik som Isaac Newton.
Hvorfor er det viktig å belyse dette temaet?
– Vi trenger et nyansert bilde av mennesker med Asperger, slik at vi ikke plasserer folk i bås utfra en diagnose. For eksempel trodde ikke NAV for noen år siden at en voksen med Asperger syndrom kunne fungere i en vanlig jobb, men selv har jeg jobbet i det jeg vil kalle en vanlig jobb i over 26 år, så dette er feil. Derfor er det viktig at folk med Asperger syndrom deler sitt syn og ikke minst sin logiske sans rundt denne diagnosen. Min erfaring er at det er mindre stigmatisering rundt diagnosen nå, kanskje fordi folk har fått mer kunnskap. Jeg tror ikke at denne kunnskapen bare kommer fra fagfolk. Mange med diagnosen har blitt mer åpne om egne erfaringer og funksjon. Det er flott at folk kan formidle hvordan de har det.
