admin

Av Svein Øverland, psykologspesialist.
—————————————————————————————————————————————————-Øverland kommer på Psykologidagenes (PD) Debatt 2018 den 7.mars. Han er også å finne i vårt nyeste nummer som du finner her.
—————————————————————————————————————————————————-Det var først etter mange samtaler med pedofile at jeg forsto at det meste av det jeg trodde om pedofili, var feil. Som psykolog utdannet på nitti-tallet ble jeg opplært i at «intet menneskelig skal være meg fremmed» og at «innsikt gir symptomlette». Men det er som kjent langt fra teori til praksis. Mange som leser dette, reagerer sikkert umiddelbart med «æsj, snakker han faktisk med pedofile?!». Jeg har ofte måttet forsvare min interesse for å arbeide med pedofili. «Skyt dem heller» er en ganske vanlig kommentar. Akkurat det er jeg vant til, og det bryr meg lite. Mitt mål er å hjelpe de som har blitt seksuelt misbrukt. Da er kunnskap om hvordan pedofile tenker helt avgjørende. Dessuten mener jeg at målet fremfor alt bør være å forhindre seksuelle overgrep. Da er det tilsvarende avgjørende at vår kunnskap bygger på sikker kunnskap heller enn synsing og velmente fordommer. Derfor bryr jeg meg mer om at fagfolk enten ikke viser interesse for et så viktig felt eller ikke tar utgangspunkt i oppdatert kunnskap.

Svein Øverland er psykolog med spesialitet i barne- og ungdomspsykologi og med videreutdanning i rettspsykiatri. Svein er leder av den nasjonale fagenheten for tvungen omsorg, rådgiver for Forvaringsavdelingen og spesialrådgiver for Politiet. Han har gitt ut to bøker, skrevet kapitler i flere og skrevet en rekke artikler i ulike tidsskrift. Han var i mange år redaktør i Sexologi.

Svein Øverland er psykolog med spesialitet i barne- og ungdomspsykologi og med videreutdanning i rettspsykiatri. Svein er leder av den nasjonale fagenheten for tvungen omsorg, rådgiver for Forvaringsavdelingen og spesialrådgiver for Politiet. Han har gitt ut to bøker, skrevet kapitler i flere og skrevet en rekke artikler i ulike tidsskrift. Han var i mange år redaktør i Sexologi.

Da er det kanskje ikke rart at det er mye sterke følelser og faglig uenighet på området. For det er det, i hvert fall i lille Norge. I den generelle psykologien har mange tro på at innsikt i sin seksuelle tiltrekning til barn er tilstrekkelig for å forhindre at fantasiene blir «satt ut i livet». Enkelte psykologer anbefaler endog pedofile å fantasere og onanere til fantasiene av den grunn. Tilsvarende sammenligner mange sexologer overgrepsfantasier med mer vanlige seksuelle tenningsmønstre (fetisjisme og sado-masochisme) og fremhever at det er langt fra fantasi til overgrep. Bruk og nedlasting av såkalt «barnepornografi» blir derfor ikke sett på som så farlig; «det er jo bare i fantasien og på skjermen». Jeg setter barnepornografi i hermetegn fordi avbildninger av sex med barn er avbildninger av overgrep. «Overgrepsmateriale» er derfor mer dekkende enn «pornografi» som impliserer jevnbyrdighet eller kanskje frivillighet.

Det er så altfor mye vi ikke vet om hvem og hvor vanlig pedofili er. Vi vet heller ikke så mye om hvor mange av de pedofile som misbruker barn. Men vi vet at pedofili er en av de sterkeste prediktorene vi har for overgrep mot barn (Seto & Eke, 2017). Og vi vet at innsikt er en langt dårligere buffer enn vi ønsker å tro. Vi vet også at nedlasting av overgrepsbilder er en av de viktigste indikatorene for pedofili og i seg selv øker risiko for overgrep.

Dessuten vet vi at pedofili er en grov samlebetegnelse på en rekke tilstander. Det er her den direkte kontakten med dømte overgripere blir så viktig. I min erfaring som psykolog for både offer og overgripere har jeg lært at pedofili kan deles inn i hvilken alder den pedofile har preferanse for og hvilken motivasjon han/hun har. Forskning deler inn i undertypene hebefili (akkurat kjønnsmoden alder mot tenåring), pedofili (under kjønnsmoden alder) og nepiofili (fra nyfødt, noen måneder til og med småbarnsalderen). Motivasjon varierer tilsvarende. Den kan spenne fra at man mener å ha særlig gode evner og forståelse for barn (emosjonell kongruens), forståelse av at barnet ønsket seksuell kontakt (kognitiv fordreining) og at overgriper benytter seg av muligheten (opportunistisk) eller på godt norsk driter i hva barnet føler (psykopati) (Blasko, 2016). Et fåtall nyter å påføre smerte og fornedrelse (sadisme).

De fleste som er pedofile er glad i barn. I samtaler fremhever de ofte hvor uskyldige og «rene» barn er. For ikke så lenge siden var det en straffedømt pedofil som sa det på denne måten: «Du vet, det er det dere driver med som er ekkelt. Når voksne har sex, er det klining, spytt, svette, gnikking og ulyder, sæd og sperm. Når jeg er med barn, er jeg fornøyd bare med å ta på dem. Jeg kjenner på den myke huden deres. Ser uskylden i øynene deres. Jeg ville aldri finne på å gjøre noe vondt med barn. Ingen penetrering. Barna er glad i meg. Jeg er glad i barn. Det er derfor jeg lar de suge meg».

Igjen, de fleste synes det er ubehagelig bare å lese dette. Jeg har ingen problem med å forstå det. Vi ønsker ikke å ta innover oss at det er sånn. Vi ønsker at livet skal være som i Disney. Eller i det minste som i en søt Hollywood-film der det går bra til slutt. Derfor vil vi ikke ha detaljene. Vi vil heller holde oss for ørene, unngå å lese om det. Stenge ordene ute og de pedofile inne.

Og kanskje har vi i Norge en ekstra tro på at med respekt og omsorg og behandling og endog kjærlighet, blir selv de slemme snille.  Og joda, noen ganger stemmer det. Men ikke de fleste gangene. For det er heller ikke slik at vi så lett kan avsløre hvem av oss som er pedofile og hvilke pedofile som kan misbruke barn. Det er så lett i Donald og Mikke Mus. Da er det alltid han ubarberte hunden som er skurken. Og på film er det alltid en psykopat med et litt skummelt smil. I virkeligheten ser de ut som deg og meg. Seksualforbrytere skiller seg nettopp fra andre i fengsel med at de har sjeldnere rusproblemer og mindre problemer i arbeidslivet. De har dessuten hatt færre problemer i oppveksten. Nøttestad, Bjørngaard og Rasmussen (2012) viser til at risiko for ny seksuell vold derfor kan bli undervurdert ettersom man ofte benytter seg av amerikanske og kanadiske risikovurderingsinstrumenter.

Illustrasjonsbilde av: Ingrid Hagaseth Berntsen

Illustrasjonsbilde av: Ingrid Hagaseth Berntsen

Og hver gang en familiefar blir tatt med tusenvis av overgrepsbilder på PCen eller et lite barn forteller om overgrep fra en person som ser helt vanlig ut, så reagerer de nærmeste med vantro. «Nei, det kan vi ikke tro. Det går jo ikke an». Men jo lengre vekk vi er fra personen, familiært og geografisk, desto mer fordømmer vi personen. Jeg foreleste en gang om pedofili for lærere på en barneskole. Jeg var ærlig med dem, og litt modig syntes jeg, da jeg sa at «det er ikke å komme bort fra at mange pedofile gjerne ville ha vært lærere. Å jobbe med barn gir jo også tilgang til barn som kan være mulige offer». Det ble helt stille. Så hørte jeg fra bakerst i salen: «er ikke du barnepsykolog da?!». Touché! Det er så lett å sette opp et skille mellom de fæle og de snille, og vi setter oss selv og de vi er glade i på riktig side av det skillet.

Og kanskje er det særlig det som gjør at det er så vanskelig å snakke om pedofili. Vi har ingen måte å forutsi faren. Overgrep mot barn skjer av og til helt uten forvarsel og planlegging, men vanligvis ikke (Vartapetiance & Gillam, 2014). Vi mennesker er mestere til å forutsi og unngå fare. Vi har brukt hundretusenvis av år på dette. Når vi ser tigre og ulver og fulle menn og rare folk, så gjenkjenner vi faren og holder barna våre unna. Men vi kan ikke se de pedofile. Vi mister forutsigbarheten. Vi vet at det finnes folk der ute som kan ødelegge barna våre, men vi vet ikke hvem. Kanskje har vi allerede opplevd at en som vi i hvert fall ikke trodde var pedofil, har blitt avslørt nettopp som det. Da er det lett å bli redd alt og alle. Og en fiende vi ikke gjenkjenner, hater vi desto sterkere. Da vinner emosjonaliteten over logikken. Og da mister vi vårt sterkeste verktøy, nemlig nysgjerrigheten og den vitenskapelige fornuft.

Som psykolog vet jeg at nesten alle forskningsartikler avsluttes med variasjoner over «more research is needed». Men særlig gjelder det på dette temaet. Det finnes ingen områder innen pedofili og barneovergrep der vi har nok kunnskap. Vi trenger mer kunnskap generelt, mer kunnskap om undergrupper av pedofili, mer kunnskap om sammenheng mellom fantasi og overgrep, om forebygging og behandling.

Jeg vet at det er beroligende for folk å tro at psykologien og psykiatrien og sexologien vet masse om pedofili. Jeg forstår at det er trygt å høre at pedofili ikke er så farlig og at de slutter med det bare de får behandling. Men det er ikke alltid at vi bør høre det vi tror vi trenger å høre. Vi trenger ikke folk som sier at de vet alt når de egentlig ikke vet noen ting. Vi trenger mer kunnskap. Vi trenger at folk diskuterer dette. Selv om det er ubehagelig.

 

Referanser

Blasko, B. L. (2016). Overview of Sexual Offender Typologies, Recidivism, and Treatment. In: Jeglic, E. L., Calkins C. (eds). Sexual Violence (s. 11 – 29). Springer International Publishing.

Nøttestad, J. Å., Bjørngaard, J. H. & Rasmussen, K. (2012). Oppvekstforhold, levekår og risikofaktorer for tilbakefall hos seksualforbrytere i fengsel: Skiller de seg fra øvrige innsatte? Tidsskrift for Norsk psykologforening, 49 (10) , 2012, s. 958-963.

Seto, M. & Eke, A. E. (2017). Correlates of Admitted Sexual Interest in Children Among Individuals Convicted of Child Pornography Offenses. Law and Human Behavior, 41(3), s. 305-313

Vartapetiance, A. & Gillam, L. (2014). “Our Little Secret”: pinpointing potential predators. Security Informatics 2014, 3(3). http://www.security-informatics.com/content/3/1/3