Jørgen Flor
Jørgen Flor
Studerer profesjonsstudiet i psykologi ved NTNU
Jørgen Flor uteksamineres som psykolog i 2016 etter nesten 10 år på skolebenken!

I forbindelse med skolestart – og valgkamp – har flere tatt til orde for et nytt skolefag om psykisk helse. Anlov Mathiesen hevder nytteverdien er åpenbar. Etter å ha fulgt  debatten i en stund, deler jeg ikke denne åpenbaringen. Jeg er likevel tilhenger av økt psykologisk kunnskap i befolkningen og gjerne på et tidligere stadium enn i dag. Vi trenger heldigvis ikke finne opp et nytt fag.

Norsk psykiatrisk forening, Lektorlaget, Mental Helse Ungdom, Elevorganisasjonen, Rådet for psykisk helse og Psykologforeningen ønsker seg psykologi inn i skolen. Jeg antar de mener grunnskolen, siden vi allerede har et psykologifag i videregående skole (mer om dette i en senere bloggpost). Angivelig mangler det et hull i læreplanen «på dette viktige helseområdet» og i forbindelse med Arendalsuka ble det avholdt en debatt om temaet 17. august.

Ønsket om et slikt fag er ingen ny tanke. I NRK Ekko i vår hørte vi prosjektleder i Mental Helse, Rune Helland, ønske seg et fag kalt livskunnskap. Et eget fag for psykisk helse vil skape mental kapital, og forebygge psykiske lidelser, skrev Adrian Lorentsson, leder i Mental Helse Ungdom. Slike påstander om effekt bør kunne dokumenteres. Jeg blir derfor bekymret når Anlov Mathiesen, også han i Mental Helse, mener vi ikke trenger utredninger «for å forstå at det (en «psykotime») kan ha en drastisk effekt på hva som er lov å snakke om». Mental Helse fremstår som pådrivere for et fag om psykisk helse og uhelse, mer enn for et vitenskapelig psykologifag.

Heldigvis understreker Lorentsson også at han ikke ønsker symptomlære med angst og spiseforstyrrelser som pensum. Vi trenger ikke en generasjon som stiller diagnoser på seg selv. Jeg er glad for at han på Arendalsuka fikk støtte fra kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen som er tydelig skeptisk til å innføre «psykologtimer for alle elever». Spørsmålet er da hva et slikt fag skal bestå av?

Helsepersonell eller lærere?

Jeg tror det er viktig å tidlig avklare hvem som skal undervise våre unge håpefulle. Helsepersonell, enten i form av skolepsykologer eller helsesøstre, kan tilføre viktige perspektiv om håndtering av (vonde) følelser, veilede om når man bør søke hjelp for sine plager og kanskje normalisere de snåle tankene vi alle kan få i blant. Dette er psykologi som et helsefag.

På den annen side vil en lærer kunne undervise i tankefeil, forklare tilskuereffekten og diskutere hvordan fordommer oppstår. Et slikt fag kan være en lettere tilgjengelig og en mer barnerettet leken versjon av psykologifaget jeg selv underviser i. Slik blant andre medspaltist Svein Øverland har gjort det på barneuniversitet. Som president i Norsk Psykologforening Tor Levin Hofgaard skriver, kan slik kunnskap «gi elevene et verktøy til nytte og glede for resten av livet – både som selvstendige individer, foreldre, partnere, arbeidskolleger og samfunnsborgere». I universitetskretser kaller vi dette normalpsykologi, i kontrast til psykologien som handler om sykdom eller lidelse.

Fallgruver

Det er viktig at vi ikke flytter oppdrager- og foreldreansvaret for mye inn i skolen. Et samfunn med færre tabuer, større toleranse for ulike mentale helseplager og mer åpenhet vil påvirke kommende foreldre, som igjen vil oppdra sine barn. Jeg er usikker på i hvilken grad skoleverket skal overta de nære familiesamtalene. Vi bør altså være forsiktige med å tro at vi kan institusjonalisere og profesjonalisere det som alltid har vært foreldrenes ansvar; å snakke om vonde og gode følelser, opplevelser eller tanker.

For mye fokus på psykiske helse kan skape uklare skillelinjer mellom behandlingstrengende lidelser og ordinære, men krevende psykiske plager. Den amerikanske psykiateren Allen Frances frykter sykeliggjøringen av ordinære livsutfordringer – det han kaller overbehandlingen av ”the worried well”. Vi bør normalisere disse plagene som kan ramme oss alle. Alle har en psykisk helse, men det er ikke sikkert den blir bedre om vi snakker om den til enhver tid. Vi må for all del unngå å gi næring til grubling og bekymring om egen helsetilstand. For å navigere godt i et slikt landskap må de som underviser barna våre ha solid erfaring og høy kompetanse.

Psykologi eller psykisk helse

Jeg tror det er hensiktsmessig å skille mellom psykisk helse, og psykologi. Førstnevnte handler om livsmestring, vanskelige følelser og kanskje styrking av beskyttende faktorer. Mental Helse er en av pådriverene og argumenterer tydelig for at et slikt fag vil ha en forebyggende effekt. Faget psykologi er på den annen side et mer tradisjonelt skolefag. Slik som på høyere nivå, rommer faget heldigvis mer enn psykiske plager og lidelser. Dette er faget jeg leser Tor Levin Hofgaard betegner som allmenndannende, for alle barn. Om dette faget hjelper mot mobbing og frafall er det en heldig bivirkning, men på langt nær hovedformålet.

I brosjyren fra de seks organisasjonene står det veldig mye godt om hva barn bør lære. Tanker, følelser, handlinger og holdninger. Om hjernen, og om normalutvikling. Det er lite patologi og sykdom. Faktisk ser jeg ikke stor forskjell mellom denne brosjyren og læreplanen jeg selv benytter i videregående skole. Selv læremål jeg selv har blitt utsatt for som psykologistudent på universitet- og høyskolenivå, er ganske like. Dette er hovedinnholdet i psykologifaget vi allerede kjenner.

Ja til kritisk tenkning og vitenskapelig psykologi – nei til psykotime

Jeg er tilhenger av Hofgaards psykologifag, med læring om menneskesinnet. Dette faget lover ikke dramatiske forbedringer i nasjonens psykiske helsetilstand. Samtidig er jeg skeptisk til Mental Helse sin psykotime, som jeg er redd lover for mye. Et slikt fag er svakt begrunnet skriver Gard Jenset og etterlyser dokumentasjon som kan forsvare ressursbruken. Jeg tror psykiske helseplager bør håndteres av oppmerksomme lærere som involverer kyndig helsepersonell fra skolehelsetjenesten. Kurs som virker selvmordsforebyggende behøver vi heller ikke vente med, hvis dokumentasjonen er god nok.

Selv ønsker jeg meg et psykologifag som stimulerer til kritisk tenkning og skepsis på en slik måte at det vaksinerer mot kvakksalveri. Et fag i skepsisblogger Gunnar Tjomlids ånd som kan stimulere barns naturlige forskertrang og nysgjerrighet. Fremtidige googlere trenger vaksinasjon mot pseudovitenskap og kosedokumentarer om Snåsamannen. Normalpsykologi er her et viktig premiss.

Det burde bli like naturlig for norske skolebarn å lære om tankeprosesser i hjernen, som det i dag er å lære om fotosyntesen i plantene.

@jorgenflor