Anmeldelse av boken «Psykoanalytisk diagnostikk. Personlighetsstrukturer i terapiprosessen» (2018) av Nancy McWilliams. Originalt utgitt i 1994.
Skrevet av psykolog Benne-Christer Bakke, ansatt ved Oslo universitetssykehus (OUS), Nydalen DPS, allmennpsykiatrisk poliklinikk.
Den moderne klassikeren av McWilliams kler sin norske språkdrakt godt. En «must have» for alle klinikere.
Første gang jeg leste denne boka, var mens jeg hadde internpraksis på universitetet. Siden har jeg ikke sluttet å lese den. Nå har Gyldendal gitt ut boken i norsk oversettelse av Elisabeth Haukeland. Slik har terskelen blitt senket for de nysgjerrige på en tilgjengelig innføring i psykoanalytisk tenkning generelt, og psykoanalytisk personlighetsforståelse spesielt.
McWilliams er en nord-amerikansk psykoanalytiker med en lang karriere som kliniker, forsker, veileder, forfatter og foredragsholder. Boka hennes er organisert i to deler der første del inneholder kapitler om diagnostisering, utviklingen av personlighet, forsvarsmekanismer og terapeutiske implikasjoner knyttet til personlighetsorganisering. I del to er det flere kapitler dedikert spesifikke personlighetstyper relevante for klinisk praksis. Her beskrives emosjonelle, relasjonelle og kognitive mønstre samt typiske forsvarsmekanismer med implikasjoner for terapi.
Jeg vender ofte tilbake til denne boka grunnet dens oppriktig nysgjerrige og respektfulle behandling av sammensatte fenomener. Med økende klinisk erfaring fremtrer det nye nyanser ved hver gjennomlesning. Dette taler til bokas kvalitet som nok skyldes McWilliams’ imponerende ansamling av kunnskap, samt pedagogiske begavelse som gjør tunge begreper fordøyelige. Videre, ved å bygge på spedbarnsforskning, moderne traumeteori, nevropsykologi og andre terapiformer, bygger boken broer mellom feltene. Slik fremmes nysgjerrighet for andre perspektiver enn det rent psykoanalytiske.
«Psykoanalytisk diagnostikk» er mer enn bare et reservoar av kliniske erfaringer og forskning. Diagnosemanualene er som kjent nosologi uten etiologi. «Psykoanalytisk diagnostikk» utgjør en nødvendig motvekt til dette gjennom å lage empiriske hypoteser om etiologi, beskrive hvordan tilstandene oppleves «innenifra», og hvilke implikasjoner dette har for klinikeren.
En annet grep McWilliams gjør på en mesterlig måte er gjenfortellingen av diagnosenes opphavshistorier, deres anamnese. Slik kommer det tydelig frem både diagnosenes tilfeldighet og deres nytteverdi. Uavhengig om man er diagnosepessimist eller optimist, viser boka hvordan diagnoser er våre forsøk på å innramme en mystisk størrelse i stadig endring. Slik kontekstualisering er viktig, all den tid diagnoser ofte blir tingliggjort i den offentlige samtalen.
Den norske oversettelsen fungerer godt. Det finnes likevel tilfeller av unødvendig lange setninger. Her kunne man ha stykket det opp fremfor å være tro mot oppbygningen i den originale teksten.
Et forsvar av god klinisk praksis
Med denne utgivelsen har norske klinikere fått en enklere vei inn til et rikt tankegods som vil hjelpe en i tidvis forvirrende terapi og utredningsprosesser. I tillegg er boka et faglig-politisk manifest. Gode og presise diagnoser beskytter både klinikere og pasienter. Fra urealistiske forhåpninger og urealistisk håpløshet. De kan også beskytte mot arbeidsgivere, samarbeidende institusjoner og nære omgivelser som vil kunne presse mot raske endringer, eller å gi opp før nødvendig.
Ved McWilliams’ besøk 25.mai på Litteraturhuset i Oslo viste hun til hvordan klinikeren også har et politisk ansvar. Dersom norsk helsepolitikk utformes på en måte som er uforenelig med god yrkesfaglig praksis, så er det vår plikt og privilegium som helsearbeidere å bruke vår stemme. I denne sammenhengen er boka en ropert.
