Denne teksten er tidligere publisert i Psykologisk Tidsskrifts papirutgave 2-2002 og er én av syv tekster om instituttets historie, skrevet av Ivar Bjørgen.
Psykologisk institutt i Trondheim står nå midt oppe i store studiereformer. Det kan da være interessant å se på utviklingen av psykologistudiet i Norge– og i Trondheim spesielt. Men denne historien må bli personlig, jeg har selv tatt del i den.
Studiet i psykologi i Norge har endret seg, både med hensyn til arbeidsformer og evaluering, siden Anathon Aall kom tilbake fra Halle med innkjøpt utstyr fra Ebbinghaus’ laboratorium. Stortinget hadde bevilget 1.500 kr til å etablere et psykologisk institutt i Oslo, og utnevnt Aall til å bestyre instituttet. Året var 1909, det var det året Ebbinghaus døde mens den årlige konferanse i psykologi pågikk i USA, og deltagerne vedtok å avslutte konferansen mens de uttrykte bekymring for hva som nå kunne skje med faget. Det sier litt om denne mannens betydning som lederskikkelse. Ebbinghaus hadde stor betydning for psykologistudiet også i Norge. Hans lærebok ”Abriss der Psychologie” var pensumbok for de forberedende prøver i psykologi fra starten (1903) og fram til Harald Schjelderup skrev sin lærebok i psykologi i 1927. Schjelderups bok (med revisjoner) var i sin tur lærebok for faget fram til 1977. Altså i femti år! Da ble den omarbeidet og brukt enda noen år til. Lærebøker i psykologi holdt seg lenge den gang, og det sier vel noe om studiene det også. (Ebbinghaus innflytelse gjaldt for øvrig ikke bare Oslo. Da jeg kom til Trondheim i 1967 hadde jeg med meg en gjenstand som skrev seg fra Ebbinghaus i Halle: En perm med perseptuelle illustrasjoner som jeg fikk med meg fra Oslo for å bygge opp Psykologisk institutt i Trondheim. Jeg har den fortsatt!)
Da filosofene var eksperimentalpsykologer
Aall var filosof, men det var på den tiden da filosofer var levende opptatt av eksperimentell psykologi, ja, i så stor grad at det ble påtalt ved Det humanistiske fakultet i Oslo at dets to professorer i filosofi bedrev eksperimentalpsykologi (jamfør brev fra HF-fakultetet til Kirkedepartementet i 1913). Men ikke bare der, det kom også til uttrykk gjennom et manifest undertegnet av professorer og dosenter fra Sveits, Tyskland og Østerrike, hvor det ble advart mot at eksperimentelle forskere ble tilsatt overalt i lærestolene. Dette var kanskje den viktigste maktkamp innen filosofien de siste hundreårene. Det endte med at sentrale filosofer som Russel, Husserl og Frege klarte å samle faget på et ikke-empirisk grunnlag. Siden har dette preget faget, ordentlige filosofer eksperimenterer ikke! Men oppgjøret med psykologien er ikke endelig oppgjort. Det viste blant annet forskningsseminaret sist høst.
Anathon Aall
Laboratorium og magistergrad
Hvordan ble faget psykologi studert? Den nyere utvikling i Europa, som startet med Wundts laboratorium i Leipzig, spredte seg etter hvert til andre ledende universiteter i Europa og USA. Fra starten av ble psykologien her studert som et eksperimentelt fag knyttet til laboratoriet. I København hadde Lehman opprettet det psykologiske laboratoriet allerede fra 1887, og laboratoriekurset holdt seg sterkt som introduksjon til psykologistudiet de neste 100 år. Laboratoriet til Georg Elias Müller i Gøttingen ble det store lærested for forskere fra hele verden. Det var for eksempel naturlig at den unge Schjelderup i sin tur dro dit, hvor han tok sin doktorgrad innenfor sansepsykologi.
Den formelle rammen for alle de som kom til Oslo for å studere psykologi var fra 1921 magistergraden, og allerede året etter tok de to første studentene sin eksamen. Magistergraden innebar stor frihet: Forberedende prøve og to støttefag, og ellers svært lite obligatorisk. Det var individualistenes studium, der samarbeid og felles undervisning spilte relativt liten rolle. Fram til 2. verdenskrig var det ca. 10 studenter som tok magistergrad i psykologi. Bakgrunn og interesse kunne variere, det var stort vingespenn: Flere arbeidet med problemstillinger innen læring, ettersom Aall selv var sterkt pedagogisk interessert. Studiene foregikk via forskning i laboratoriet eller virkelighetsnære steder som i hønsehuset, og heller sjelden i auditoriene. Dette ga god læring. Her gikk noe tapt da Schjelderup ble fanget av psykoanalysen, og ”Nevrosene og den nevrotiske karakter” gjorde alle studentene pleietrengende. Det var da psykologer ble ”rare”.
Eksamen i psykologi fra 1948
Etter 2. verdenskrig hadde det samlet seg opp så mange interesserte studenter at det ble behov for et nytt psykologistudium: Eksamen i psykologi av 1948 ved Universitetet i Oslo.
Hvordan var så dette studiet? Fortsatt dominerte den kliniske interessen, men selve studiet bar i grunnen lite preg av det. To sentrale kurs dominerte faget: Eksperimentalkurset og testkurset, begge etter hvert preget av de to hjemvendte amerikanere Per Saugstad og Sol Seim. I tillegg skulle studentene ha anatomi og fysiologi, og selvsagt skulle de til Gaustad og Psykiatrisk institutt på Vinderen, for å få demonstrert pasienter i psykiatri. De ble fremført for stort auditorium, og lærte seg vel etter hvert å opptre… Undervisningen var ellers dominert av psykoanalysen, og nøkkelen lå i Rohrshach. Praksis varierte fra søndagsskole til Rikshospital. Kullene besto nå av rundt 10 studenter. Eksamensseminar ble avholdt før den endelige eksamen, som besto av to tolvtimers skriftlige prøver, etterfulgt av muntlig, som den gang var offentlig. Jeg opplevde selv å ha stort auditorium, noe som vanligvis ga en viss rettssikkerhet for studenten. I mitt tilfelle gikk det galt. Jeg hadde beste karakter etter skriftlig (S), men til muntlig begynte Åse Gruda Skard med å spørre om jeg kunne fortelle noe om Freuds bidrag til psykologien. Jeg svarte arrogant at jeg ikke trodde han hadde bidradd særlig, hvoretter det gjennom eksaminasjonen ble tydeliggjort at jeg verken hadde lest noe av Freud, og langt mindre kunne begrunne mitt arrogante standpunkt. Pinlig, men slik kunne det arte seg. Vi kunne forfølge våre interesser, men frihetens pris var at det kunne oppstå store hull i kompetansen. Fordelen med denne frihet var likevel at vi lærte å bli selvstendige og fant emner som interesserte oss. I virkeligheten var det fortsatt magistergradens arbeidsmåter som ble ført videre, men med ett unntak: Det var ingen avhandling som avsluttet studiet. Mange av oss hadde imidlertid fått frihet til å drive ganske utstrakt forskning i studietiden, noe som nok kunne tilsvare en avhandling. Min første artikkel sto i IMPULS og hadde betegnende nok tittelen: ”Studenten som forsker.” Fra den lille gruppen rundt det eksperimentalpsykologiske laboratoriet kom det forbløffende mange som senere fikk en forsknings- og universitetskarriere.
Embetseksamen i psykologi i Oslo
Denne studieform holdt seg fram til1960-tallet. Situasjonen for psykologistuderende holdt på å endre seg. Mens mitt kull fikk orientering om at det var hyggelig at vi ville studere psykologi, men at vi ikke kunne regne med noen jobb på det grunnlag, så begynte samfunnet å etterspørre psykologisk kompetanse. Psykologien fikk behov for et profesjonsstudium, og embetseksamen i psykologi ble gjort gjeldende fra 1959. Første kandidat i det nye studiet måtte tåle mye. Vi har ham på huset; Hilmar Nordvik ble den første profesjonspsykolog.
Hilmar Nordvik: «Ingen kunne stoppe Hilmar!»
Hvordan dette embetsstudiet kunne utdanne til profesjonelt arbeid er fortsatt en gåte for meg. På den tiden var jeg instituttsekretær i Oslo, og foruten å ha ansvaret for mye av det praktiske arbeid med utformingen av studiet, kjente jeg jo lærerne. Med få unntak hadde vi liten eller ingen erfaring med hva studentene skulle møte av praktisk psykologiske problemer. At studentene lyktes så godt må skyldes mange heldige omstendigheter. Studiet ble nå etter hvert så attraktivt at det ble begrenset adgang. At begrensningen skjedde på grunnlag av studier i faget, og ikke på grunnlag av karakterer fra gymnaset, tror jeg var en av disse heldige omstendigheter. Vi fikk studenter med saklig interesse for faget. Men opptaksbegrensningen og den fastere organisering av studiet gjorde slutt på den frie akademiker. Om det også medførte overgang fra kreativitet til reproduksjon vil være en påstand som kan diskuteres, men at studenten etter hvert ble mer ufri er hevet over tvil. Med sikte på profesjonalitet og forberedelse til praktisk psykologarbeid ga selve studiet lite. De første kullene måtte selv finne fram til profesjonalitet på sin arbeidsplass med hensyn til metoder, rapporter og etiske retningslinjer.
Dette var bakgrunnen da Bergen og Trondheim skulle lage sine opplegg. Om Bergens-modellen, som ble til ved at Bjørn Christiansen fikk professoratet, er det vel bare å si at den bragte profesjonaliseringen lenger, og etter hvert ble modell for embetsstudiet med dets ”standarder” slik det har vært de siste tyve år. Modellen hadde han med seg fra USA.
Magistergradsstudiet i Trondheim
Av et par grunner valgte vi i Trondheim å bygge videre på magistergradsmodellen. Vi hadde først forsøkt å få gjennomslag for en teoretisk psykologiutdanning basert på det vi i dag vil kalle kognitiv og biologisk psykologi, og vi håpet å komme inn i et fakultet for ”Life sciences”. Da det ikke gikk var magistergraden et trygt alternativ. Men aller først måtte vi få tillatelse til i det hele tatt å arrangere studier i psykologi. Det første grunnfagskullet på tre måtte reise til Oslo for å ta eksamen, men da den ene fikk 2.5, den andre 2.0 og den tredje 1.5. fikk vi tillit! (Per Bjørn Foros tilgir sikkert at jeg røper hvem glupingen var, vi hadde en rekke pedagoger ved instituttet).
Han kom, han så, han vant! Per Bjørn Foros som Napoleon
Vekttall hadde allerede vært tatt i bruk innen realfag. Det var valgfriheten som gjorde at vi som de første fulgte i realfagenes spor: Friheten til å velge var i magistergradens ånd. Men om det var et klokt valgt tviler jeg litt på i ettertid. Vi sliter fortsatt med det, prisen har vært at studenter selger sin sjel for vekttall, de føler at de må kalkulere hvor mye tid de kan investere mer enn å kunne følge sin interesse og sitt engasjement. Vekttallene bidro nok også til den kunstige oppdelingen av emner og problemstillinger som preger dagens studier. Ti av disse vekttall kunne studentene imidlertid fylle med egen forskning, en ordning vi den gang var alene om. Magistergraden ga fortsatt stor frihet og igjen er det interessant å se hvor dyktige fagfolk som kom ut fra dette studiet, og hvor sentrale de er blitt i ulike fagmiljø senere. Et innslag som viste seg meget vellykket var de studentledede kollokviene, hvor fordelene ved læring blant likemenn ble demonstrert.
Men magistergradens dager var talte: Jeg satt i den siste magistergradskomité i psykologi; en student fra Bergen som hadde laget sin avhandling på basis av et tiårig selvstendig feltstudium omkring behandling av avhengighet. En slik avhandling ble det ikke lenger rammer for.
Mellomfag-hovedfag i psykologi
Mellomfag-hovedfag ble fra 1975 modellen for psykologistudiet i Trondheim. Nå ble det hele fastere organisert, med obligatoriske emner og mindre frihet. Utviklingen gikk ubønnhørlig i retning av et mer ”skolemessig” studium. Dette ble ikke minst tydeliggjort gjennom doktorgraden, som nå ble til ”doktorgradsstudiet”: Obligatoriske kurs og oppgitte veiledere enten en nå hadde behov for det eller ei. Der vi tidligere hadde betraktet det som uverdig og nærmest juks å spørre noen til råds om vårt doktorgradsarbeid, ble det nå påbudt. Var det fordi studenten ellers kunne finne på noe originalt?
Per Øystein Saksvik: «Den første i så mangt». 1975
Den første som tok hovedfag finnes også på huset: Per Øystein Saksvik ble den første cand.polit. med hovedfag i psykologi i Norge. Med denne modellen kom Trondheim til å stå alene, for etter hvert fikk også Tromsø sitt profesjonsstudium. Det ble etter hvert strid om Trondheimsmodellen. Særlig kom kritikken fra de som var redd for uklarhet om psykologrollen i nærkamp med medisinerne, det skulle være klare regler for psykologprofesjonens kompetanse. Derfor måtte det i studieplanen for Trondheim stå klart og tydelig at studenter med psykologi hovedfag ikke kunne brukes til noe praktisk. Litt av et handikap når en skulle forsøke seg på arbeidsmarkedet!
Profesjonsstudium og hovedfagsstudium i Trondheim
Det ble nok etter hvert også internt i Trondheim en utålmodighet med situasjonen, og da klarsignalet endelig kom i 1994 for et profesjonsstudium i Trondheim, var det tilfredshet blant oss alle. Men særlig nyskapende ble studiet ikke: I alt vesentlig fulgte opplegget Bergens-modellen. Det gjaldt både innhold, arbeidsformer og bemanning. Noe alternativ var på det tidspunktet ikke aktuelt. Det ville ikke blitt akseptert av verken departement eller psykologforening. Men nå er vel tiden inne for forandringer?
Dagens situasjon
Hvor står vi i dag? Som det fremgår har det skjedd endringer innen studiet i løpet av de siste hundre år. Når det gjelder innhold skjer det hele tiden til dels dramatiske forandringer i samfunnet utenfor, som bør få konsekvenser for faget. Hovedfag som alternativ til det klinisk rettede studium synes å ha etablert seg, den anvendte psykologi utvikler seg i alle retninger, og interessen for grunnforskning og metodetenkning trenger et sted å utfolde seg. Hovedfagskandidatene har og vist at de i aller høyeste grad også kan brukes i praksis: Sentrale miljø innenfor SINTEF er befolket av slike, og betydelige miljø utenfor, som for eksempel ved Halden-reaktoren, skryter åpenlyst av disse kandidatene, og markedsfører seg nasjonalt og internasjonalt med disse som spydspiss. Søkningen til hovedfaget har bare økt etter at profesjonsstudiet ble etablert. Behovet for psykologisk kompetanse har bare fortsatt å øke i samfunnet på stadig nye felt. Og psykologien er stadig like velkommen ved NTNU og i Trondheim!
Når det gjelder arbeidsformer er det stadig flere som stiller seg kritisk til de skolemessige studieoppleggene ved universitetet. Reformene i skoleverket, særlig reform 94, bragte etter hvert studenter med erfaring fra selvstendige arbeidsformer. Disse beskriver møtet med det fastlåste prekliniske opplegget i profesjonsstudiene i Bergen og Trondheim som en ”ørkenvandring”. Nå må det sies at ved klinikkene er det annerledes, der krever arbeidsformene aktivitet og selvstendighet av studentene, der gis det forberedelse til psykologisk yrkesutøvelse, og der viser det seg da også at studentene er langt mer tilfreds. Studiet får igjen et mål, læringen blir meningsfylt! Det er gjennom egen forskning og klinisk arbeid den realistiske læring skjer, ikke gjennom passiv lytting. Derfor burde laboratorium og klinikk i større grad prege psykologistudiene.
