admin
Omslag: Gyldendal Akademisk

Omslag: Gyldendal Akademisk

Skrevet av Per Helge Haakstad Larsen, bachelorstudent i psykologi ved NTNU

Personlighet av psykiater Sigmund Karterud ble nylig gitt ut av Gyldendal Akademisk. I anmeldelsen av en bok som omhandler vitenskapelig personlighetspsykologi, er det rimelig med noe kontekst først:

Sosialpsykologien er nå i en krise der mange eksperimentelle effekter har vist seg vanskelige å reprodusere. I for stor grad har det blitt fokusert på empiri på bekostning av organiserende teori. Personlighetspsykologien er imidlertid litt mer delt: Trekkteori dominerer med reliable og valide målemetoder som evner å predikere atferd godt. Således er ikke personlighetspsykologien rammet av den såkalte replikasjonskrisen. Men i både fagbøker og undervisning innenfor personlighetspsykologi tviholdes det fortsatt på gamle, store og empirisk usolide teorier. Det er særlig én antagelse som går igjen: foreldres interaksjoner med barn under oppveksten formelig former barns personlighet. Dette kan også sies å være common sense-oppfatningen. Problemet med denne antagelsen er at den ikke har støtte i empirisk forskning.

Dette omhandler den gamle debatten om arv og miljø. Atferdsgenetisk forskning (se Tambs, 2015, for en oversikt) viser klare tall: Der søsken deler felles gener kan genene forklare likheten, mens det søsken har av unike miljøopplevelser (inkludert tilfeldigheter) kan forklare forskjellen. Begrepet arvbarhet (eller heritabilitet) er ofte misforstått. Arvbarhet kan defineres som den delen av variansen mellom individer som forårsakes av genetisk variasjon mellom individer (Tambs, 2015, s. 74). Om man i forskning ikke kontrollerer for delt genetikk og finner at foreldre gjør noe som også barna deres gjør senere, har man kun funnet en korrelasjon, og ikke en årsak til barnas atferd. At familiemiljø ikke preger personligheten synes å være konklusjonen for normal personlighet, mens mulige unntak finnes som for personlighetsforstyrrelsene borderline og avhengig (Torgersen et al., 2000).

Forfatteren av boken Personlighet mener personlighetspsykologien trenger en overordnet teori, og lanserer sitt forslag: Temperament, Tilknytning og Mentaliserings-teorien (eller TAM, i dens engelskspråklige drakt). Karterud oppsummerer selv bokens hovedpoeng slik: «at personlighet på langt nær kan reduseres til et sett av personlighetstrekk, at det handler om menneskets grunnvilkår som vi må søke til evolusjonspsykologien for å forstå, at den preges av et biologisk rammeverk, samtidig som den er et kulturprodukt, preget av en moralsk fordring om dannelse og dialog med verden.» (Karterud, 2017, s. 224). Både her og andre steder avfeies trekktilnærmingen til personlighet som for enkel.

Et av de viktigste kriteriene for en god teori er at den har prediktiv validitet. Teorien må evne å predikere sannsynlig fremtidig atferd. Å «redusere personlighet til et sett av personlighetstrekk» kan for noen høres litt skummelt ut, som om man reduserer det fantastisk komplekse mennesket til noe mindre enn det er. Men å redusere personlighet til personlighetstrekk, mer spesifikt fem brede trekk, har vist seg å være en svært matnyttig tilnærming. Man kan synes at femfaktormodellen høres for enkel og reduksjonistisk ut, men foreløpig er den den mest nyttige og veldokumenterte teorien innen vitenskapelig personlighetspsykologi. For å kunne ha en god teori er Karterud nødt til å vise hvordan hans teori kan ha predikerende verdi. Mer spesifikt må det vises bedre predikerende kraft enn allerede godt dokumenterte trekktilnærminger, dersom påstanden «at personlighet på langt nær kan reduseres til et sett av personlighetstrekk» skal ha relevans.

En typetilnærming omfavnes mot slutten av boken, selv om slike tilnærminger er forlatt til fordel for kontinuum-tilnærminger i moderne personlighetspsykologi, samt i de nyere versjonene av personlighetsforstyrrelser i DSM-systemet. Det hevdes også at det anlegges et evolusjonspsykologisk perspektiv. Den noe vagt og arbitrært definerte andre generasjons evolusjonspsykologi hevdes å være best. (Karteruds generasjonsinndeling ville antagelig få evolusjonspsykologer kjent igjen.) Det blir fort litt merkelig når mye av feltet evolusjonspsykologi avfeies – uten noen lengre begrunnelse – med at «første generasjon evolusjonspsykologi (…) overskred ikke dualismen. Et evolusjonsperspektiv på personlighet er altså ikke nok i seg selv for å overkomme dualismens tankesperre»  (Karterud, 2017, s. 38). Dualismen, her tanken om at kropp og sinn er av grunnleggende forskjellige substanser, presenterer seg i ulike former. Det er vanskelig å se for seg en essensiell inndeling i kropp versus sinn innenfor en disiplin som hevder at hjernen (og dermed sinnet) består av ulike moduler som er designet for å løse adaptive oppgaver som et produkt av evolusjonsprosessen, i likhet med resten av kroppen . Dessverre forblir kritikken uklar, da forfatteren ikke presiserer hva i evolusjonspsykologien som eventuelt er dualistisk.

Andre ganger er dualismen enklere å dra kjensel på. Det sies av forfatteren at «temperament er mest arvelig, tilknytning er mest erfaringsbasert og mentaliseringsevne er et kulturprodukt» (Gyldendal, 2017). Hva betyr dette? Kan man tenke seg en kraft kalt kultur som eksisterer uavhengig av biologiske vesen? Kan det heller tenkes at det var sinn med mentaliseringsevne som fant opp det vi kaller kultur i stedet for omvendt? Det skrives at «det mønsteret som kommer til å prege deg, er ikke nedarvet. Det har nedfelt seg og blitt natur gjennom tidlige erfaringer i samspillet med dine tilknytningspersoner» (Karterud, 2017, s. 43). Var det noen som sa dualisme?

Det er riktignok prisverdig at forfatteren i det hele tatt anerkjenner genetiske forskjeller; dette gjøres ikke av alle. Det sies at «spedbarnet ikke møter verden med et sinn som er «en blank tavle», det vil si totalt formbart og uten tilbøyeligheter og forventninger»  men videre sies det likevel at «innenfor dette gjensidige tilknytningsforholdet [mellom barn og voksne] formes selvet og viktige sider ved personligheten» (Karterud, 2017, s. 92). Problemet med formuleringer som arvelig kontra tillært er at det rett og slett er en falsk dikotomi. Det er, i likhet med dualismen, en tankesperre. For eksempel, arvbarheten av skoleprestasjon har vist seg å være høyere i Norge relativt til for eksempel i USA (Tambs, 2015, s. 52). Kan vi da si at skoleprestasjoner er mer tillært i USA enn i Norge? Hva da med den egalitære norske skolen der alle, fattig som rik, får mulighet til å lære? Dette er neppe noen god konklusjon. Forklaringen skyldes noe forenklet at man i USA er mer prisgitt sine miljøbetingelser enn i Norge.

Et annet eksempel er arvbarheten av antall føtter: denne er tilnærmet 0. Likevel er det vel ingen som vil hevde at føtter – for å si det med nærmest dualistiske begreper – er mindre «biologisk», mindre nedarvet? Forklaringen er at når mer variasjon kan forklares av miljøbetingelser går arvbarheten ned, og vice versa. Nesten all variasjon i antall føtter kan forklares med ulike miljøbetingelser (tenk arbeidsskade, sykdom e.l.). Det er riktignok et delkapittel om «født sånn eller blitt sånn». Her sies det at mindre grad av arvbarhet (f.eks. for mentalisering) gir trolig mer rom for at evnen er mer tillært. Det at tidlige erfaringer i samspill med foreldre faktisk ikke «nedfeller seg og blir natur» nevnes ikke. Å si dette er selvsagt ikke det samme som å si at miljøbetingelser ikke har effekt på personlighet; det er bare en annen del av miljøet enn det man tidligere antok (familiemiljø preger ikke normal personlighet, unikt miljø ser ut til å gjøre det). Mye kunne vært annerledes om det gjennomgående ble skilt mellom delt (innad i familie) og ikke-delt miljø.

Boken er kanskje best i deler av kapitlet som diskuterer temperament og primære emosjoner. Her vises det blant annet hvordan primære emosjoner kan knyttes opp mot femfaktormodellen. Det gjøres en ofte nødvendig klargjøring om at darwinisme ikke må forstås som en «alles kamp mot alle». Forfatteren er kritisk til mindre muligheter for rough and tumble play for barn i vår tid, noe som kan føre til uheldige effekter på sikt (Sandseter & Kennair, 2011). Felles genetikk (eller slektskapsaltruisme) fremheves som grunnlaget for nepotisme. Freuds teori om seksualitetens betydning i personlighetsutvikling avvises som en teori uten empiriske holdepunkter, og sosioseksualitet (SOI) trekkes inn som en god måte å forstå individuell variasjon i tilbøyeligheter til korttidssex. Også i deler av kapitlet om mentalisering skrives det godt om evne til å forstå andres intensjoner og følelser.

Mot slutten gis det anbefaling om å lese skjønnlitteratur for å forsøke å leve seg inn i andres erfaringsverden. Dette er noe også andre forfattere har argumentert for at har ønskelige, nærmest siviliserende effekter. Gjennom skildringer av andres liv blir det enklere å oppleve medfølelse for også folk utenfor ens umiddelbare nærhet (Se Pinker, 2011). Gitt dette perspektivet synes det enkelt å være enig med forfatteren her.

Denne boken faller alt i alt litt mellom to stoler. Den forsøker å være en bok av både akademisk og populær interesse, men lykkes ikke helt i noen av kategoriene. På den ene siden er den ikke akademisk solid nok til å kunne være nettopp en akademisk lærebok, på den andre siden er språket og innholdet ikke presentert lettfattelig nok til å kunne regnes som en populærvitenskapelig bok. Forfatter undervurderer kanskje hva som er tilstrekkelig for en lærebok i høyere utdannelse, og overvurderer hva som er forståelig for det brede lag. Dermed er det vanskelig å si hvem boken skulle kunne anbefales til.

Det er dessverre mange disipliner som sliter med tankesperrer. Denne boken bidrar dessverre ikke til å overkomme tankesperrer i noen form, kanskje tvert imot.

 

Referanser

Gyldendal (2017). Sigmund Karterud lanserer ny bok – Personlighet. Hentet fra: http://fagnyheter.gyldendal.no/events/sigmund-karterud-lanserer-ny-bok-personlighet-70059

Karterud, S. (2017). Personlighet (1. utg.). Oslo: Gyldendal Akademisk.

Pinker, S. (2011). The Better Angels Of Our Nature. London: Penguin Books.

Sandseter, E.B.H. & Kennair, L.E.O. (2011). Children’s Risky Play from an Evolutionary Perspective: The Anti-Phobic Effects of Thrilling Experiences. Evolutionary Psychology, 9(2). doi:10.1177/147470491100900212

Tambs, K. (2015). Gener, miljø og personlighet. I L.E.O. Kennair & R. Hagen (red.), Personlighetspsykologi (s. 49-78). Bergen: Fagbokforlaget.

Torgersen, S., Lygren, S., Øien, P.A., Skre, I., Onstad, S., Edvardsen, J., . . . Kringlen, E. (2000). A Twin Study of Personality Disorders. Comprehensive Psychiatry, 41(6), 416-425.