Denne teksten er publisert i papirutgaven av Psykologisk Tidsskrift NTNU 2015, Nr.3 – Tabu. 

Skrevet av: Elise Ødegård Gjestad, Gine Moen Kirkholt, Kristin Ragnarsdottir, Tuva Emilie Haugdahl Røskar & Marthe Sofie Øhra

Da anledningen bød seg til å lære mer om et fagområde som ikke var overrepresentert på pensum, valgte vi høsten 2014 å ta fatt på et prosjekt om kjønnsidentitet i skolen. Dette prosjektet var arbeidsmetoden i faget Ekstern samfunnspsykologisk praksis for profesjonsstudenter i psykologi ved NTNU. Vi syntes dette så ut som et spennende og samfunnsaktuelt tema. Problemstillingen vi jobbet ut fra, var hvordan psykologen kan bistå skolen i å nå de aktuelle målene i Kunnskapsløftet, på en måte som fremmer psykisk helse for barn og ungdommer. Dette spesielt med tanke på dem som har erfaringer med eller opplevelser av kjønn som skiller seg fra det kjønnsnormative. På oppdrag fra en anonymisert kommunepsykolog i Sør-Trøndelag, intervjuet vi fem lærere ved to ulike barneskoler om hvordan disse tok for seg kjønnsidentitet i sin undervisning. Til tross for lærernes ønske om å være åpne og inkluderende i undervisningen, viste deres kunnskap om kjønnsidentitet seg å være mangelfull. Utvalget av lærere er lite, og dette kan kun sees på som en stikkprøve i undersøkelsen av temaet kjønnsidentitet i skolen. Allikevel antar vi at resultatene kan generaliseres til flere skoler på tross av individuelle forskjeller skoler imellom. Refleksjoner og slutninger i denne artikkelen er basert på våre funn.

Pirelli Benestad og Pristed skriver i artikkelen Kjønn i bevegelse (2015) at en, uavhengig av hvilket kjønn en ble tildelt ved fødselen, kan føle seg som kvinne, mann, kjønnsinkongruent, intersex, både kvinne og mann, et tredje kjønn, eller ikke som noe kjønn i det hele tatt. I Norge henvises mellom 100 og 120 personer hvert år til Seksjon for transseksualisme ved Rikshospitalet, hvorav mellom 20 og 30 får diagnosen transseksuell. Det har blitt anslått at 20 000 mennesker lever med en annen kjønnsidentitet enn det kjønnet de ble tildelt ved fødselen i Norge (van der Ros, 2013). Diagnosen gjelder ikke bare voksne; 15 til 20 barn under 15 år er hvert år til utredning og behandling (Harry Benjamin Ressurssenter, 2014).

Det er videre problematisk at diagnosen, og dermed språket, legger vekt på at det er enten-eller når det kommer til kjønn. Dette vil kunne medføre at vi tilnærmer oss tematikken på en uhensiktsmessig måte som kan oppleves som mer belastende enn nyttig for personene dette gjelder. Kjønnsinkongruens, eller tvil rundt kjønnsidentitet, bør ikke betraktes som feil eller sykelig. Imidlertid henger denne tematikken ofte sammen med psykiske vansker og lidelser (van der Ros, 2013). Derfor er det viktig at ikke bare skolevesen, men også psykologer, har kunnskap om tematikken, samt vet hvordan en skal snakke om det. Psykologen vi har arbeidet for forteller at bakgrunnen for prosjektet var et ønske om å sette fokus på temaet kjønnsidentitet, og så på prosjektet som en mulighet for psykologstudenter og lærere til å bli mer nysgjerrige på temaet. Videre vil arbeid med annerledeshet og hvordan man kan finne gode måter å være ulike på være viktig i arbeid mot mobbing.

Perspektiver på kjønnsidentitet

Personer med kjønnsinkongruens er en av minoritetene vi har minst kunnskap om i Norge i dag. LLH definerer kjønnsidentitet slik: “Den personlige oppfatningen av hvilket eller hvilke kjønn man er. Opplevelsen er subjektiv og ikke nødvendigvis i samsvar med kroppens ytre anatomi, eller med andres oppfatning av hvilket eller hvilke kjønn en er.” (LLH & Rosa Kompetanse, 2014) Kjønnsidentitet er grunnleggende for hvem vi er som mennesker og er en stor del av vår identitet. Når temaet er kjønnsidentitet, snakker vi ofte om transpersoner:

“Å være transperson kan innebære alt fra å kle seg i et annet kjønnsuttrykk av og til, eller å leve hele tiden i et annet kjønnsuttrykk enn sitt biologiske, til å oppfatte seg som «et tredje kjønn» som verken er mann eller kvinne, eller å nekte å definere seg i noen kjønnskategori overhodet” (Bufetat.no, 2014).

Som Pirelli Benestad og Pristed (2015) sier, kan begrepet kjønnsinkongruens brukes som erstatning for samlebegrepet transperson. Ordet “kjønn” innebærer mer enn de biologiske forskjellene på mann og kvinne. Begrepet kjønn har også en sosial dimensjon, som ikke kan snevres inn til to kategorier. Dette er ens egen kjønnsmessige opplevelse. Et ytterligere aspekt er ens måte å uttrykke sitt kjønn på, som ofte er knyttet til personlige opplevelser. Sammen utgjør disse tre aspektene ordet “kjønn” (Genderspectrum.org, 2014). Ciskjønn refererer til personer som opplever å ha samsvar mellom disse tre aspektene. Kjønn er et komplekst felt, og det kan være en utfordring å forsøke å skille mellom de ulike begrepene.

I en kvalitativ undersøkelse fra 2013 fant van der Ros at transpersoner ofte møter lite forståelse og et lavt kunnskapsnivå på alle arenaer i samfunnet, blant annet i skole, arbeidsliv og helsevesen, men generelt hadde de yngre informantene en mer positiv opplevelse enn de eldre (European Union Agency for Fundamental Rights, 2013). Sett i lys av dette er det klart at opplysning rundt kjønnsidentitetstematikk er et verdifullt satsingsområde. Å slippe å undertrykke sin identitet kan utgjøre en stor positiv helsegevinst (van der Ros, 2013). Dette bør starte allerede i skolen, hvor læreren er en svært sentral skikkelse og er med på å forme barns verdier og holdninger. Dermed blir ressursene læreren har tilgjengelig viktige. I vårt prosjekt vektla alle lærerne at media er en viktig kilde for informasjon for deres elever, som de gjerne bruker som utgangspunkt for drøfting i skolen. Det kan videre tenkes at menigmanns kunnskap om kjønnsidentitetstematikk også kommer fra mediene.

TV-serien Født i Feil Kropp fra 2014 med 638 000 seere på premieren må kunne sies å være den mediefremstillingen som har satt kjønnsidentitet mest på agendaen i senere tid i Norge. Programmet har imidlertid fått kritikk fra Kai Eidsvik, rådgiver i Skeiv ungdom (Eidsvik, 2014), som blant annet mener at serien ikke viser nok av mangfoldet som finnes blant mennesker med kjønnsinkongruens. Eidsvik kritiserer bruken av begrepet “bytte kjønn”, som han mener bygger oppunder tokjønnsmodellen, samt at han også kritiserer begrepet “født i feil kropp”. Han mener sistnevnte signaliserer at kroppen til individet er feil og forsterker kroppshatet som mange med kjønnsinkongruens opplever.

I midten av 2015 er det uten tvil Caitlyn (tidligere Bruce) Jenner som har skapt mest oppmerksomhet rundt kjønnsidentitetstematikk i mediene. Den tidligere friidrettsstjernen, nå kanskje mest kjent som Kardashian-stefar, gjennomførte våren 2015 kjønnsskifte fra mann til kvinne i en alder av 65 år. Dette har generert massiv oppmerksomhet i verdenspressen. Den senere tidens medieomtale kan tenkes å bidra til mer kjennskap til kjønnsidentitetstematikk, og dermed bygge oppunder økende aksept. Men omtalen kan også tenkes å forsterke synet på kjønn som enten-eller; dersom en opplever kjønnsinkongruens, er en født som det ene kjønnet, og ønsker å bli det andre kjønnet. Til tross for at dette kan tenkes å støtte oppunder en tokjønnsmodell, er det likevel med på å starte en samtale og dermed gi oss et språk for det vi ikke kjenner så godt til fra før.

Kjønnsidentitet i klasserommet

Det er Utdanningsdirektoratet, ledet av kunnskapsministeren, som bestemmer hva barn skal lære i skolen. Dette er formulert og nedfelt i læreplanen. Denne består av ulike kompetansemål som elevene skal kunne etter ulike årstrinn. Kompetansemålet undersøkelsen vår tar utgangspunkt i –“Mål for opplæringen er at eleven skal kunne forklare hva som skjer under puberteten og samtale om ulik kjønnsidentitet og variasjon i seksuell orientering” (Utdanningsdirektoratet, 2013) – er et av mange som lærere må forholde seg til. Dette er det eneste målet for syvende trinn som går direkte på kjønnsidentitet. Undervisningen vil også bære preg av hvordan lærerne og skolen tolker det aktuelle kompetansemålet, og hva de legger i begrepene som presenteres der. En av lærerne reflekterte slik rundt dette:

“Det blir nok litt diffust, så det har nok kommet til å ramla mye innunder det der, nesten som jeg sier fra det med kjønnsroller, identitet jente-gutt og så til legning, sex, det blir et veldig sånn stort tema som man føler må være med […]”

Det er opp til den enkelte skole og lærer å disponere tid og midler, så lenge målene satt av myndighetene nås. Flere av lærerne fortalte i intervjuene at dette er et tema som kanskje burde vektlegges mer, samtidig som lærerne selv opplever at de ikke har tilstrekkelig kompetanse på området.

Undervisning om kjønnsidentitet og legning er utvilsomt viktig. En bør imidlertid merke seg at tanken om at en må vise toleranse overfor mennesker med en annen kjønnsidentitet eller legning kan være med på å skape en forståelse av et skille mellom “oss” og “dem”, der alle skolebarna blir antatt å være en del av majoriteten (Røthing, 2012). Det er viktig at undervisningen ikke er med på å sementere synet om at majoritets- og minoritetsgruppene er forskjellige fra hverandre, men heller er med på å minske disse forskjellene.

Det var ingen av lærerne som brukte bestemte fagbegreper i sin undervisning om kjønnsidentitet. Vi snakket også med lærerne om de praktiske utfordringene med kjønnsidentitetsproblematikk. Dette var spesielt knyttet til håndtering av elever som ikke opplever å passe inn i de to kjønnskategoriene samfunnet og skolen opererer med. En av lærerne reflekterte på denne måten:

“Det vil jo sikkert variere fra klasse til klasse og lærer til lærer om hvordan man kategoriserer kjønnet. Og jeg føler jo det at vi ikke har prøvd å lage noe stort nummer ut av at dere er jenter og dere er gutter, for at alle er jo mennesker. Men i noen situasjoner så må man jo, sånn er det bare. Sånn som svømming og dusjing og sånn. Da er man jo adskilt.”

Inntrykket vi har fått fra intervjuene vi gjorde, er at undervisning om seksualitet, kjønn, kropp, samliv, pubertet og identitet skjer tverrfaglig, slik at lærerne kan få brukt mest mulig tid på temaet. Likevel ser det ut til at temaet kjønnsidentitet har en tendens til å falle bort fra undervisningen. Alle de fem intervjuene vi gjennomførte dreide inn på seksualitet heller enn kjønnsidentitet, til tross for at intervjuerne gjentatte ganger forsøkte å lede inn på temaet. Dette kan tyde på at lærerne har mindre oversikt over hva begrepet kjønnsidentitet innebærer. Et mønster i intervjuene var at kjønnsidentitet ble forvekslet med seksuell legning:

”Jeg tenker på det at folk har den identiteten dem har, om dem er glad i en av samme kjønn eller det motsatte, da tenker jeg litt på de begrepene som vi bruker i dag, heterofil, homofil, lesbisk, ja jeg tenker litt sånn om kjønnsidentitet.”

Det ble dessuten uttrykt usikkerhet rundt hvor relevant kjønnsidentitet er som tema:

“Jeg synes det er mer fascinerende enn at det er noe jeg trenger kunnskap om, men det kan jo hende at jeg bare ikke vet at jeg trenger kunnskap om det. At det er et større tema enn det som jeg vet.”

Vi opplevde en positiv holdning ovenfor eksterne samarbeidspartnere som kommer inn i skolen for å formidle kunnskap som lærerne kanskje ikke har så mye av selv. Flere av informantene hadde hatt positive opplevelser i forbindelse med ekstern undervisning, og ønsket ofte selv å øke sitt eget kunnskapsnivå. Vi ser det som nyttig at det blir bevilget midler, slik at eksterne undervisere med kompetanse på området kan bidra i klasserommet, eller spesifikt som kompetansehevere for lærerne.

Lærerne adresserte annerledeshet i form av at barn som har en ikke-normativ kjønnsidentitet, føler seg annerledes enn andre barn. De vektla dermed at det er viktig å støtte disse barna, da de muligens har vanskelige erfaringer med seg. Flere av lærerne vektla aksept, toleranse og åpenhet og trakk frem viktigheten av disse tre verdiene i klasserommet og undervisningen.

Det kjønnsnormative språket

Språk er et fleksibelt kommunikasjonssystem som med tiden fornyes og endres. Samtidig blir språk arvet fra generasjon til generasjon, og måten vi snakker om kjønn vil være med å prege vår forståelse av hva begrepet kjønn består av. For at barn skal oppleve å ha en integrert forståelse av sin egen kjønnsidentitet, er det nødvendig at de voksne i deres omsorgsmiljø, spesielt foreldre og lærere, bruker et språk som rommer en bred forståelse. Da vi i etterkant samtalte med lærerne rundt funnene, var det flere som uttrykte bekymring for å si noe galt i klassen når læreplanmålet om kjønnsidentitet skulle oppfylles. Dette medførte i mange tilfeller, sa lærerne, at de gjerne beveget seg raskere over til temaer i undervisningen de hadde bedre kompetanse på.

Å unnlate å snakke om kjønn og kjønnsidentitet vil kunne skape en ekskluderende diskurs i klasserommet, og opprettholde en snever forestilling av kjønn. Indirekte formidles det at kjønn som går utover den dikotome forståelsen er ubehagelig å forholde seg til, eller til og med skammelig og farlig. Mangel på samtale om kjønn initiert av ansvarlige voksne overlater dermed barna i større grad til seg selv. På denne måten vil ikke barnas oppfatninger av kjønn kunne få et naturlig korrektiv eller bli utvidet av felles refleksjon. Språk kan bygge opp om annerledeshet og medføre stigmatisering og diskriminering ved manglende kunnskap. Allikevel bør en ikke behøve å være redd for å snakke om tema som kjønnsidentitet, eller være redd for å bruke feil begrep. Vi anser kunnskapssøking som direkte relevant i denne sammenhengen, da nye perspektiver vil kunne føre til en bevissthet rundt begrepsbruk og diskurser, og dermed endre måten vi oppfatter og tenker om omgivelsene.

Språklige formuleringer og begreper brukt i dagligtalen vil kunne være førende for hvordan vi opplever kjønn og identitet. På norsk har vi ett begrep for konseptet kjønn, men på engelsk er begrepet kjønn todelt språklig sett. Ordet “sex” sier noe om den medfødte og biologiske siden ved kjønn, mens “gender” heller refererer til kjønnsroller og hvordan en identifiserer seg og uttrykker seg. Denne språklige distinksjonen kan gjøre det lettere å åpne for nyanser i forståelsen av kjønn, slik at en kan bevege seg bort fra tokjønnsmodellen. Distinksjonen mellom gender og sex er altså ikke så lett tilgjengelig for norskspråklige.

Mange språk benytter seg av en kjønnsdeling i pronomen og substantiv. Språksystemet tvinger oss altså til å markere kjønn, selv om vi kunne tenke oss å holde det skjult eller vi anser det for uinteressant. Det impliserer at kjønn oppleves som en vesentlig egenskap ved mennesker i de fleste kulturer. Det finnes imidlertid språk som har kjønnsnøytrale pronomen, blant annet er hen formalisert i Sverige som et kjønnsmangfoldig alternativ til hun og han (Pirelli Benestad & Pristed, 2015). Ytterligere skriver Pirelli Benestad og Pristed at pronomenet ze kan brukes av personer som avviser kjønn helt.

Som et ledd i vår forståelse av et menneskelig behov for å kategorisere verden, ønsket vi å undersøke hvorvidt kategoriseringens grenser kom til syne i utvalget vårt. Ved enkelte anledninger snakket lærerne om “å komme ut av skapet” eller “å stå fram”. Dette er i seg selv nokså vanlige fraser, men en kan påstå at denne typen fraser bidrar til å opprettholde en språklig avstand til det ikke-kjønnsnormative. Disse frasene sier underforstått at det er en nødvendighet å fortelle andre at en er annerledes på et vis. Språket underbygger implisitte normer, som tilsier at de fleste i samfunnet vårt er enten mann eller kvinne. Muligens vil disse frasene falle bort i takt med at samfunnet får en økende toleranse og kunnskap om kjønnsidentitet og seksuell legning.

Psykologens rolle

Mer kunnskap om kjønnsidentitet og kjønnsinkongruens vil være viktig å få inn i utdanningen til psykologer. Etter vår egen erfaring har dette først blitt inkludert i undervisningen på NTNU i år, etter engasjement fra studenter. Vi er imidlertid ikke kjent med hvordan kjønnsidentitet er integrert i de andre psykologutdanningene i Norge.

Oppdragsgiveren vår la vekt på at kunnskap og fokus på kjønnsidentitet vil kunne gjøre klasserommene mer inkluderende, ikke bare for transbarn, men også for cisbarn, som bryter forventninger til kjønn. Oppvekstmiljøet til veldig mange barn er svært kjønnsnormativt, mens læreplanmålet vitner om at det finnes ambisjoner om å utfordre dette. Et tankekors er likevel mangelen på kunnskap, og hvordan denne mangelen nærmest kan bygge opp under stereotypier og skape enda mer kjønnsnormative miljøer. Oppdragsgiver er ikke overrasket over resultatene i studien, og mener det er viktig å sette fokus på dette, for å nå enda flere. Vi anser med dette psykologen som en tenkt bidragsyter til kompetanseheving i skolen, som i forlengelse av dette kan bidra til forebygging av mobbing.

I og med at mange, både lærere og psykologer, ikke har erfaring med flere ulike måter å forstå kjønn og seksualitet på, men holder seg til tokjønnsmodellen, vil en også være begrenset i måte å snakke på, og hva en ser etter ved utforsking av kjønn og seksualitet. Dette vil igjen kunne føre til en slags sirkellogikk, hvor antagelser sjeldent utfordres når en ikke oppsøker nye perspektiver. Barn (og voksne) som har en opplevelse av kjønnsinkongruens vil dermed risikere bli møtt på uhensiktsmessige og potensielt skadelige måter, både i klasserommet og i terapirommet. Psykologer burde inneha nok kunnskap og kompetanse til å vise en pasient som opplever kjønnsinkongruens like mye respekt, åpenhet og forståelse som vi alltid streber etter i vårt yrke. Pirelli Benestad og Pristed (2015) poengterer at når behandler har et omfattende og tilpasset ordforråd, gir dette positiv bekreftelse og kan være en anerkjennelse for disse pasientene.

Vi tror at mer kunnskap om kjønnsidentitet og kjønnsinkongruens hos psykologer kan brukes til forebygging av psykiske lidelser, samt være med på å normalisere noe som har blitt gjort patologisk. Kunnskapen bør gjøres mer allmenngyldig, slik at alle har mulighet til å utvikle sin kjønnsidentitet på en god måte. Kompetansehevende tiltak som Rosa kompetanse finnes, og burde benyttes mer. Videre tror vi at det er viktig at alle psykologer har kunnskap og kompetanse innen kjønnsidentitet og kjønnsinkongruens – at dette ikke er noe som er reservert spesialisttjenester. Vi håper at denne teksten kan spre interesse, engasjement og nysgjerrighet om en heterogen gruppe personer, som fortjener å bli møtt med respekt og kunnskap.

 

Referanser

Eidsvik, K. (2014). Skadelege narrativ og feigt fokus. Retrieved 15.06.15 http://maddam.no/2014/08/skadelege-narrativ-og-feigt-fokus/

European Union Agency for Fundamental Rights. (2013). European Union lesbian, gay, bisexual and transgender survey: Results at a glance. Luxembourg: Publications Office of the European Union.

Folgerø, T., & Hellesund, T. (2009). Transseksualitet på norsk. Norge: Cappelen Damm.

Gender Spectrum. (2014). Understanding Gender.

Harry Benjamin Ressurssenter. (2014). Diagnosen transseksualisme: Hva er det?   Diagnosen   transseksualisme: Hva er det?

LLH, & Rosa Kompetanse. (2014). En skole for alle – Seksuell orientering, kjønnsidentitet og inkluderende undervisning. http://www.llh.no/filestore/Dokumenter_LLH_Sentralt/Brosjyrer/LLHSkolebrosjyretosidig2.pdf

Pirelli Benestad, E. E., & Pristed, R. (2015). Rikke Pristed. Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 52(6), 514-527.

Ringheim, T., & Steen, T. (2014). – Mange sier at Emma er tøff som tør å vise fram

hverdagen sin på tv.  Retrieved 15.06.15, from Dagbladet http://www.dagbladet.no/2014/08/19/kultur/fodt_i_feil_kropp/emma_ellingsen/dokumentar/dokumentarfilm/34866224/

van der Ros, J. (2013). Alskens folk – Levekår, livssituasjon og livskvalitet for personer med kjønnsidentitetstematikk. Hamar: Likestillingssenteret.

Røthing, Å., & Svendsen, S. H. B. (2010). Homotolerance and heterosexuality as Norwegian values. Journal of LGBT Youth, 7(2), 147-166.

Utdanningsdirektoratet. (2013). Læreplan i naturfag. Retrieved 15.06.15 http://www.udir.no/kl06/NAT1-03/Kompetansemaal/?arst=372029323&kmsn=461102025