Foto: Tom Varco
Psykologisk sjargong er vårt stammespråk og identitetsmarkør. Språket som gjør oss gjenkjennelig for hverandre og ikke minst overfor andre. Samtidig er det en sjargong som rammer mange, fordi psykologi er noe som omfatter alle mennesker. Slik blir fagspråket vårt også et mektig språk. Vi lar det etablere seg sannheter basert på de ordene vi bruker. Psykologien bør imidlertid være spesielt varsom med sin sjargong. Både fordi det er en ung vitenskap vi driver med, men også fordi det er en lite eksakt vitenskap. En vitenskap vi også bruker på andre.
Mye av faget vårt beror på beskrivelser uten sikre forklaringer. Forskjellen mellom beskrivelse og forklaring kan bli utydelig når begrep nærmest umerkelig innarbeides i språket. Slik oppstår reifikasjonen, eller tingliggjøringen. Et klassisk eksempel er den språklige kraften som ligger i diagnosene vi setter. Vi vet at vi kan beskrive en tilstand som depresjon veldig presist, men de som lytter til oss hører forklaringer, årsakssammenhenger og sannheter.
Derfor blir en kritisk distanse til faglig språkbruk viktig. Innad i faget må vi være selvkritiske til det stammespråket vi bruker, den faglige sjargongen. Utad bør vi ikke være mer skråsikre på fagets vegne enn vi har dekning for. Inspirert av den eminente Scott Lilienfeld sin nylig utgitte artikkel ”Fifty Psychological and Psychiatric Terms to Avoid”, skriver jeg derfor om fem psykologiske begrep vi bør unngå. Håpet er at leseren stimuleres til å tenke kritisk om hvilke ord som fortjener livets rett i psykologiens ordbok.
- Antidepressiva
Piller mot depresjon. Problemet er at de neppe er mer effektive for behandling av depresjon , enn for andre lidelser som angst, panikk, tvangslidelse og bulimi. Kanskje er de ikke spesielt effektive i det hele tatt. Uansett, hvis noen forteller oss at de tar antidepressiva tenker vi nok at det skyldes depresjon.
Hvis medikamentenes funksjon tas for gitt er det potensiale for mange feilslutninger. Ofte brukes statistikk fra legemiddelverket for å si noe om nasjonens helsetilstand. Om det er en god indikator er ikke tema her, men i denne artikkelen blir det likevel premisset. Bruken av antidepressiva har eksplodert, og spørsmålet er hvorfor. Stress, kroppspress og nettmobbing er mulige forklaringer. Det står imidlertid ingenting om at det er depresjon de leter etter forklaringer på. Den jevne leser vil derfor anta det er tilfellene av depresjon som har eksplodert.
- Personlighetsforstyrrelse
Vi har alle en personlighet. Omtrent hver tiende nordmann får imidlertid den lite hyggelige beskjeden om at de er forstyrret i personligheten sin: de får en personlighetsforstyrrelse. Betydelig stigma følger med: hvem vil vel assosieres med serievoldtektsmannen eller en drapsdømt. På grunn av slik stigma er det sannsynlig at personlighetsforstyrrelser er underdiagnostisert, og derfor underbehandlet.
En måte man kan være forstyrret i personlighet på, er ved å ha flere personligheter. Audun Vinger er blant de som tror dette er diagnosen schizofreni, og omtaler Madonnas siste album som nettopp schizofrent. Hvis det er et dårlig forsøk på å beskrive platen som flersidig, burde han i stedet beskrevet musikken som multippel personlighetsforstyrret, eller dissosiativ identitetsforstyrret som det heter i dag. Da ville Vinger fått problemer utover den kunnskapsløse stigmatiseringen han bedriver: diagnosen er neppe reell.
- Løgndetektortest
Nok et ord som impliserer funksjon og egenskaper. Det magiske apparatus som avslører løgnaktighet. Selv om en slik test hadde vært til å stole på, noe den ikke er, er navnet i beste fall misvisende.
«Leonarde Keeler 1937» by Agence de presse Meurisse – Bibliothèque nationale de France. Licensed under Public Domain via Wikimedia Commons
Psykologiprofessor Sven Svebak vurderte en drapstiltalt som svært troverdig basert på en løgndetektortest. Heldigvis aksepteres ikke slike resultater som bevis i norske rettssaler. NRK har gjennomført en tilsvarende test i forbindelse med stortingsvalget i 2013, riktignok med en humoristisk undertone og en liten ansvarsfraskrivelse i faktaboksen i artikkelen. Det er imidlertid ikke eneste gang statskanalen har brukt løgndetektortest på alvorlige tema. I 2012 tok Ukeslutt initativet til å spørre tidligere proffsyklist Mads Kaggestad om han hadde brukt doping. Bak disse løgndetektortestene står ofte Ørjan Hesjedal. Han forteller til Side2 at norske par avslører utroskap med løgndetektoren hans. Til slutt er det verdt å ta med et ferskt eksempel fra TV2s nyhetsredaksjon, datert mai i år. Den ukritiske journalistikken er faktisk så graverende at et direkte sitat blir nødvendig: «Løgndetektortesten, som ble filmet, viste at kvinnen ikke snakket sant om hva som skjedde den natten mannen hennes døde». TV2s journalist retter sitt anklagende blikk mot Hordaland politidistrikt som, fornuftig nok, ikke ønsket å blande en slik anretning inn i sin etterforskning.
Det er nok eksempler på at løgndetektortester brukes, og dessuten omtales på en slik måte at vi tror de fungerer. Problemet er at slik polygraf ikke kan registrere løgner. Den måler i stedet generell fysiologisk opphisselse, uten å si noe om hvorfor personen blir opphisset. Testen klarer ikke å identifisere de som lyver, i tillegg til at den feilaktig identifiserer de som snakker sant, som løgnere. I verste fall bør den omtales med sitt rette navn, polygraf. I beste fall bør den ikke omtales overhodet.
- Vitenskapelig bevist
Å gi gaver gjør deg lykkelig i følge Kvinner & Klær, som skråsikkert slår fast at det er vitenskapelig bevist. Attpåtil er det kjærlighetshormonet oxytocin som er bevismaterialet, i seg selv en problematisk begrepsbruk. Beklageligvis finnes det ingen vitenskapelige bevis i psykologien. I stedet finner vi sannsynligheter, sammenhenger og assosiasjoner. Det er vanskelig nok å etablere at noe er en sannsynlig årsak til en annen virkning, som når en atferd fører til en følelse (av lykke). Selv om vi aksepterer dette som foreløpig kunnskap, er vi likevel milevis fra å etablere det som en endelig sannhet, et bevis.
Dette er naturligvis ikke et problem som er eksklusivt for psykologien, men like fullt verdt å adressere. I tråd med Karl Poppers falsifikasjonisme kan alle teorier enkelt bli forkastet hvis en observasjon motsier dem. Alle svaner er hvite blir feil når den første sorte svanen dukker opp. Vitenskap handler derfor om å øke graden av troverdighet mer enn det handler om å bevise noe.
Husk forresten også, at hvis noe ikke er vitenskapelig bevist er ikke dét nødvendigvis et problem. Selv professorer har falt for slike tvilsomme retoriske grep.
- Ubevisst
Kjersti Toppe er urolig for det ubevisste legemiddelforbruket hos gravide. Hypnoterapeut Ronny Hansen snakker til det ubevisste sinnet. Peder Kjøs mener vi undervurderer hvor mye det ubevisste styrer oss. Løpedronning Ingrid Kristiansen forklarer at underbevissthetens oppgave er å rydde rom for bevisstheten, og at det finnes minnespor i det ubevisste.
Få psykologiske ord (mis)brukes mer enn Sigmund Freuds hjertebarn. Men hva betyr det? Er det den delen av sinnet hvor fortrengte lyster og primitive lyster ligger? Et reservoar av uakseptable eller ubehagelige følelser av smerte, angst og konflikt? Eller en kokende kjele av seksuelle og aggressive drifter?
La det være ingen tvil: mange mentale prosesser er ikke direkte tilgjengelig for oss. Det trenger de heller ikke være. Jeg mener ikke at fenomenene Toppe, Hansen, Kjøs og Kristiansen forsøker å beskrive er direkte feil (kanskje bortsett fra hypnoterapeuten og minnesporene), men de er gjenstand for upresist ordbruk. Ved å bruke ord som førbevisst, underbevisst og ubevisst henter man terminologi fra en bestemt type teoretisk rammeverk, som dessuten har påvirket populærkultur, litteratur og hverdagsspråk i stor grad.
Psykologifagets troverdighet står i fare hvis pseudovitenskapelige ord ender som dagligtale. I takt med økt oppmerksomhet og synlighet i samfunnet, må vi som innehavere av faget ta større ansvar for å korrigere feilaktig ordbruk. Selv lærte jeg tidlig forskjellen på psykiatri og psykisk helsevern. Der førstnevnte er en medisinsk underdisiplin forbeholdt leger, er det i psykisk helsevern rom for sosionomer, hjelpepleiere, leger og psykologer. Samtidig er det ingen absolutte sannheter her, og vi trenger refleksjon og diskusjon for å sammen definere bort de uheldig språkbruk.
Skriv gjerne forslag til psykologiske fy-ord i kommentarfeltet eller på Twitter
