Et sikkert vårtegn på våre breddegrader er krigsretorikken som følger når lycrakledde menn gjør krav på sin del av landeveien. I juli når kampen sitt høydepunkt i det Tour de France inspirer til å være den sprekeste og mest velutstyrte sykkelrytter. Kampen om asfalten bringer frem latinske følelser i sindige nordmenn. Hva kan det psykologiske blikket tilby av forklaring?
Figur 1. Creative Commons Lisens, flickr-bruker «Comrade Foot»
I den veltitulerte rapporten «Krig og fred» fremgår det at hver fjerde treningssyklist har blitt sprutet ned av spylevæske. Hat-grupper på Facebook inneholder detaljerte planer om hvordan syklister skal “tas”: med bildører, spylevæske og ved å presse de ut av veibanen. Å lese kommentarfeltene i landets tabloidaviser får det til å gå kaldt nedover ryggen.
Jeg har en personlig agenda her. Etter selv å ha blitt utsatt for hasardiøse forbikjøringer, spylevæske i ansiktet og gjentatte forsøk på å bli meid ned av bildører eller motgående trafikk – lurer jeg nå genuint på hvorfor. Eller som sykkelblogger Kasten Vabø spør seg: man går jo ikke rundt og kjefter (på fisketorget i Bergen eller andre steder) når det blir litt trangt rundt deg og det er problemer med å komme frem?
De krenkbare
– Kjøretøyet er en forlengelse av oss selv, og mange blir fort personlig krenket sier psykolog Trond Hegglund til NRK. Krenkelse er jo i vinden for tiden og narsissismen i dagens samfunn er nærmest institusjonalisert, påpeker Ole Jacob Madsen. Er de hissige bilistene egentlig krenkbare narsissister, som fremmer seg og sitt kjøretøys plass i verden? Noen studier finner faktisk assosiasjoner mellom høy grad av narsissisme og økt aggresjon i møte med frustrasjoner i trafikken. Egotisten, med overdreven selvtillit og lav terskel for vold eller aggresjon, lar sitt voldsomme ego komme til uttrykk i et selvhevdende sprut fra panseret. Narsissistisk krenkelse er et begrep vi kan låne fra Kohut for å forklare de voldsomme emosjonelle utbruddene som vi ser oppstår i trafikken, og i kommentarfeltene.
De freudianske undertoner fortsetter hos sexolog og psykolog Anders Lindskog. Han foreslår at det ligger en skjult homoseksualitet bak, som gir næring til aggresjonen som oppstår i møte med menn i stramme treningsklær. Rune Kjøs, nåværende sykkeldirektør i Oslo, har på sin side undret seg om bilistene har dårlig samvittighet over å ikke selv kunne sykle og mosjonere. Hvem skulle tro glattbarberte ben og tettsittende lycra kunne bli kilde til så mange følelser.
Kanskje går det raskere fra frustrasjon til antisosiale handlinger i dagens trafikkbilde. I store biler med sotede glass hvor kupéen er tilnærmet fri for trafikkstøy, oppstår en psykologisk distanse mellom bilfører og omgivelsene. Bilfører tuter til og med mindre i en cabriolet, enn de gjør i ordinære biler. Vi vet fra sosialpsykologiske studier at jo mer anonym man fremstår, jo lettere er det å utføre antisosiale handlinger. Psykologiens aldrende superstjerne Philip Zimbardo lot i et forsøk deltakere gi elektriske støt, enten skjult bak hvite kapper eller med store navnelapper på seg. Førstnevnte gruppe gav elektriske støt dobbelt så lenge som sistnevnte.
Syklister som moralske regelbrytere
Trafikk er et moralsk system, med skrevne og uskrevne regler om hvordan man kjører i kø, skifter fil og ligger i en gitt hastighet. Systemet er imidlertid tilpasset bilister, ikke syklister. Tom Stafford, mannen bak den eminente bloggen Mind Hacks, hevder bilistene som hater syklister gjør det fordi de oppfatter brudd på denne moralske kodeks. De er juksere og free-riders som må straffes for å ikke følge veiens spilleregler, slik som å sykle forbi køen, holde lav fart, ikke betale bompenger og veiavgift eller unnlater å bruke blinklys. Fordi evolusjonen har utstyrt oss med et apparat for å straffe de som ikke følger spillereglene, oppstår det voldsomme følelser og sinne når vi oppdager dette.
En av de mest åpenbare reglene man kan bryte i trafikken, er å kjøre på rødt. Samtidig opplever mange syklister rødlyssykling som relativt ufarlig, særlig når det er lite trafikk. Det må være den ultimate provokasjonen for bilister som ser de notoriske regelbryterene på to hjul trille over kryss og fortau uten lov. Konflikten hjelpes ikke av den særnorske gang- og sykkelveien, som nærmest impliserer at syklister ikke har noe i veibanen å gjøre. Treningssyklistene forsøker kanskje å unngå konfrontasjon med de mykeste trafikantene – men bilister ser umoralske regelbrytere.
Figur 2. Creative Commons flickr bruker «John Greenfield»
Velg skjørt, ikke bleiebukse
Britiske Ian Walker er trafikkpsykolog. Han fant at hjelm øker risikoen for nærgående forbikjøringer (og derfor også ulykker). Walker spekulerer i at dette skyldes bilistenes vurdering av hjelmløse syklister som mindre kompetente, slik at de må passeres med større margin. Anekdotisk erfaring tilsier at racersykkel og klubbdrakt innbyr til mer spylervæske og nærgående forbikjøring enn oppreist sittestilling og skjørt.
Ved NTNU nyanserer trafikkforsker Timo Lajunen konfliktbildet. Han spør om det er for enkelt å kalle det en konflikt mellom to grupper, all den tid samme person kan være både bilist, fotgjenger og syklist. Da gir det lite mening når psykologer hevder trafikantene skifter personlighet eller har dårlig sexliv.
Verken syklister eller bilister er en heterogen gruppe og generaliseringer bærer kun ved til bålet. Hvis det er slik Stafford og evolusjonspsykologien hevder, at syklister oppfattes som juksere og regelbrytere, bør vi kanskje reformere lovverket. I dag er fartsgrenser, infrastruktur og lysregulering tilpasset bilene. En bærekraftig utvikling krever at dette snus på hodet. Vellykket sykkelkultur, som i Nederland og København, setter tohjulingenes behov forrest. Der er ikke juksemakeren på to hjul, men fire.
