Skrevet av: Jørgen Flor og Sigbjørn Henning, psykologstudenter ved NTNU
Evidensbasert praksis. Begrepet kan få det til å gå kaldt nedover ryggen på mang en psykolog. For noen vekker det assosiasjoner til strømlinjeformet samtaleterapi, New Public Management og diktatorisk styring av arbeidshverdagen. Andre opplever seg ikke like truet. For mange psykologstudenter derimot, er det et fremmed begrep.
Jørgen Flor og Sigbjørn Henning
I Norsk Psykologforening sin prinsipperklæring om evidensbasert praksis slås det fast at tre komponenter er sentrale. Klinisk ekspertise, skreddersøm til pasienten og best tilgjengelig forskning. Vårt fokus her, er sistnevnte. For i det hele tatt å kunne ta stilling til best tilgjengelig forskning er god metodekunnskap en forutsetning. Har norske psykologer det?
Vulgært eller naivt
Metodedebatter raser stadig blant psykologer. Ytterpunktene er lettest å legge merke til. Enkelte ser seg blind på randomiserte kontrollerte studier som eneste kilde til sannhet. Slik nedvurdering av erfaringsbasert kunnskap kalles gjerne vulgærcochranisme. På den annen side finner vi romantisering av fellesfaktorer, naiv tiltro til klinisk skjønn og beskrivelse av terapi som en kunst. Ytringer fra denne leiren uttrykker ikke sjeldent stor mistillit til det dominerende forskningsparadigmet.
Denne diskursen er sjeldent produktiv og vi tror ikke den er representativ for psykologer flest. På et vis er dette en grunnleggende filosofisk debatt om hvordan man kommer frem til kunnskap, i et fagfelt som preges av store metodiske utfordringer. Klare årsaksforhold i studiet av menneskelig sjelsliv er jo nettopp sjelden vare. Når slike uenigheter synliggjøres, stilles det imidlertid enda større krav til den enkeltes vurderingsevne. Hvordan kan man trygt navigere i et så utydelig landskap?
Ingen klinisk forskningsmetode
Vi har ikke systematiske data om norske psykologers metodekunnskap. Som sisteårs-studenter ved NTNU vet vi likevel en del om de forutsetningene vi tar med oss ut i arbeidslivet. Dette er nedslående. 15 studiepoeng (av totalt 300) i kvanitativ metode og 7,5 studiepoeng i kvalitativ metode. I motsetning til masterstudenter har vi ikke lært kritisk evaluering av artikler. Ingen av fagene våre er rettet mot å evaluere kliniske utfallsstudier. Vi har ikke lært om “dismantling studies”, forskjellen på “equivalence trials” og “superiority trials”, eller hvordan man vurderer klinisk signifikant endring hos pasienter. Dette er kunnskap vi har tillært oss av personlig interesse, utenfor fagene. Vi mener dette helt klart burde vært en systematisk del av pensum.
Psykologtittelen bærer med seg et ansvar om å holde seg oppdatert på forskning. Vi må være ydmyke nok til å innse at det vi lærer på studiet i dag neppe er gjeldende praksis om tyve år. For å ivareta pasientsikkerhet og faglig integritet er vi helt avhengige av å kunne evaluere studier på kritisk vis.
Hva er worst case?
La oss for et øyeblikk male fanden på veggen. Hvis uteksaminerte psykologer ikke har grunnleggende metodekunnskap vil de ikke være i stand til å vurdere hva som er best tilgjengelig behandling. De vil ikke kunne delta i viktig fagutvikling
eller diskusjoner med kolleger om terapiutfall. Valg av terapimetoder vil bli fundert på personlige preferanser eller enda verre, tilfeldigheter. Og sist, men ikke minst, vil forutsetningene for å utarbeide et forskningsdesign og gjennomføre studier være begrenset.
Øverst på listen vår står et ønske om en forskerlinje for profesjonsstudiet i psykologi, hvor studenter deltar aktivt i utforming av kliniske studier. Et minstekrav er at alle skoleres i kritisk evaluering av klinisk forskningsmetode, aller helst i et dedikert fag. Per i dag uteksamineres vi uten tilstrekkelig kjennskap til de verktøyene som er nødvendig for å sikre evidensbasert praksis. Til syvende og sist er det pasientene som lider under dette.
