En bokanmeldelse av The Seven Deadly Sins of Psychology av Chris Chambers
Skrevet av Hans Fredrik Sunde
Opprinnelig publisert i 2018
Psykologien er i hardt vær for tiden. Krise faktisk. Man begynte å skimte noe i 2005 da John Ionnadis publiserte artikkelen Why Most Published Research Findings are False, hvor han pekte på en rekke statistiske svakheter med publisert forskning, ikke bare innenfor psykologi. I kjølvannet ble det blant annet satt i gang store replikasjonsprosjekter, med deprimerende resultater (Open Science Collaboration, 2015). Sakte men sikkert har det kommet frem at mye psykologisk forskning ikke er til å stole på. Hvordan kunne dette skje? Skal ikke vitenskapen være selvkorrigerende, og luke ut dårlige resultater? I teorien ja, men i praksis nei.
Chris Chambers (2017) har skrevet en fenomenal og tilgjengelig bok hvor han diagnostiserer de ulike problemene i dagens psykologi, deres årsaker, og ikke minst deres løsninger. Hovedargumentet hans er ikke at det skyldes dårlige forskere, men heller at kulturen i akademia gir feil insentiver. Det som lønner seg for vitenskapen lønner seg ikke nødvendigvis for forskeren, som kan føre til at selv den mest velmenende forskeren gjør ting som senker den vitenskapelige standarden. For eksempel finnes det insentiver til å publisere i prestisjetunge tidsskrift, som videre kun vil publisere nye, spennende, og – viktigst av alt – statistisk signifikante funn. Dette er en oppskrift på bekreftelsesbias (confirmation bias), en vederstyggelighet i vitenskapssammenheng. Direkte replikasjoner er vanskelig å publisere, uavhengig om de setter tidligere funn i tvil, og tilbakeviste studier blir sjelden trukket tilbake. Videre pekes det på statistiske svakheter samt insentiver som hindrer en åpen vitenskapskultur. Det er mye å ta tak i.
Boken er godt skrevet, med enkelt språk som ikke burde skremme den statistikkskye studenten. Det er en god ting, i og med at mye bunner ut i statistiske misforståelser og relatert uvitenhet. Boken er delt opp i åtte kapitler, hvorav syv tar for seg de ulike utfordringene (de syv syndene), mens det siste beskriver mulige løsninger. Kapitlene er av passe lengde, detaljerte nok til å være informative, og samtidig korte nok til at man ikke mister interessen. Det samme gjelder for boken som en helhet. Anekdotene er til tider litt lange, men de belyser problemene bra. Forfatteren legger heller ikke skjul på hva han selv mener, men han argumenterer klart med appell til logos (logikk), og aldri til patos (følelser – personlig huskeregel: patos er patetisk). Kanskje mer interessant er hans mange henvisninger til empiriske studier på publikasjonskvalitet, forskningskultur, og statistiske simuleringer.
Det kan virke deprimerende å lese. Med alle disse problemene, kan vi da stole på noe psykologisk forskning? Uten at man skal si for mye om tidligere forskning finnes det løsninger man kan implementere. Forhåndsregistrering av fremtidige studier nevnes som noe av det viktigste, men ikke det eneste. Men for at problemene skal bli løst må dagens og ikke minst morgendagens forskere være klar over problemene og deres løsninger. Fagfolk utenfor akademia må også sette seg inn i svakhetene med det de bygger kunnskapen sin på. Denne boken (eller en lignende en) bør derfor være pensum – obligatorisk lesning – for psykologistudenter. Psykologien er i krise, og det blir ikke bedre av å stikke hodet i sanden, eller appellere til alternative, mer tvilsomme vitenskapsfilosofier. Faget er på god vei til å bli en avdanket pseudovitenskap, men det trenger ikke å bli slik. For å hindre det er det viktig å sette seg inn i svakhetene, og tolke funn deretter. Videre må man sette seg inn i mulige løsninger, og jobbe for at de blir implementert. Viktigheten av å ha en studentmasse informert om og klar til å møte utfordringene er opplagt. The Seven Deadly Sins of Psychology er en god start.
Referanser
Chambers, C. (2017). The seven deadly sins of psychology: A manifesto for reforming the culture of scientific practice. Princeton, NJ: Princeton University Press.
Ioannidis, J. P. A. (2005). Why most published research findings are false. PLOS Medicine, 2(8), e124. doi:10.1371/journal.pmed.0020124
Open Science Collaboration. (2015). Estimating the reproducibility of psychological science. Science, 349(6251), aac4716. doi:10.1126/science.aac4716
