Atle Eskeland Rimehaug
Atle Eskeland Rimehaug
Atle har en bachelor i psykologi fra UiO, og studerer for tiden fysikk og matematikk med spesialisering i biofysikk og medisisk teknologi ved NTNU.

Mennesket er et politisk dyr, sa Aristoteles. Mennesket er ikke det eneste dyret som er politisk, sier Frans de Waal.

På slutten av 70-tallet studerte de Waal en sjimpansekoloni som levde i den nederlandske dyrehagen Arnhem. de Waal var primatolog, og fokusområdet for hans forskning var maktspill og sosialdynamikk. De observasjonene han gjorde i Arnhem-kolonien ble til den oppsiktsvekkende boken Chimpanzee Politics, hvor han tegnet et bilde av sjimpanser som langt mer sofistikerte enn de enfoldige banankasterne mange forestilte seg at de var. de Waal beskrev dem som individer med en skarp oppmerksomhet for sosiale relasjoner, distinkte personligheter og en evne til å manøvrere i hierarkier med velutviklet list. De er, som oss, politiske dyr.

Boken ble møtt med stor interesse, og har blitt stående som en klassiker innen politisk lektyre. Ikke fordi statsvitere er så interesserte i sjimpanser, men fordi parallellene til vårt eget politiske spill er så altfor åpenbare. Noen av dem er nærmest komiske, som når ambisiøse sjimpanser leker med barna så lenge mødrene ser på i håp om å vinne deres støtte, på samme måte som politikere i valgår reiser rundt og kysser babyer i håp om å vinne foreldrenes stemmer. Men komikk til side; det interessante med disse parallellene er at de avslører noe av psykologien som ligger bak når mennesker søker makt.

Det var tre hanner som konkurrerte om å bli alfa-hann i Arnhem-kolonien – de het Yeroen, Luit og Nikkie. Yeroen var den eldste av dem, og han var en autoritær og kraftig ape. Så det var ikke overraskende at han ble koloniens første mannlige leder (før de voksne hannene ble introdusert hadde en hunne ved navn Mama vært leder). Men det var ikke bare fysisk styrke som sikret Yeroens makt. Primater, som mennesker, blir ofte ledet av den med mest sosial kompetanse og politisk teft, altså den som er flinkest til å bygge allianser, heller enn den fysisk sterkeste. Og det var på en allianse med hunnene Yeroens makt hvilte.

Men allianser er til for å brytes. Sommeren 1979 greide den nest eldste hannen, Luit, å vippe Yeroen av tronen. Mye takket være at Nikkie nylig hadde blitt fullvoksen og angrep hunnene samtidig som Luit utfordret Yeroen. Uheldigvis for Luit viste det seg at Nikkie ikke var fornøyd med å være nummer to på rangstigen, han siktet selv på å bli alfa-hann.

Og det var da Yeroens politiske kløkt virkelig kom til syne. Og det var også da fellestrekkene med psykologien i menneskers maktspill ble særlig tydelige. For Yeroen skjønte tilsynelatende at han nå kunne vinne tilbake noe av sin gamle innflytelse ved å inngå en allianse med Nikkie, som var den svakeste part i maktkampen. Sammen greide de to å styrte Luit, og fra da var Nikkie alfa-hann. Likevel var det Yeroen som på mange måter mest makt, for han kunne stå bak og trekke i trådene. Hver gang Nikkie ble for maktarrogant, begynte Yeroen å nærme seg Luit; det virket nesten som om han truet Nikkie med å bryte alliansen hvis han ikke fikk sin del av makta. På den måten sikret Yeroen seg en prominent posisjon i kolonien selv etter at hans glansdager var over.

Yeroens strategi er ikke ukjent internasjonal politikk. Det handler om maktbalanse. Hvis en stat er på vei til å bli for mektig i et område, vil mellommektige stater ofte heller søke allianser og samarbeid med den nest mektigste staten, for de sikrer seg mer innflytelse i en allianse hvor de virkelig trengs. Slik gjorde for eksempel Jugoslavia da de jevnlig samarbeidet med USA og NATO heller enn Sovjetunionen, som hadde desidert mest makt i de østlige delene av Europa.

Også i politisk spill mellom enkeltpersoner finner man klare paralleller. Lyndon B. Johnson, president i USA fra 1963 til 1969 og inspirasjonskilden til karakteren Frank Underwood i House of Cards, ligner påfallende på Luit. Johnson var kjent for å bruke en blanding av trusler og tjenester til å kravle seg oppover i amerikansk politikk, og slik gjorde også Luit da han først kapret makten fra Yeroen. Luit kunne banke opp eller true med å banke opp de som gikk imot ham, for så senere å stelle dem eller dele ut frukt til dem.

Man skal være litt forsiktig med å trekke for mange og for lange slutninger om menneskers atferd fra sjimpanser. Selv om vi har mye til felles er vi også grunnleggende forskjellige på flere vis, og ikke bare i den forstand at vi er mer intelligente. For eksempel er ikke sjimpanser monogame, noe som er nødt til å gi forskjeller i den sosiale dynamikken. Og så må man naturligvis ikke glemme hvor stor innvirkning kultur kan ha på mennesker.

Menneskers politikk er mer sofistikert enn sjimpansers (selv om man ikke skulle tro det når man ser hva som foregår i amerikansk politikk). Men når politikkens røtter tydeligvis er eldre enn menneskeheten selv, kan det være at nøkkelen til å forstå og forutsi politiske beslutninger ligger i å forstå hvor mye av vår politiske sans er naturgitt. Den som først brukte uttrykket «politisk instinkt» ante nok ikke hvor treffende det var.