Atle Eskeland Rimehaug
Atle Eskeland Rimehaug
Atle har en bachelor i psykologi fra UiO, og studerer for tiden fysikk og matematikk med spesialisering i biofysikk og medisisk teknologi ved NTNU.

På kvelden under den første av årets psykologidager ble en debatt om pornografi arrangert i samarbeid mellom Psykologisk Tidsskrift og Psykologidagene. Var du blant publikum den kvelden, kunne du få høre at forfatteren Tore Renberg er en «jæskla» god elsker, at pornofilmer før i tiden var full av halvslappe peniser og at pornografien er et symbolspråk for den falliske fantasien i det maskuline begjæret – eller hva det nå var Agnes Bolsø sa. Men debatten var ikke bare fylt av pussigheter og abstraksjoner, den tok også mer alvorlige vendinger.

Foto: PD16

Foto: PD16

I tillegg til Renberg og Bolsø var psykologspesialist Svein Øverland og Hanne Skogvang fra redaksjonen i tidsskriftet Fett i panelet. Utgangspunktet for debatten var om porno bare er usunt, eller om det i noen tilfeller kan være bra for oss. Øverland sto for det kliniske innslaget, og hans første kliniske svar dreide seg om et omstridt pornospørsmål: Skaper porno overgripere?

Både ja og nei, svarte han. De aller fleste kan se på all mulig slags porno uten at det er noe problem, men for noen få som fra før av har kvinnefiendtlige holdninger, kan det å se på pornografi føre til at de tipper over fra holdning til handling.

Men selv om porno ikke skal ha så dramatiske konsekvenser for de fleste, var det visse utviklinger Øverland var kritisk til, særlig med tanke på hva slags pornografi det stadig blir mer av:

  • Statistikk, både nasjonalt og internasjonalt, viser at flere ser på porno som forestiller en mann som har sex med en forsvarsløs partner. Det er «real doll sex» – sex med en kvinne som later som om hun er en dokke, somnofili – sex med sovende kvinner og nekrofili – sex med det som forestiller døde kvinner. Og det er en utvikling jeg er bekymret for. Jeg tror det tyder på at vi beveger oss mot et samfunn der mannen føler seg maktesløs og drives mot pornografi der han kan late som om han har peiling.

Makt var et tilbakevendende tema i debatten. I følge Agnes Bolsø handlet pornografi særlig om maktforholdet mellom det maskuline og det feminine – og den utviklingen Øverland snakket om var et uttrykk for nettopp dette, fordi fenomen som somnofili dreier seg om forskjellen mellom det aktive og det passive, noe hun mente er en måte man kan se relasjonen mellom det maskuline og det feminine på.

Mens noen snakket om makt og misbruk av porno, kunne andre helt fint vært foruten hele greia. Tore Renberg dro fram en utgave av Playboy fra 80-tallet, for å illustrere hvordan pornoen og forholdet til porno har forandret seg fra da til nå.

DSC_0605

Foto: PD16

  • Før var det mest mykporno, det var nesten litt søtt, egentlig. Den pornoen som er i dag synes jeg har blitt teit og tåpelig, og jeg gidder ikke å bry meg noe med den. Men det som virkelig er det radikale i vår tid er eksponeringsgraden som har kommet med internett. Nå er det sånn at du kan få porno på enhver smart-telefon, nettbrett eller pc, og du kan få tak i det over alt. Du kan ikke engang gå inn på VG eller Dagbladet om morgenen uten å få sexen trykt i trynet.

Og han fortsatte med å si at det var særlig barna han tenkte på, som ikke får muligheten til å finne ut av ting selv, som har sett alt på nett lenge før de får utforske sin egen seksualitet i den virkelige verden.

Foto: PD16

Foto: PD16

Et spørsmål fra salen dreide seg om det var mulig å lage feministisk porno. I følge Hanne Skogvang så går det kanskje an. Hun fortalte om Erika Lust, ei de intervjuet i Fett, som var feminist og i utgangspunktet mot porno. Men etter at Lust hadde sett på porno og opplevd at hun syntes det var spennende, selv om hun var imot det uttrykket det hadde, så bestemte hun seg for å produsere sin egen porno. Der la hun vekt på at skuespillerne skulle ha det bra og at kvinner ikke skulle objektiviseres, men skildres som handlende subjekt. Så det finnes kanskje porno selv hardbarkede feminister kan tenne på uten å få dårlig samvittighet.

Slik ble den første av psykologidagene avsluttet med både nye tanker og røde kinn, selv om vi ikke satte på en pornofilm på storskjermen i frimurerlosjen. Vi gjorde ikke det. Jeg lover.