Snart 70 år etter at Simone de Beauvoir skrev «Det annet kjønn» er feminismen fortsatt i rampelyset. For et drøyt år siden lanserte Emma Watson «HeForShe»-kampanjen med sin berømte tale i FN. I Norge har vi fått et nytt parti med feminismen som sin fanesak – Feministisk Initiativ. Og tidligere i høst ble det arrangert Samfundsmøte i Trondheim med den smått tabloide tittelen «Kvinner som hater menn». Et Samfundsmøte der paneldeltakerne slet med å finne en konkret definisjon på hva feminismen er og hvilken vei den skal gå videre. Kan psykologifaglig kunnskap gjøre emnet klarere?
Det spørres ofte om det egentlig er behov for feminismen i Norge og andre vestlige land i dag. Har den ikke snart utspilt sin rolle? Vel, studier i sosialpsykologien har dokumentert at det fortsatt er systematiske forskjeller i hvilke holdninger menn og kvinner blir møtt med i samfunnet. Kvinner i politikken blir oftere vurdert ut ifra utseende enn menn, både kvinner og menn assosierer adjektiv som «kompetent» og «uavhengig» mer med menn, og når en kvinne lykkes tilskrives det flaks mens når en mann lykkes tilskrives det hans dyktighet. Men ingen har kunnet dokumentere at slike oppfatninger har rot i faktiske forhold. Disse holdningene er i seg selv grunn god nok til å si at feminismen fortsatt har en viktig rolle å spille. Når kvinner i tillegg er like utsatt for vold i hjemmet i dag som for tre tiår siden, og historier om seksuelle overgrep sjelden er langt unna nyhetsbildet, virker det å være få grunner til å ikke være feminist. Hvorfor er det da så få som vil kalle seg feminister?
Et definisjonsspørsmål
Noe av grunnen kan være at folk er usikre på hva feminisme egentlig er. Mange med vidt forskjellige syn på likestillingsspørsmål – fra Inga Marte Thorkildsen til Siv Jensen – kaller seg jo feminister, og det gjør det vanskelig å finne en felles definisjon på feminismen. Nå er ikke interne motsetninger et uvanlig fenomen for ideologier, men feminismen synes å ha vært usedvanlig preget av dette i nyere tid.
Guro Gimse, en av paneldeltakerne på høstens Samfundsmøte, foreslo å utvide definisjonen på feminismen til å omfatte likestilling for alle minoritetsgrupper. Man kan selvfølgelig gjøre det, men med en så bred definisjon er det vanskelig å se hvordan feminismen skiller seg fra egalitarismen. Og hvis feminismen ikke er forskjellig fra andre ideologier, er det da noen vits i å se på feminismen som en egen ideologi?
Feminismen burde nok avgrenses til å omhandle kjønn, men hvilke videre avgrensninger som burde gjøres er mer uklart. I boken «Who stole feminism?» argumenterer filosofen Christina Sommers for et skille mellom det hun kaller kjønnsfeminisme og rettferdsfeminisme. Kjønnsfeminister kjemper ikke bare for likestilling mellom kjønnene, de hevder også at menn og kvinner fra fødselen av er like på alle egenskaper utover det fysiske; alle forskjellene vi observerer i atferd og psykologi skyldes kun ulikheter i samfunnets normer og forventninger til kjønnene. Rettferdsfeminister, på den annen side, begrenser seg til likestillingen. De mener at forskjellsbehandling på bakgrunn av kjønn er uakseptabelt uavhengig av om menn og kvinner er født like; et gruppegjennomsnitt er ikke representativt for et enkeltindivid, og derfor er det urettferdig å behandle noen ut ifra dette snittet.
Ikke fra Mars og Venus, men…
Ideologier burde vegre seg for å fremme empiriske påstander. Det er for det første ikke deres domene, og for det andre åpner de seg opp for å bli bent frem tilbakevist hvis det de påstår ikke har støtte i empirien – og det er nettopp denne fella kjønnsfeminismen har gått i. Det er betydelige mengder forskning som viser at det er gjennomsnittsforskjeller mellom menn og kvinner også på psykologiske egenskaper, og at disse forskjellene høyst sannsynlig har en biologisk komponent. For eksempel er menn mer dominante og har bedre spatiale evner, mens kvinner er flinkere til å lese ansiktsuttrykk og kroppsspråk, er mer empatiske mot sine venner og er verbalt sterkere, og disse forskjellene varierer i samsvar med de kjønnstypiske hormonene testosteron og østrogen. Alt er naturligvis ikke biologi – normer og kjønnsroller har sterk innvirkning på hvor store kjønnsforskjellene er i et samfunn. Hensikten med å trekke frem denne forskningen er bare å vise at biologien ikke kan ignoreres.
Men selv om menn i snitt har bedre spatiale evner enn kvinner, betyr selvfølgelig ikke dette at kvinner er diskvalifiserte fra praktiske ingeniøryrker. Og selv om kvinner i snitt er mer sosialt kompetente enn menn, betyr selvfølgelig ikke dette at menn er diskvalifiserte fra omsorgsyrker som sykepleier og psykolog. Gruppegjennomsnitt er, som rettferdsfeministene sier, ikke representativt for enkeltindivider.
De empiriske påstandene til kjønnsfeminismen har blitt tilbakevist, altså. Hvis feminismen eksplisitt dreies vekk fra denne varianten og mer i retning av rettferdsfeminismen, kan det være flere velger å kalle seg feminister. Nå burde ikke målet for en ideologi være å ta de veier som gir flest tilhengere (det kan man overlate til politiske partier uten integritet), men når en retning av en ellers fornuftig ideologi er demonstrerbart feil, er det få grunner til å holde fast ved denne retningen og dens forhindrende assosiasjoner.
Vi burde alle med letthet kunne kalle oss feminister.
