En bokanmeldelse av Vi: Samarbeid – fra celle til samfunn (2017) av Dag O. Hessen
Skrevet av Hans Fredrik Sunde, masterstudent i psykologi ved NTNU
Dag O. Hessen, biolog ved Universitetet i Oslo, forsøker å overbevise leseren om at mennesket er bedre enn sitt rykte. Og dårlig rykte har vi. Det er kanskje ikke så rart. Avisoverskriftene er overfylt med detaljerte skildringer av krig og forferdelighet der ute, og annen kriminalitet og kynisme her hjemme. I tillegg florerer det misforståelser om at vår evolusjon har gjort oss til onde og kalkulerende egoister, at vår godhet er et kulturelt mirakel. Godhet kan da umulig ha evolvert?! Jo, det kan det. Gjennom 240 sider kvitter Hessen seg med slike vanlige feiloppfatninger, og argumenterer for at også våre gode sider er et resultat av vår natur, at de gode sidene faktisk har gjort verden til et mer ålreit sted, og at vi har et naturlig potensial til å gjøre verden enda bedre.
Først og fremst kommer mange av misforståelsene fordi nyheter naturlig trekkes mot det negative, mot det ustabile, mot det som ikke er vanlig. Gode handlinger er for dagligdags til å være oversskriftsmateriale, og god utvikling skjer for tregt til å bli mer enn statistikk. Faktum er at vi etter alt å dømme lever i den beste tiden hittil i menneskets historie (Pinker, 2011, 2018). Vi er tydeligvis bedre enn vårt rykte, men hvorfor? Som tittelen hinter til tar Hessen oss med på en reise fra celle til samfunn, med formål å vise «at det gode kommer innenfra og dermed er en integrert del av vår natur og utvikling» (s. 17).
Han viser hvordan flercellede organismer er et resultat av at enkeltceller får det bedre med å samarbeide med andre celler, og at de samme prinsippene gjelder høyere opp i hierarkiet. Fordelen av samarbeid oppveier ulempene, som har gitt opphavet til følelsen av moral. Et godt tegn på det er at man også finner moralske tendenser i dyreriket. For eksempel synes rettferdighetsfølelser å eksistere i sjimpanser, og selv ubeslektede vampyrflaggermus gir hverandre mat hvis noen har vært uheldig med fangsten sin en natt. Det er også tydelig at fellesskapsfølelsen og vår trang til gruppetilhørighet har evolvert, med tydelige hormonelle og nevrale underbygginger. Men mennesker er ikke dumsnille altruister, og det er ofte interessekonflikter mellom «jeg» og «vi». Samtidig er det i «min» interesse at fellesskapet består, og mye handler om å balansere nettopp «min» og «vår» interesse. Hessen løfter blikket videre til den store verden, hvor «vi» ofte defineres i motsetning til «de». Prinsippene som gjør at samarbeid lønner seg mellom «jeg» og «vi» overføres ikke lett til «de», men som Hessen argumenterer har vi evnen til å utvide sirkelen, og inkludere flere i «vi». Slik har vi et naturlig potensial for godhet.
Dag Hessen har skrevet en grei bok som oppsummerer mye innen evolusjonær moral- og sosialpsykologi, og hans budskap om at vår natur også har gode sider er definitivt underkommunisert. Boken er rettet mot allmenheten, som viser hvordan Hessen tar sitt samfunnsoppdrag seriøst, men det kan også gjøre den noe kjedelig hvis man er kjent med temaet fra før. Jeg syntes det, men når jeg hadde boken med hjem til påske begynte moren min å lese på den, tydelig fasinert, og med et klart ønske om å bla videre. Jeg tror det sier sitt. Det er også godt å se generell evolusjonspsykologi velkommunisert. En venn av meg som var på Hessens foredrag om boken overhørte noen andre si, noe overasket, at det var interessant at evolusjonspsykologi handlet om mer enn bare kjønnsforskjeller. Vitenskapsformidleren Hessen i aksjon!
Men boken er ikke uten svakheter. I sammendraget på baksiden står det at boken vil gjøre deg til et bedre menneske. Nå vel. Det er sant at hva man tror er mulig eller umulig ofte har en stor effekt på menneskelig adferd, og at hvis vi skal bli bedre mennesker må vi først og fremst vite at vi kan bli bedre mennesker. Men Hessen går dessverre lengre enn som så med en overdreven tro på empatiens kraft. «Mye ville vært oppnådd om nasjoner og selskaper ble ledet av personer med mer empati og mindre egoisme, mer vilje til samarbeid og mindre spisse albuer,» skriver han (s.208).
Utviklingspsykologen Paul Bloom har kritisert troen på empatiens kraft. I boken Against Empathy: The Case for Rational Compassion (2016) argumenter han for at vår evne til empati favoriserer inngruppen, ofte på bekostning av utgruppen. I tillegg vekkes vår empati lettere av attraktive folk vi liker og som ligner på oss, ikke akkurat en oppskrift på en bedre verden. Hessen virker fullt klar over denne problemstillingen, og skriver blant annet at «[…] om ‘villmannen’ var edel, så var det blant sine egne» (s. 124). Han nevner faktisk også Against Empathy kort (s. 138), men mener Bloom overser at empati naturlig og enkelt kan mobiliseres i alle, noe som ikke er like enkelt med rasjonell medfølelse. Hovedargumentet til Hessen er ikke at empati i seg selv løser alt, men at vi kan utvide sirkelen til å inkludere flere i inngruppen, forså å utnytte empatiens kraft. Han har nok et poeng, men det er nok enklere sagt enn gjort. For eksempel kan det bli vanskelig å unngå at det dannes undergrupper – sirkler inne i sirkelen – hvor problemet med selektiv empati gjenoppstår. Mannen bak ideen om den utvidende sirkelen, Peter Singer (2011), mener selv at det er vår rasjonalitet som har drevet denne utvidelsen.
Mer problematisk blir det når Hessen fremstiller oxytocin og vasopressin, hormonene som ser ut til å være knyttet til empati, som en mirakelkur. Han setter ting på spissen, og skriver:
Her har vi kanskje funnet en snarvei til en bedre verden? Det er nærliggende å tenke seg muligheten av å sette befolkningen på oxytocin og vasopressin, i det minste lure disse stoffene inn i maten til diktatorer, vanskelige sjefer eller voldsmenn, eventuelt slippe det fra luften over områder i krig. En slik biokjemisk snarvei til et peace-and-love-samfunn ville nok kunne forsvares ut fra et ultimat, utilitaristisk perspektiv. Gjennomførbarhet og varighet er imidlertid bare to av de umiddelbare innvendingene (s. 72).
Senere skriver han «skal vi først tenke oss intervensjoner, vil jeg i første omgang heller satse på dosering av emosjonshormoner» (s. 223), men innrømmer at det neppe er noen snarvei til bedre mennesker. Problemet, slik Hessen beskriver det, er at korttidseffekten ikke vil hjelpe i det lange løp, slik som lykkepiller ikke er en snarvei til et lykkeligere liv i lengden. Det spekuleres litt i hvordan CRISPR-teknologien (altså gen-redigering) kan hjelpe, men det avfeies fort. Alt dette er tydelig ment som fiktive science-fiction–løsninger som skal bevise et poeng snarere enn faktisk løse verdensproblemer. Det skal illustrere at vi har hjernesystemer som kan gjøre oss til bedre mennesker, og det gjelder bare å aktivere disse i større grad. Jeg kan være med på det, og til en viss grad fungerer det, men allikevel skjuler det seg en grov misforståelse om hormonenes rolle i sosial adferd. Hadde man sluppet oxytocin fra luften over Israel og Palestina hadde man neppe gjort konflikten noe bedre, snarere tvert imot. Folk hadde blitt mer empatiske – mot sine egne, mot «oss». For slik er empatiens natur. Ja, det gjør at du handler mer i felleskapets interesse enn egeninteresse, men tragedien er at vår evne til å samarbeide og vår evne til å skille mellom «oss» og «dem» er to sider av samme sak (e.g., De Dreu, 2012). Som Robert Sapolsky (2017) oppsummerer saken i hans fantastiske bok, Behave: «Oxytocin, the luv hormone, makes us more prosocial to Us and worse to everyone else» (s. 117). Vi har gode sider, men skillet mellom de og våre vonde sider er uklare og grå, og som vi ser vanskelig å separere. Med det i tankene vil jeg heller sette min lit til menneskers evne til rasjonell medfølelse enn empati inntil videre, i hvert fall hvis vi skal være effektive i vår altruisme. Dette er allikevel pirk i en ellers godt informert bok, noe få sakprosa-bøker kommer foruten.
Burde du lese denne boka? Tja. Boken er en god introduksjon til både de negative og positive sidene ved menneskets natur, et tema jeg mener flere burde vite mer om. I den forstand bør du lese boken. Hvis du virkelig er interessert vil jeg nok heller anbefale Pinker (2011) eller særlig Sapolsky (2017), men hvis du mot formodning ikke føler for å lese engelske mursteiner er Vi et godt alternativ. Prosaen er ingen høydare, og superlativene får utebli denne gangen, men innholdet er viktig og interessant, og du vil legge fra deg boken mer opplyst enn når du plukket den opp – tross uenigheter i empatiens kraft.
Referanser
Bloom, P. (2016). Against empathy: The case for rational compassion. London: Bodley Head.
De Dreu, C. K. W. (2012). Oxytocin modulates cooperation within and competition between groups: An integrative review and research agenda. Hormones and Behavior, 61(3), 419-428. doi:10.1016/j.yhbeh.2011.12.009
Hessen, D. O. (2017). Vi: Samarbeid – fra celle til samfunn. Oslo: Cappelen Damm.
Pinker, S. (2011). The better angels of our nature: Why violence has declined. London: Penguin Books.
Pinker, S. (2018). Enlightenment now: The case for reason, science, humanism and progress. London: Allen Lane.
Sapolsky, R. M. (2017). Behave: The biology of humans at our best and worst. London: Bodley Head.
Singer, P. (2011). The expanding circle: Ethics, evolution, and moral progress (Revised ed.). Princeton: Princeton University Press.
