Svein Øverland
Svein Øverland
Seksjonssjef ved avdeling Brøset, St. Olav, rådgiver ved Forvaringsavdelingen, Trondheim fengsel, fagbokforfatter og medeier i SuperEgo AS og PsychCon AS. Øverland har skrevet flere bøker og essays, og er fast spaltist i Aftenposten.

I det siste har jeg sett mye på porno. Ikke fordi jeg blir kåt av det, men fordi det sier mye om menn, mennesker og medienes makt. Du har kanskje hørt om regel 34? Den sier at: Om det finnes seksuelle fantasier om det, så finnes det også porno for det. Da jeg var 16, var porno stort sett bilder av nakne jenter og filmer av par som hadde sex. I dag finnes det gratisnettporno med kategorier fra Anal til Webcam, og spesialiserte sider som ”cum on yogatrousers” og ”russian nichtclub toilet fuck compilations”. Du behøver heller ikke å lete lenge for å finne svært grov porno, for eksempel filmer av voldtekt eller med døde personer. Man vet selvsagt ikke om det er ekte, men det virker ekte. Og uansett; er det en ting internett har lært meg, – så er det at virkeligheten er død eller ihvertfall døende.

Da jeg var 16, snakket vi ikke om at vi så på porno. Nå har porno blitt en del av populærkulturen. Selv de av dagens ungdom som ikke bruker nettporno er godt kjent med begrep som MILF, GFE og Coed Party. Dette er begreper som har sin opprinnelse på internett og i nettpornografi, men som stadig oftere også brukes i dagliglivet.

Joda, jeg kan fremdeles bli sjokkert over pornoen. Ikke så mye av handlingen, men over at folk tenner på ting jeg synes er avskyelig. Man skal være rimelig naiv for å tro at alle jentene som er med på f.eks anal fisting gjør det fordi de liker det eller får veldig godt betalt. Det koster å produsere porno. Det betyr at det er mange nok som er villig til å betale for det. Selv om de færreste innrømmer det. Porno er derfor interessant. Den viser hva folk gjør heller enn hva de sier at de gjør. En forskjell som alle psykologer og de som har levd en stund, vet kan være veeeldig stor.

Pornhub.com er en av verdens største nettpornosider. De har sin egen statistikk- og infografikkavdeling. Der kan du gå inn for oppdateringer av internettforbruket i verden eller per region eller kjønn. I det siste har for eksempel ”Fifty shades of grey” påvirket hva folk søker på, og interessen for kategorien ”Sleepy sex” og ”Sleeping beauty” har nærmest eksplodert. Det var dette som gjorde at jeg begynte å interessere meg for somnofili (seksuell tenning på sovende og forsvarsløse kvinner), ettersom ”porno-tallene” viser at det er langt mer vanlig enn vi tror. Det har dessuten relevans for behandling av kvinner som har opplevd såkalt nachspiel-voldtekter. Det kan hjelpe bearbeidingen å vite at overgriperen har fantasert og aktivt søkt etter sovende offer heller at ” det bare skjedde” og at hun ”burde ha latt være å drikke seg dritings”.

Jean Baudrillard beskriver dette bedre enn noen andre. Han bruker pornografien som eksempel på hvordan samfunnet skaper behov som deretter skaper nye marked for det kapitalistiske systemet, og i tillegg omdefinerer vårt syn på virkeligheten. Pornografi direkte oversatt betyr ”skildring av horer”. Horene var de prostituerte som arbeidet i offentlige bordeller. De var billige og lett-tilgjengelige, akkurat som pornografi er i dag. Og de krevde ingen prestasjon av mannen,  igjen tilsvarende porno. Det er en klisje at mannen er i krise. Jeg kommer aldri, aldri til å synes synd på menn, de har det tross alt bedre enn kvinner uansett. Men det er trist at andelen menn i 20-årene med ereksjonssvikt øker, og tragisk at mange menn heller vil onanere eller ha simulert sex heller enn ekte sex. Da er det tryggere å være en passiv kikker eller betale for tjenestene enn å være ”utsatt for å måtte prestere”.

Pornografi er ikke negativt i seg selv. Problemet er at den nye pornografien definerer både seksualiteten og virkeligheten. Fargene er overdrevet, bevegelsene er utstuderte, og kroppsdeler og kameravinkler er perfekt tilpasset for maksimum kikker-effekt. Opplevelsen av kvalitet kan beskrives som en brøk besående av den virkelige opplevelsen delt på forventningen til opplevelsen. Slik kødder pornoen det til for seksualiteten. Vi får opplevelsen av at virkeligheten ikke virker, at livet er som en dårlig etterligning av fantasien. Av at det ikke er pornografien som er problemet, men at det er vi som er mislykkede. Og at det derfor er bedre å holde seg til fantasiene og pornoen heller enn til å endre noe med oss selv eller verden. Tidligere forsøkte kunst, teater og film å ”være realistiske”. Nå forsøker virkeligheten å etterligne tegneserier, film og de ikke-realistiske idealene fra reklamen. Uvirkeligheten trumfer med andre ord virkeligheten på alle områder.

Jeg har skrevet en del innlegg her og der gjennom tidene. Jeg vet at redaktørene alltid gir tilbakemelding om at surmaget kritikk alltid bør følges opp av noe positivt, ala ”men hva kan vi gjøre da?” Men jeg har ingen gode ideer. Jeg tror at kampen allerede er tapt. Og ikke nok med det, – jeg vet heller ikke hvem som vant. Baudrillard sa det slik: ”We have moved past objective reality into something new, a kind of ultra reality that puts an end both to reality and illusion”. Derfor jeg ser på porno. For å prøve å forstå.