New York, 1964. I løpet av våren blir et nabolag i bydelen Queens beryktet for sin brutale kriminalitet og innbyggere som står passive tilbake. Det hele starter med drapet og voldtekten av Kitty Genovese en tidlig mars morgen. På vei hjem fra arbeid ble hun voldtatt og drept. Ingen av de som så gjerningen eller hørte hennes desperate skrik om hjelp grep inn. Folk brydde seg rett og slett ikke.
Nøyaktig 50 år senere setter programleder Klaus Sonstad søkelyset på hvor mye nordmenn egentlig bryr seg om hverandre. I beste sendetid har vi kunnet se ulike scenario utspille seg foran tilfeldig forbipasserende. Deres empati og godhet blir satt på prøve. Hvem stopper trakassering av et homofilt par? Vil noen hindre fyllekjøring, eller gripe inn overfor åpenlys rasisme?
Sonstad er ikke den eneste som har undersøkt hvor likegyldige folk er blitt. Aftenposten undersøkte om det stemmer at folk ikke bryr seg. Svarene er nedslående og underbygges av en analyse avisen har fått gjennomført, hvor hver tredje person svarer folk bryr seg mindre enn for 10 år siden.
Likegyldighetens psykologi
God moral innebærer å hjelpe eller støtte sine medmennesker. Å avsløre at folk ikke bryr seg, vil derfor avsløre dårlig moral og vår kollektive reaksjon er gjerne påføring av skyld og skam. Offentliggjøring av situasjoner hvor mennesker unnlater å gripe inn der de burde, vekker derfor rettferdighetssans og sterke følelser hos oss. Dette er kjent tematikk i psykologifaget.
I arbeidet som psykologilærer har jeg selv brukt klipp med Klaus Sonstad i undervisningen min. Først og fremst fordi de viser hvor typisk det er at folk unnlater å gripe inn. Nytteverdien er likevel begrenset fordi slike oppslag mangler undringen og nysgjerrigheten som kreves når vi skal se på menneskelig atferd med vitenskapelige briller. Det er interessant å beskrive hva som skjer, men viktigst er det likevel å forklare hvorfor folk gjør som de gjør. Når inngangsspørsmålet er ”Hvem bryr seg?” er premisset for diskusjonen allerede lagt. Dessverre blir en slik kategorisering av vanlig menneskelig atferd som enten god eller dårlig, grovt overforenklende og fordummende. En sjanse til god psykologifaglig folkeopplysning forspilles til fordel for banal og tidvis moraliserende underholdning.
The New York Times omtalte drapet på Kitty Genovese noen uker etter det hadde skjedd. Med store krigstyper beskrev de 38 tiltaksløse vitner til et mord. De skrev om apati og antisosiale holdninger som i en tid ble det internasjonale kjennetegnet på byen. Problemet er at historien var sterkt overdrevet. Antall vitner var færre og flere forsøkte å hjelpe: to personer ringte politiet og en kvinne løp ned for å redde henne. Viktige detaljer ble utelatt i artikkelen ti dager etter drapet. Aftenposten og TV2 har valgt å fortsette det narrativet The New York Times startet for femti år siden – med historier om tiltakende apati, egoisme og lite medmenneskelighet. Eksemplene jeg har nevnt handler derfor mindre om likegyldighet for hverandre, og mer om medieskapt sensasjonsjag.
Tilskuereffekten
På tross av tvilsom mediedekning ble drapet på Kitty Genovese inspirasjon til psykologiforskere (og dessuten en ny spillefilm). I dag vet vi mye om hva som skjer i tilsvarende situasjoner, og vi har gode teorier om hvorfor det skjer. Felles for alle ”Hvem bryr seg?”-episoder og artikler, er at de undersøker hva folk gjør i komplekse sosiale situasjoner når noe tvetydig inntreffer. Tvetydig fordi det ikke finnes klare regler for hva man skal gjøre, og komplekse fordi det er flere mennesker som må forholde seg til hverandre. Når vi blir usikre, vender vi oss mot hverandre for tips om hva som er lurt å foreta seg. Når alle avventer hverandres respons blir resultatet kollektiv apati: ingen ”bryr” seg.
Hovedregelen er derfor at andres tilstedeværelse reduserer villigheten til å hjelpe. Pioneerne på feltet, John Darley og Bibb Latané, har gjennomført flere eksperimenter. I ett av de var deltakerene vitne til en dramatisk hendelse og ble målt på om de gjorde noe. Kun 31 % foretok seg noe når de trodde det var andre vitner – 85 % tok initiativ når de trodde de var alene. Etter en rekke undersøkelser konkluderte Latané og Darley med at jo fler tilskuere til en hendelse, jo mindre sannsynlig er det at hver enkelt tilskuer legger merke til hendelsen, tolker den som et problem og ikke minst tar ansvar for handling.
Hva med de som trosser tilskuereffekten?
Heldigvis er det også eksempler på folk som bryr seg. I en kampanje til støtte for internt fordrevne barn i Syria, lot SOS Barnebyer en gutt med lite klær sitte på en benk i Oslo. Den oppløftende konklusjonen etter ”forsøket” var at nordmenn responderte solidarisk og varmt i det brettet sine egne klær omkring den frysende gutten. Det er mye godhet i luften i dag konkluderte initiativtakerene og oppfordret til pengestøtte. Ordfører Fabian Stang ble stolt. Med epost-adressen brydeg@aftenposten.no og emneknaggen #brydeg har hovedstadsavisen søkt etter historier med tilsvarende positive fortegn. Det har gitt oppslag om en returnert sykkel, en mann som har forsørget sin halvsøsken og lommebøker som kommer tilbake. Ærlighet og tillit finnes visst likevel.
TV2 sitt ”Hvem bryr seg?” har også et ønske om å få flere til å 
bry seg og ta ansvar. Fornuftig, siden prososial atferd inspirer til altruisme. I The Flat Tire Experiment var sjåfører mer villige til å hjelpe til ved en punktering når de hadde sett noen andre hjelpe i forkant. Det kan se ut til at vi lærer av hverandres holdninger. Andre har funnet at hjelpsomhet øker når vi er mindre anonyme, og når vi likner de vi hjelper. Kanskje er det likevel håp, antyder mediene.
Mangelfull folkeopplysning
Problemet, er at det fremdeles ikke handler om å bry seg. Selv om de positive eksemplene kan være gode modeller mange lærer av, tilfører de like lite forståelse og kunnskap til befolkningen som eksemplene på at folk ikke griper inn. Uten kjennskap til tilskuereffekten, blir det uvitenskapelig og anekdotiske historier med sort/hvitt-tenkning om menneskelig moral.
Gjort riktig kunne vi sett normaliserende folkeopplysning. Underholdningsverdien (og inntjeningen) ville vært mindre, siden det ville vært tilstrekkelig med ett program eller en artikkel, fremfor en hel serie. Det er nemlig den samme tilskuereffekten som hindrer folk fra å gripe inn overfor rasisme, fyllekjøring eller mobbing.
I verste fall blir denne typen skjult kamera til uthenging av enkeltmennesker og skamindusering overfor alle som ser på. Fordi tilskuereffekten er så allmengyldig, vil majoriteten gjenkjenne seg som en av de som ”ikke bryr seg” og vi får det motsatte av normalisering. Slike tilsynelatende negative sider ved mennesker kan være nedslående og uforståelig hvis det ikke plasseres i en nødvendig kontekst. I motsetning til for femti år siden har vi i dag god forskning og tydelig empiri fra psykologien som med letthet kan brukes til å forklare denne konteksten.
Den muligheten har ikke journalister i verken TV2 eller Aftenposten benyttet seg av.
NB: kronikkforfatterens syn er basert på et utvalg episoder av TV2s programserie «Hvem bryr seg?»
