Skrevet av Tito Hidalgo Gulliksen

Amund Stalleland (21) kommer fra Grimstad og går 2. året på profesjonsstudiet i psykologi. Jeg møter han bare noen få minutter etter overstått barneintervju, og han virker temmelig fornøyd. Barneintervjuet skjer på klinikken i løpet av høstsemesteret på andreåret, og er den første virkelige praksisen psykologstudentene går igjennom hvor de selv sitter i førersetet. Intervjuet er ment som forberedelse til barneklinikken som kommer to år senere, og gir en gyllen mulighet til å øve på relasjonsbygging og alliansedannelse med barn. Amund forteller at han har intervjuet en åtte år gammel gutt om tanker. Vi setter oss så ned ved et bortgjemt hjørne i en av Dragvolls mange korridorer, og jeg begynner intervjuet.

Hvilke forventninger hadde du i forkant av barneintervjuet?

– Jeg forventet at det skulle bli spennende og litt morsomt. Jeg synes barn kan være veldig morsomme. Tenkte egentlig at det ville være litt koselig, og at jeg kom til å lære noe nyttig psykologisk også.

Hvordan gikk barneintervjuet?

– Jeg synes det gikk veldig bra. Vi spilte sjakk. Han jeg fikk tildelt var skikkelig inn i sjakkreglene og veldig flink i spillet også – langt bedre enn meg.

Hvordan var opplæringen og forberedelsen til intervjuet?

– Det var bra. Vi hadde to forelesninger noen uker i forkant. Der ble vi veldig godt instruert på hva som var viktig, og vi fikk til og med øve på hverandre sånn at det ikke ble så skummelt å gjøre intervjuet når vi først satt der med barnet overfor oss. 

– Det var også fint å ha tre kvarter sammen med studentgruppa og veilederen for å prate litt sammen og få veiledning før intervjuet startet.

Hjalp disse forberedelsene?

– De hjalp veldig. Både på det at man visste bedre hva man skulle gjøre, og at man fikk roet nervene. Disse henger jo egentlig litt sammen.

Hva slags erfaring har du med barn fra før av? 

– Jeg har jobbet litt i barnehage, og så har jeg noen småsøsken som har vært i den alderen. 

Kunne du tenkt deg å jobbe med barn i fremtiden? Hvilke utfordringer tror du man kan møte på der? 

– Absolutt! Jeg hadde et godt inntrykk av barn – haha. 

– Jeg så på interjuvet at det noen ganger kan være ganske vanskelig å fiske frem ting. Det er mange som er litt sjenerte, og noen ganger må man kanskje være kreativ for å få noe ut av terapitimen.

Hva satt du igjen med av følelser og tanker etter intervjuet? 

– Jeg sitter igjen med en veldig positiv følelse. Jeg kjenner meg glad, og tror jeg fikk litt mersmak for det å jobbe med barn.

Har du noen tips til psykologstudenter som skal ha klinisk barneintervju i fremtiden? 

– Jeg tenker det er viktig å tune seg inn i på barnet, og være interessert i det barnet er interessert i. Vær imøtekommende fra starten av og smil, og gjerne tull litt med barnet hvis du ønsker det.