admin

Denne teksten er skrevet av Jens Ruud og Simen Holm, som begge er studenter ved profesjonsstudiet i psykologi ved Syddansk Universitet.

30. oktober skrev Jørgen Flor en artikkel om tilstrømning av svakere B-psykologer fra utlandet. Som to vordende psykologer fra utlandet følte vi et behov for å svare.

Kjære Jørgen Flor,

Se for deg to psykologer. Psykolog A har tatt samme fag om og om igjen i fem år for til slutt å komme inn på et seksårig studie. Psykolog B innså at mulighetene var få uten 56 poeng fra videregående, flytter til utlandet, får toppkarakter på bachelorgraden, kommer inn på en prestisjefylt, klinisk master – og er ferdig utdannet på fem år. Jeg tror ikke du får mye gehør for at sistnevnte er en “kronglete omvei”. Hvis du hadde tatt “omveien” hadde du i ditt eksempel tilbrakt seks år mindre i lånekassens klamme favn.

Det er fint at du er bekymret for norsk psykologis fremtid, men virkelighetsoppfatningen din er vanskelig å forstå seg på, og den fremstår som et forsøk på rasjonalisering av hvorfor du ikke valgte en bedre løsning selv. Videre oppfatter vi måten du uttrykker bekymring på som et bidrag til et enda større skepsis mot studenter med andre utdanningsløp.

Vi studerer begge i utlandet og opplever dette som utrolig lærerikt. Vi har måttet utfordre oss selv språklig, sosialt og kulturelt, og ikke minst tilpasse oss et helt spekter av mennesketyper og kulturer.

Denne erfaringen mener vi kanskje er noe av det viktigste en psykolog kan ha i bagasjen i et samfunn i kontinuerlig endring. Verden blir mindre og Norge blir hyppigere et stoppested for stadig flere mennesker med ulik bakgrunn fra oss selv. Dagens innvandringssituasjon er et godt eksempel. Dette er mennesker som forskning viser vil ha behov for mer psykologisk hjelp enn hos normalbefolkningen.

Tror du faktisk Norges psykologstand vil svekkes av at ikke alle har gått på samme skole med samme bakgrunn – akademisk og intellektuelt? Dette virker i våre øyne meget konservativt og hindrende for et fag i stadig utvikling.

Det internasjonale nettverket psykologistuderende etablerer i utlandet kan hjelpe dem å holde seg oppdatert på ny forskning og tenkning. Som eksempel så er det bare nylig at tilknytningsbaserte terapiformer har fått oppmerksomhet her i Norge, men de har blitt brukt i lenger tid i blant annet USA med gode resultater – en utvikling som meget mulig ville gått raskere hvis flere norske psykologer hadde bakgrunn fra USA. Jo større variasjon i utdanningsbakgrunnen til den norske psykologstanden, desto bedre vil vi være i stand til å møte stadig mer varierte behov hos klienter.

Det at noen psykologer vil bli ‘bedre’ enn andre er uunngåelig, akkurat som i alle andre sektorer. Dette er helt naturlig med tanke på de ulike utgangspunktene vi mennesker har. Som i andre sektorer har man ofte en søknadsprosess hvor det er konkurranse om jobbene og de best skikkede stikker av med stillingen. Dette er ikke annet enn sunt da det sikrer at pasienten møter en psykolog som har skilt seg ut i mengden og fortjent jobben.

Å frykte B-psykologene er å frykte konkurranse. Uten konkurranse går ofte kvaliteten på tjenesten ned. Det er ingen menneskerett å få akkurat den jobben du vil ha – selv ikke for de som har gått på skole i Norge.

Avslutningsmessig kan det virke som om du halvhjertet tar til ordet for en mer rettferdig behandling av utenlandsstudenter. Dette hjelper fint lite når resten av innlegget maner til fremmedfrykt og skepsis med en svært lite konstruktiv ordbruk, hilser to B-psykologer til en selverklært A-psykolog.