Denne teksten er tidligere publisert i Psykologisk Tidsskrifts papirutgave nr. 2 (2002) og er én av syv tekster om instituttets historie, skrevet av Ivar Bjørgen.
Instituttet
Det er opplagt umulig å gi noen historisk riktig, i betydning objektiv, fremstilling av en utvikling en selv har tatt del i. La det være klart med en gang at dette blir spredte glimt av en utvikling sett med én persons øyne.
Fra Psykologisk institutt i Trondheims laboratorium anno 1967
Først en avklaring av hva et institutt er. I Webster’ Encyclopedic Unabridged Dictionary står følgende: «En enhet innen et universitet som er organisert for å drive undervisning og forskning innenfor et relativt begrenset fagområde». Om dette passer på vårt institutt kan vel diskuteres, vi hadde i hvert fall ikke et begrenset fagområde hvis vi skulle forvalte faget på bakgrunn av dets internasjonale utvikling. Dette er vel små lands problem. Men ellers følte jeg at vi sto ganske fritt: Kanskje var det fordi Psykologisk institutt aldri ble etablert som institutt. I hvert fall har jeg ikke kunnet finne noe papir som viser at vi ble til. Kanskje det er grunnen til at jeg heller ikke kan huske å ha opplevd direkte inngrep fra noen styrende myndighet. Indirekte via budsjettrammer, ja, men ikke når det gjelder forskning og studier. Dette er i ettertid nesten skremmende. Derfor ligger det nok mye av håp i det gamle ordtaket: «Den Vårherre gir et embete gir han også forstand» – vi kunne drevet med alt fra å spille poker til å lage revolusjon. Litt av begge deler forekom da også da vi ankom høsten 1967, Jan Heim og jeg. Da hadde riktignok jeg pendlet i tre år fra Oslo for å ha forberedende prøve undervisningen i psykologi og fått litt tid til å sette meg inn i forholdene.
Hva kom vi fra?
Det er store forandringer i fagets, studentenes og utøvernes situasjon fra i Oslo på slutten av femtitallet og begynnelsen av sekstitallet. Faget var et rent teoretisk studium, vi fikk lite forberedelse for praktisk psykologisk arbeid, i hvert fall ikke gjennom studiet. Vi fikk da også den klare beskjed at det var hyggelig at noen vil studere et slikt fag, men at vi ikke kunne regne med å få jobb når vi var ferdige. Vi var ikke mange – kanskje 6 til 7 i kullet – rent bortsett fra at vi ikke var kull: Hver enkelt arbeidet ganske selvstendig. Den psykoanalytiske tradisjon som var bygget opp av fagets eneste professor gjennom tredve år, Harald Schjelderup, ga forsåvidt et grunnlag for praktisk anvendelse, men de som forsøkte å etablere seg i praksis møtte store utfordringer. Faglige utfordringer kom særlig fra de som vendte tilbake fra USA med alternativer til psykoanalysen, særlig fra eksperimentell psykologi.
Johan Olav Undheim var den første studenten fra Trondheim
Eksperimentell psykologi var egentlig ikke nytt i norsk psykologi, bare glemt i en periode: «Iaktagelse og experiment må legges til grunn for erkjendelsesarbeidet», hevdet Ludvig Holberg i sin kritikk av både den religiøse konfesionalisme og den tradisjonelle filosofi. Det samme budskap bragte Anathon Aall da han etablerte Psykologisk institutt i Oslo i 1909. Og etter en tredveårs periode med psykoanalytisk dominans, kom debatten i gang igjen med Per Saugstad som fremste talsmann for eksperimentalpsykologien. På femti- og sekstitallet var Psykologisk institutt en slagmark hvor det ble utkjempet durabelige, ideologiske kamper. Selv kom jeg tilbake fra Boston etter å ha fulgt Skinners forelesninger ved Harvard og hatt Maslow som veileder ved Brandeis, så jeg var vandt til litt forskjellige typer påvirkning.
Studentenes situasjon var både vanskelig og utfordrende i den kamp som foregikk: «Er du med meg eller mot meg» var det spørsmål vi stadig møtte i miljøet. Det positive ved dette var at det ledet til en livlig vitenskapsteoretisk bevissthet og debatt, som studentene selv tok initiativ til gjennom seminarer ledet av studenter som Helstrup, Grenness og Kvale. Gjester som Hans Skjervheim brakte inn kunnskap om for eksempel eksistensiell psykologi og kontinentale strømninger. Senere, da jeg selv ledet eksperimentalkurset i Oslo, var Skjervheim ofte med mens vi planla eksperimentene vi ville gjennomføre. Jeg kan aldri huske at det var oppsto noe skille mellom kvalitativ og kvantitativ metode: Begge typer resonnementer hørte naturlig med i tenkningen. Jeg tror nok striden hadde gitt oss avsmak for alt som smakte av dogmatisme og andre «ismer».
Instituttsekretær Ivar Bjørgen taler ved nestor Harald Schelderups avgang i Oslo
Så kom embetstudiet i psykologi tidlig på 1960-tallet. Det skapte tilsynelatende ordnede forhold, men vi som skulle skape innhold i studiet hadde stort sett meget begrenset egen praktisk erfaring. Jeg vet det, for jeg var instituttsekretær ved Psykologisk institutt i Oslo i nettopp denne perioden.
Jeg fikk oppleve den første utklekking av psykologer i Oslo: I det første kullet startet så vidt jeg husker ca. 10 studenter, men den ene etter den andre falt fra foran de mange utspekulerte hindre vi la opp. Til slutt var det to igjen; en kvinne og en mann. Helt på oppløpet falt kvinnen fra, hun falt så og si for eget grep: Hun ble gravid. Heldigvis overlevde en seig, svart møring også siste hinder og ble den første embetspsykolog: Hilmar Nordvik. Han ble også den første som søkte seg til vårt lille miljø i Trondheim, og ble ansatt som universitetslektor så tidlig som våren 1968.
Med en viss orden i egne rekker i Oslo kunne de store folkevandringer begynne. Jeg hadde stående bestilling fra Bergen: Send alle flinke kandidater hit! De ble tatt rett fra eksamensbordet: Dagmund Svendsen, Karl Halvor Teigen, Tore Helstrup og Tordis Dalland ble etter tur sendt til Bergen, hvor Raaheim hadde etablert seg, og Smedslund var på kort visitt før Attilla selv. Bjørn Christiansen kom, og den store oppbyggingen i Bergen tok til. Dette ble skjebnesvangert: Deretter skulle Trondheim få sjansen, men i Attillas fotspor grodde som kjent ikke gresset. Storting og departement lå utslitt igjen, og forbannet seg på at det aldri mer skulle være med på noe tilsvarende.
Hva kom vi til?
Trondheim har de lengste vitenskapelige tradisjoner i Norge. Dels knyttet til virksomheten rundt erkebiskopstolen og Katedralskolen tilbake til 1100-tallet, og kanskje 1000-tallet (det kommer an på hvilken rektor en snakker med), dels gjennom vitenskapsselskapet Det Kongelig Norske Vitenskapers Selskap fra midt på 1700-tallet. Og psykologien var med fra starten av. Biskop Gunnerus oppforder i 1771 Struense om å etablere et universitet, og taler i sitt hyrdebrev av 1758 om studier av «..Psychologia Empirica og andre ting, for så vidt de lader seg afhandle på en smuk og behagelig maade, og ikke overstiger fornuftige ustuderedes horizont…»
I dette århundres begynnelse kom de to nyskapningene NTH og NLH, og det er sammensmeltingen av disse tre institusjonene som ble til det vi nå har, NTNU. Psykologien ble etablert begge steder. Ved NLH inntok faget en hovedplass ikke minst fordi den første rektor, Søren Nordeide, som satt i stillingen helt fram til 1937, var så engasjert i faget. Han hadde selv vunnet Monrads gullmedalje på en avhandling om rompersepsjon, og selv om han var landets første professor i pedagogikk, var tre fjerdedeler av de obligatoriske forelesninger i sjelelære. Han hadde et meget selvstendig forhold til faget, med vekt på eksperimentalpsykologien, mens han derimot var meget skeptisk til psykoanalysen og testpsykologien. Da han sluttet var det den internasjonalt kjente utviklingspsykologen Charlotte Bühler som en kort stund innehadde professoratet, mens hun var flyktning i Norge fram til utbruddet av den 2. verdenskrig. Da innehadde også for en kort stund Åse Gruda Skard et stipend, som for øvrig var den første nye stilling siden etableringen i 1922. Så skjedde det ikke noe nytt med faget i Trondheim, før det fra 1961 ble gitt forberedende prøve, og altså fra 1967 hvor det ble tilsatt en dosent – og samtidig opprettet et Psykologisk institutt (om enn ikke formelt).
Lokalisering av instituttet
Rom og lokalisasjon er viktige ved universitetsmiljø. Aldri engasjeres sinnene slik som når det gjelder romlig ekspansjon. Da går folk på barrikadene, og da mobiliseres faglig identitet. Derfor er det naturlig å berette litt om instituttets beboelseshistorie:
Det hele startet for så vidt her på Lade, på Lade gård hvor Norges Lærerhøgskole holdt til, men som nå er forvaltet av en bedre beslått ladejarl. Egentlig ble instituttet rommessig født på et A4-område på Ingemund Gullvågs skrivebord på Rosenborg. Saken var at han skulle til USA og jeg skulle låne hans kontor. Hans skrivebord var berømt, der lå mapper og papirbunker som tette boligblokker i en god halvmeters høyde. Underlig nok klarte han visst alltid å finne det han skulle ha når han trengte det. Han lovet å rydde kontoret – og ganske riktig, neste dag viste han meg skrivebordet: Da hadde han klart å manøvrere slik at det ble en ledig flekk på skrivebordet rett foran stolen – og han var synlig stolt over å klart det. Der startet Psykologisk institutts ekspansjon i Trondheim, symbolsk på filosofisk grunn!
Bispene på Bispehaugen
Fra den romantiske perioden i instituttets historie: Paviljongen på Bispehaugen skole
Bispehaugen og en gammel ærverdig tømmerpaviljong er nå bare deler av en romantisk periode i instituttets historie: Her fikk vi utfolde oss med egne farger og møbler, og stadig skiftende maleriutstillinger som i sin tid ble spiren til Kulturtorget ved Universitetet i Trondheim.
Hva vi drev med?
Idrettskonkurranser var det ute og inne (”tresteg med fyrstikkeske”, ”dytt og stå”), og romanser som tentes og sluktes. Til sammen var det et utfordrende og fremfor alt ungt miljø. Det ungdommelige ble vårt bilde utad, det ble brukt til å forklare, og kanskje unnskylde, våre mange påfunn og kanskje til å ufarliggjøre våre mange reformer. Vi var radikale, om enn ikke nødvendigvis i tradisjonell politisk forstand.
Jan Heim var medbragt fra Oslo og ble den første studenten ved Psykologisk institutt i Trondheim
De første som vandret i denne paviljongen var som nevnt Jan Heim, medbragt student fra Oslo, og Johan Undheim, den første trønderske student. Begge ble senere lærere ved instituttet. Så noen bortfløyne pedagoger: Per Bjørn Foros, Frode Søbstad og Einar Skålvik, som var for opposisjonelle til å trives i det velordnede pedagogiske hus. Så kom de etter hvert fra mange kanter – men det er en annen historie.
Lokalisasjonsmessig har det senere gått tilbake med oss. Vi kom tilbake til Lade; ikke til Lade gård, men til den trivielle industriblokken i området, først på andre siden der Bunnpris nå dominerer. Målet vårt var å erobre den runde Block Vatne-bygningen, men Bunnpris vant. Så var det gradvis integrering i og senere utvidelse av den delen vi fortsatt befinner oss i.
Nåværende plassering
Utallige er de romkomitéer som har vært opprettet, det vil nok Hilmar kunne fortelle om. Hele tiden hadde vi en drøm om en fremtid på Dragvoll, og jeg vet ikke hvor mange tegninger jeg har vært med på å tegne for våre instituttarealer der oppe. De siste tegninger ble også benyttet under siste utbygging, problemet var bare at det ble idrettsmiljøet som flyttet inn i laboratoriene våre, ikke oss!
Les del 1 i historiske tilbakeblikk her!
