En bokanmeldelse av Intelligence: All that matters (2015) av Stuart Ritchie.
Skrevet av Adrian Helgå Vestøl.
Opprinnelig publisert i 2019.
Intelligens. I om lag 100 år har psykologer blant så mange andre prøvd å kritisere og endevende tanken om generell intelligens, men etter utrettelige forsøk har det vist seg å være et av de mest robuste funnene i psykologien. Dette begrepet har til stadige tider vekket svært betente samfunnsdebatter og politisk engasjement, spesielt om skjæringspunktene mellom menneskeverd, rasehygiene, meritokrati og genetisk determinisme. Men folk er forskjellige. Noen er smartere enn andre, noen er kvikkere, mens andre er korttenkte. Enkelte kruser gjennom skolen uten å løfte en finger. Andre spyr ut ubrukelige mengder fakta på quiz. Kanskje vinner de der og da, men hvor viktig er det for det virkelige liv utenfor skole og quiz? Er det noe til felles med mylderet av fordommer og merkelapper? Å vinne i livet er så klart mer enn skole, quiz og konkurranse.
(Merk deg at boken inngår i bokserien All that matters. Tittelen kan derfor misforståes som mer kontroversiell en den er ment å være.)
Stuart Ritchie ved Universitetet i Edinburgh forsker på hvordan intelligens utvikler og endrer seg gjennom livet. Forskningen hans har fokus på hva som påvirker intelligens i barndom og hvordan man kan forebygge kognitiv svikt i alderdom og demens.
I et kort og lettfattelig format introduserer han leseren for hva intelligens er og hvordan man måler det. Boken innledes med en kort historisk oversikt, og leseren får et forsiktig besøk innom grunnleggende statistiske begreper som jeg regner med vil være forståelig for de fleste. Videre presenteres forbindelser mellom intelligens og ting som helse og livslengde, skoleprestasjon, og suksess i arbeidslivet. Listen er fascinerende og overraskende omfattende; intelligens er et viktig psykologisk mål. Ritchie påpeker derfor at det er mange prestasjoner som kan gjøre en person verdig merkelappen intelligent. Det er ikke bare en kognitiv ferdighet, men et mylder av målbare individuelle forskjeller i tenkning og problemløsning. Likevel henger alle kognitive ferdigheter mer eller mindre sammen. Dersom du er veldig flink til en type tenkning, er det svært sannsynlig at du er flink til annen type tenkning. Denne observasjonen omtales kort som g-faktoren, og den er ensbetydende med generell intelligens.
Så hvem er boken skrevet for?
Psykologistudenter lærer overraskende lite om betydningen av intelligens. Denne boken er derfor nærmest obligatorisk lesning for psykologistudenter og psykologi-interesserte ellers. Jeg vil gå så langt som å si at uten informasjonen gjengitt i boken, vil fremtidige psykologer og annet psykologisk personell mangle grunnleggende perspektiver og innsikt i møte med mennesker. Jeg må innrømme at jeg har en særinteresse for feltet, og som enhver ildsjel kan det ha påvirket mine bedømminger, men man kommer ikke utenom at intelligens er et av de viktigste, mest prediktive, og mest misforståtte konseptene psykologien har å by på.
For øvrige folk mener jeg at boken bør leses av enhver med interesse for emnet. Jeg mener at om man rettmessig skal kunne hevde noe fornuftig om forskjeller mellom enkeltmennesker er en bok som dette et nødvendig krav for den som vil delta i en sunn samfunnsdebatt. Boken er tilstrekkelig kort og lettlest til å kunne lese ferdig på en dag, og jeg vil derfor på det sterkeste anbefale den til alle som har tid til å investere i en produktiv debatt.
