Dette er en artikkel skrevet for deg som er student på psykologstudiet, eller bare interessert i hvordan det er å nesten være psykolog. Vi er tre tidligere studenter fra kull 40 som gjerne vil fortelle dere om vår hverdag da vi var i hovedpraksis. Våre navn er Kamilla Sanner, Hege Midtli og Frøya Linnea Gathen. Vi kommer til å svare på en rekke spørsmål som (forhåpentligvis) gir deg noen svar på hvordan en hovedpraksis kan se ut, og hvordan tre hovedpraksiser kan se helt forskjellige ut. Håper dette kan være til hjelp når du skal velge din hovedpraksis, vi ønsker dere alle lykke til med studiet! Og dere – det vil gå bra.
Hvor var du i hovedpraksis?
Kamilla: Nidelv DPS (distriktspsykiatrisk senter), Orkdal poliklinikk.
Hege: Barne- og Familietjenesten (BFT), på avdelingen Familietiltak, i Trondheim kommune.
Frøya: St. Olavs hospital, Østmarka, spesialpost 7.
Hvorfor ønsket du å ha hovedpraksis her?
Kamilla: Jeg har vært veldig usikker på hva jeg ønsker å spesialisere meg innenfor når jeg var ferdig på studiet. Derfor ønsket jeg å møte en rekke forskjellige pasienter for å forhåpentligvis bli klokere på hva som passer meg, både av pasientgruppe og metode.
Hege: Andre året på studiet hadde jeg observasjonspraksis på familietiltak i Barne- og familietjenesten i en annen bydel. Fokuset på tidlig innsats og forebyggende arbeid med barn og unge var skikkelig givende og spennende, og var mye av grunnen til at jeg ønsket å utforske det videre.
Frøya: Jeg har interesse for psykose, rus og kriminalitet, så avdelingen passet midt i blinken.
Hvem utgjorde brukergruppen din?
Kamilla: Mine brukere, eller pasienter, er personer i alderen 18 til 64 år. De har moderate til alvorlige psykiske lidelser, men de mest alvorlige tilfellene vil som regel kreve tettere oppfølging enn en poliklinikk kan tilby (som regel døgninnleggelse). Noen av pasientene våre vil imidlertid kunne ha døgninnleggelse i løpet av det polikliniske tilbudet.
Jeg har jobbet med en rekke forskjellige psykiske lidelser, og ofte oppfyller pasientene kriteriene for flere samtidig. Differensialdiagnostiske vurderinger har vært viktig i utredningen for å kunne gi pasienten et best mulig tilpasset tilbud. Noen diagnoser jeg ofte møter på er: depresjon, angsttilstander, personlighetsforstyrrelser, ADHD, PTSD, spiseforstyrrelser, OCD og Asperger syndrom. Flere av pasientene har også samtidige somatiske sykdommer, som kan ha gjensidig påvirkning på de(n) psykiske lidelsen(e).
Da jeg startet i praksis fikk jeg en liste på 10 pasienter som jeg skulle følge opp. Dette ble til slutt 16 pasienter. Det varierte om fokuset var kun på utredning, på utredning og behandling eller kun på behandling. I tillegg til mine pasienter har jeg bidratt til nevropsykologisk utredning av kanskje 10 pasienter til. Dette fordi jeg har en del erfaring med dette fra tidligere trainee-stilling og testteknikker-stilling i forskningsprosjekt.
Hege: Hos oss følger vi opp barn, ungdommer og deres familier i alderen 0-18 år. Barnet eller ungdommen har ofte lettere til moderate psykiske plager. Vanskene kan dreie seg om engstelse, nedstemthet, konsentrasjonsvansker, atferdsvansker, stress, sosiale vansker, spiseproblematikk, søvnvansker, skolevegring, enurese/enkoprese, og vansker med følelsesregulering. Vi har fokus på kartlegging av vansker og belastninger og prøver å sette inn tiltak så tidlig som mulig. Om vanskene er større og sammensatte kan vi henvise til spesialisthelsetjenesten som BUP for mer utredning, og eventuell diagnostisering og behandling. Da jeg startet i hovedpraksis hadde jeg individuell oppfølging av tre familier, og jeg valgte selv når jeg ønsket flere. Ved slutten hadde jeg oppfølging av sju familier. Det varierte om fokuset var mest på kartlegging og tiltak, eller tilrettelegging og behandling på lavterskel. I tillegg til individuell oppfølging av familier jobbet jeg også en del med systemarbeid.
Frøya: Brukergruppen var pasienter med kombinasjonen ruslidelse og alvorlig psykisk lidelse, også kalt ROP-pasienter, underlagt tvungent psykisk helsevern. De fleste var ferdig utredet og hadde mange innleggelser bak seg. Avdelingen tar i tillegg imot de pasientene hvor det er knyttet spesiell risiko for vold. Ikke så sjeldent så kom de fra et belastet rusmiljø. En god andel har kommunal bolig og flertallet var brukere av kommunale tjenester. Enkelte var dømt til tvungent psykisk helsevern. Jeg hadde ikke aleneansvar for noen pasienter. Spesialister, i mitt tilfelle psykiatere, fulgte opp det tvungne vernet og hver pasient hadde et behandlingsteam. Jeg koblet meg midlertidig på saker litt her og der. Et eksakt antall er vanskelig å stadfeste.
Alle pasienter hadde diagnoser da alvorlig psykisk lidelse tross alt er kriterium for tvungent vern. Hovedsakelig hadde pasientene dobbeltdiagnose psykose og rus. Av mer spesifikke F-diagnoser går paranoid schizofreni ofte igjen, men også bipolar lidelse og schizoaffektiv lidelse. Et fåtall hadde, og kanskje kun foreløpig, rusutløst psykose. Ulike former for personlighetsforstyrrelse var heller ikke uvanlig, oftest i dyssosial-gata. Enkelte hadde kognitive lærevansker i en eller annen form.
Hvem var dine kolleger? Hvem samarbeidet du med?
Kamilla: Poliklinikken på Orkdal består av 30 behandlere. Ansattgruppa består av psykologer, psykologspesialister, leger, overleger/psykiatere, sosionomer og spesialvernepleier. Behandlerne er inndelt i behandlingsteam på ca. 6-10 personer, hvorav det må være minst én lege og én psykologspesialist. Her drøfter vi saker, enten det gjelder suicidvurderinger, diagnostiske vurderinger eller at man står “fast” og ønsker innspill. Jeg hadde også en veileder som har fulgt meg tett gjennom hovedpraksis, et samarbeid som har fungert godt!
I tillegg har jeg samarbeidet med andre instanser: f.eks. NAV, fastleger, Psykisk Helsevern i kommunene og Nidelvs gruppepoliklinikk.
Hege: Familietiltak på Lerkendal består av rundt 20 ansatte som har en rekke ulike fagbakgrunner. Deriblant psykologspesialister, sosionomer, barnevernspedagoger, vernepleiere, miljøterapeuter, familie- og parterapeuter, og pedagoger. Avdelingen er delt inn basert på alder med et småbarns/barneteam og et barne/ungdomsteam. Teamene har jevnlige møter hvor man fordeler saker og drøfter saker som man ønsker innspill på. Jeg fikk tidlig et godt inntrykk av arbeidsmiljøet, og følte meg godt tatt imot og ivaretatt som student. Latteren sitter løst på Familietiltak.
Vi er en avdeling som ligger under Barne- og familietjenesten som også består av Psykologisk-pedagogisk tjeneste (PPT), barnevern, helsestasjon og skolehelsetjenesten. Vi samarbeider generelt mye med de øvrige avdelingene. I tillegg har jeg samarbeidet med ergoterapi- og fysioterapitjenesten.
Frøya: De ulike yrkesgruppene som utgjorde kollegaene mine var mange. Dette inkluderte leger, sosionom, sykepleiere, helsearbeidere, vernepleiere og ergoterapeuter. På avdelingen var det to overleger som hadde det overordnede behandlingsansvaret. Etter hvert ble det også ansatt en psykolog som tok spesialisering i voksenpsykologi. En gang i uka hadde vi drøftinger med andre ansatte i behandlerstaben på de andre avdelingene. Her gikk det på rundgang hvilken avdeling som hadde med seg en diagnostisk problemstilling eller annen form for problemstilling. Instanser som var aktuelle å samarbeide med var eksempelvis ulike kommunale tjenester, FACT, NAV og DPS.
Hva var dine arbeidsoppgaver?
Kamilla: Mine arbeidsoppgaver har bestått av utredning, bl.a. nevropsykologisk utredning, og behandling av pasienter. Jeg har primært hatt behandleransvar for flere pasienter og plikter da å gi dem et godt og tilrettelagt tilbud. Det innebærer f.eks. å lese seg opp på diagnosene jeg møter på og behandlingstilnærminger. Jeg har også vært med på å holde kurs for ansatte i omsorgsbolig i Orkland kommune om Asperger syndrom for å sikre kompetanse hos miljøpersonale.
Hege: I tillegg til oppfølging individuelt som beskrevet over jobbet jeg mye på system. Jeg fikk blant annet være med i tverrfaglige konsultasjonsteam med problemstillinger om autismespektervansker, gi råd og veiledning til skoler og barnehager, og være drøftingspartner til ulike samarbeidspartnere som helsesykepleiere og PP-rådgivere. I tillegg var jeg ca. én dag i måneden på forsterket helsestasjon og hadde tverrfaglige lavterskelsamtaler med gravide og foreldre/foresatte til sped- og småbarn. Jeg deltok også i ukentlige møter og oppdrag på Skolelaget, et tverrfaglig team fra BFT som jobbet systemisk på skoler. De jobbet f.eks. med klassemiljø og veiledning av lærergrupper. En gang holdt vi foredrag på et foreldremøte. En annen gang var jeg med og arrangerte et to-dagers foreldrekurs i Emosjonsfokusert ferdighetstrening. Hverdagen på Familietiltak er med andre ord veldig variert.
Frøya: Arbeidsoppgavene varierte mye, og ble litt hva jeg gjorde det til selv. Jeg kan nevne innkomstsamtaler, mestringsorienterte samtaler, pårørendesamtaler, delta på samarbeidsmøter og møter internt med behandlingsteamet. Voldsrisikovurderinger var en ting som gikk igjen. Jeg gjennomgikk også enkelte strukturerte kartleggingsintervjuer med tanke på symptomtrykk. Jeg fikk prøvd meg på å skrive ulike tvangsvedtak og henvisninger. I løpet av perioden gjorde jeg en utredning knyttet til personlighetsproblematikk. Jeg fikk i tillegg prøvd meg på en WAIS (evnemessig kartlegging).
Hvordan var starten på praksis for deg?
Kamilla: Det var veldig bra! Jeg var spent på å starte og hva som faktisk ville møte meg. Første dag var ganske intens, jeg skulle ha en innkomstsamtale med min første pasient med veileder som observatør allerede 2 timer etter jeg kom. Det var også satt opp flere pasienter utover i uka, og jeg måtte lese meg opp på disse. Allerede andre og tredje dag var veilederen min borte, og jeg følte meg litt som en hodeløs høne som ikke visste hva jeg holdt på med, eller hva jeg burde ha holdt på med. Samtidig opplevde jeg starten som passelig hektisk, jeg fikk en del tid til å kunne lese, noe jeg absolutt merket trengtes.
Hege: Jeg trivdes godt med starten på min hovedpraksis. Den var relativt rolig siden jeg selv skulle planlegge og sette inn avtaler. Jeg fikk også være med veilederen min på en del av hennes avtaler. Jeg husker at jeg var ganske forvirret av alle de ulike møtene i starten, hva som var formålet og hvem som deltok. I tillegg var det en del koronarestriksjoner, så en del møter var digitale. Den første tiden fikk jeg også mulighet til å lese på litt ulike tilstander, ressurser og behandlingstilnærminger. At det var passe rolig var fint de første ukene fordi jeg ikke hadde rukket å levere hovedoppgaven ved oppstart, og jobbet med den en del ettermiddager og helger. Jeg husker at det var ordentlig deilig å levere den i slutten av januar, og bare trengte å holde fokus på hovedpraksis.
Frøya: Spesielt i starten var jeg flue på veggen og prøvde å få med meg så mye som mulig ved å observere kollegaene. Jeg var allikevel sliten da jeg kom hjem, full av inntrykk. Slik som med Hege, hadde jeg hovedoppgaven hengende over meg frem til medio mars. Det var altså nok å gjøre, og lite tid til å gjøre annet lystbetont. Da var det egentlig ganske fint at de ikke ble stilt så voldsomme krav til hva jeg skulle utrette på avdelingen.
Hvilke utfordringer møtte du på?
Kamilla: Det er mange! Det vanskeligste i starten var kanskje å stole på egen kompetanse, og det å stå i egen usikkerhet. Jeg husker jeg syns det var ganske ekkelt å ikke kunne svare pasientene på alle de praktiske spørsmålene de hadde, men etter hvert fant jeg en ny ro rundt dette. Det har også vært utfordrende med pasienter som er utålmodige og enten ønsker diagnose eller bedring fort, og som blir irritable av venting. Det å stå i at jeg ikke kan konkludere diagnostisk når jeg blir kalt “dum” for å ikke skjønne det ennå er krevende. Samtidig opplever jeg det viktig å kjenne meg trygg på mine vurderinger, og ikke komme til forhastede beslutninger fordi andre presser meg. Jeg har alt i alt lært mye av å stå i et slikt press.
Hege: Det er mange ting som gjøres for første gang i hovedpraksis, og som derfor kan føles utfordrende. Slik var det for meg i hvert fall. Første tilbakemeldingsmøte til foresatte etter kartlegging, første samarbeidsmøte med flere instanser, nye kasusformuleringer, hvordan lede et møte på en god måte, hvordan holde et heldagskurs osv. Samtidig gikk de ofte bedre enn det jeg hadde forventet, og jeg fikk alltid gode tips og råd fra andre kolleger, veileder og medstudent.
Frøya: Rolleutformingen kunne være utfordrende. Spesielt når jeg ikke er spesialist og det var lenge siden avdelingen sist hadde hatt en psykolog. Det kunne være utfordrende å komme i posisjon til samtale, som tross alt er psykologens viktigste verktøy. Pasientene var ikke der frivillig, de fleste eide ikke problemet og ønsket selv ikke endring. Det er et dårlig utgangspunkt for en psykolog som har lært seg om alt man skal få til med psykoterapi. Det var utfordrende å få til et tradisjonelt terapiforløp, og utredningen var som oftest også ferdig. Det gjaldt å være kreativ, prøve litt og litt, men også anerkjenne at motivasjon til syvende og sist må komme innenfra.
Hva skulle du ønske du visste mer om før du begynte i praksis på dette stedet?
Kamilla: Helt klart systemarbeid og samarbeid med andre instanser! Det er det absolutt ikke nok om på studiet og jeg har sittet i mange møter og vært forvirret over alle forkortelsene, som REFT og AAP. Jeg har også følt det har vært vanskelig å finne min plass i samarbeidet med fastleger, NAV og Psykisk Helsevern.
Hege: Jeg er enig med Kamilla – det er utrolig mange trebokstavsforkortelser på ulike tilbud og instanser (BFT, PPT, HVK, HAB, AAT, ATT….). Jeg kunne tenkt meg mer informasjon om hva de andre instansene gjør, både i kommunen og i spesialisthelsetjenesten. I tillegg hadde jeg ønsket mer om konkrete tiltak og tilrettelegging i skoler og barnehager.
Frøya: Jeg skulle så absolutt ønske at jeg var drilla på motiverende intervju. Det hjelper ikke hvor mye jeg forkynner. Man må starte med å finne et felles prosjekt som pasienten selv er motivert for å jobbe med. Dessuten skulle jeg ønske jeg hadde større systemforståelse. Vi har høre at «systemet rundt pasienten er viktig», men hvilke system og hvilke instanser som finnes har vi lært mindre av. Også hvordan kommunikasjonen på tvers av systemene faktisk foregår. Overgangen fra teori til praksis var på mange måter stor. Jeg trodde også jeg kunne litt om lovverket og paragrafene, men gangen i det hele skulle jeg ønske jeg visste mer om.
Hva overrasket deg med å komme ut i praksis?
Kamilla: På min praksisplass jobbet det 5 psykologer fra kullet over (kull 39). Én av tingene som overrasket meg (positivt) var hvor utrolig mye de hadde utviklet seg på bare et halvt år som psykologer! Læringskurven er ordentlig bratt, men det vil også si at kompetansen økes masse på kort tid.
Det overrasket meg også at jeg fikk til et godt samarbeid med en pasient som hadde bedt om behandlerbytte fra tidligere behandler. Jeg tvilte jo litt på egen kompetanse, så jeg var veldig spent da jeg fikk en pasient som ikke var fornøyd med tidligere behandling. Samtidig viser jo det hvor viktig noe så enkelt som kjemi kan være, og man vil ikke ha kjemi med alle!
Hege: Det var flere ting som var overraskende. En av dem var at vi ofte startet avdelingsmøtene sittende i ring og delte status jobbmessig og personlig. Et lite nikk tilbake til innsjekkene i klinisk praktikum. Noe annet som overrasket var friheten til å styre egen kalender og arbeidshverdag.
Frøya: Jo mer man lærer, jo mer skjønner man alt hva man ikke kan! Jeg fikk mye større respekt for arbeidet til de ulike yrkesgruppene og hvor mye de står på for å jobbe opp mot systemet. Bolig og aktiviteter er tross alt helt vesentlig.
Hva gjør du nå?
Kamilla: Etter hovedpraksis dro jeg på 2 måneders backpacking til Asia med Frøya! Det var godt å få litt tid til å lande etter studiet og gjøre noe helt annet. Etter det fortsatte jeg på Nidelv DPS, Orkdal poliklinikk. Nå har jeg snart vært ansatt som psykolog her i én måned. Det har vært veldig godt å kunne fortsette med flere av de samme pasientene, ha de samme kollegene og den samme arbeidsplassen. Jeg merker at det er høyere forventninger nå som jeg ikke er i hovedpraksis lengre, men kjenner samtidig at det er et ansvar jeg er klar for nå.
Hege: Jeg jobber fremdeles ved familietiltak i Lerkendal bydel og stortrives. Jeg liker variasjonen i arbeidsoppgavene, og fleksibiliteten som jobben gir. Det er også givende og meningsfullt å jobbe lavterskel og forebyggende.
Frøya: Jeg har fortsatt å jobbe på spesialpost 7, og trives godt med det. Jeg håper imidlertid at spesialiseringen gir meg enda større kompetanse og redskaper for å jobbe med pasientgruppen.
Hva er ditt beste tips for å overleve hovedpraksis?
Kamilla: Nyt det det er å være i hovedpraksis! Ingen forventer at du kan alt, så det er nå du har muligheten til å lære, lese og spørre. Tro meg: det er mye mer spennende å lese fagbøker når du faktisk har en pasient i tankene! Du vil også til en viss grad skånes for det trykket det egentlig er å være i jobb, så bruk tida til å finne ut hvem du vil være som psykolog.
Og når du er i kjelleren og dette tipset kjennes dritt: ta vare på deg selv. Møt andre venner som er i hovedpraksis, det hjelper å ventilere om at man er stresset, kjenner seg utilstrekkelig eller tviler på alt (haha). Som jeg har gjort gjentatte ganger: se på hjernedød søppel-tv og drikk et glass vin, det hjelper!
Hege: Selvivaretakelse er viktig! Uansett om det er første observasjonspraksis, internklinikk eller hovedpraksis. Få frisk luft, vær i aktivitet, spis og sov godt – de grunnleggende behovene i Maslow-pyramiden er gjeldende for oss også. Del hvordan du har det med andre medstudenter, spesielt når stresset melder seg. Sannsynligheten er stor for at de kjenner på det samme som du gjør. Og nesten like viktig – snakk om andre ting enn praksis! Å koble helt av og gjøre andre ting gjør godt.
Et annet viktig punkt er å dele med veileder om noe er ugreit eller overveldende, f.eks. hvis arbeidsmengden blir for stor. Hvis du ikke føler deg hørt er det også lav terskel for å snakke med de ansvarlige på instituttet.
Frøya: Dette høres ut som klisjé, men vær nysgjerrig, spør heller en gang for mye enn en gang for lite. Det er ingen god følelse å ikke forstå. Ikke minst, bruk medstudenter for alt hva det er verdt. Det handler ikke om å være «flinkest», men å lære og å utvikle seg.
