Se for deg to psykologer. Psykolog A er utdannet på et av Norges mest prestisjetunge studier, med ekstremt høye karakterkrav. Han har gjennomgått tre-fire semester med pasientarbeid under kyndig veiledning. Psykolog B er utdannet ved Bjørknes Høyskole, fått karakteren C i snitt på bachelorgraden og gått videre til en forhåndreservert plass på en to-årig mastergrad i Budapest. Hva tenker du nå?
Et økende antall unge håpefulle psykologstudenter vender hjem til Norge. Nærmere to hundre norske studerer psykologi bare i Ungarn. Mange går en kronglete omvei for å nå drømmen så mange av oss deler; psykologtittel og en givende hverdag i helsevesenet. Men hvilken status får disse utenlandspsykologene i det norske arbeidsmarkedet? Blant fremtidige kolleger?
Fordommer blomstrer fritt
Prognoser fra Norsk Psykologforening har tidligere vist at vi kommer til å passere 10 000 psykologer før år 2030. Kanskje er det ikke behov for alle disse. Allerede er konkurransen om attraktive arbeidsplasser tilspisset i de store byene, og enkelte steder kniver hundrevis om de samme stillingene. Det sies at utenlandspsykologene ofte taper denne kampen.
Snarveier til psykologtittelen vil provosere mange av de som har valgt å jobbe hardt for en norsk utdanning. Plutselig er vi kolleger. Hvilke fordommer har vi med oss? Mangelfull innsikt gir næring til myter. Det hviskes i korridorer. Et uuttalt hierarki, hvor norske studenter troner øverst, deretter kommer de forhåndsgodkjente nordiske studentene, og på bunn finner vi Øst-Europa. Noen har hørt rykter om gammeldags pensum og mangelfull klinisk praksis. Hvilken kultur har man for skikkethetsvurdering? Kan forelesere fra New Zealand skolere studenter i norsk helsepersonelllovgivning?
Mangelen på informasjon skyldes blant annet manglende standardisering. Kvalitetssikringen foretas gjennom individuelle vurderinger hos Statens Autorisasjonskontor for Helsepersonell (SAK). Noen har sluppet unna med 6 måneder praksis etter endt studie, andre må holde på i to år. Veiledning er påkrevd, men vi vet minst like lite om hvordan dette praktiseres.
Tilfeldig hemmelighold
Når omfanget av utenlandsstudenter øker blir individuelle saksvurderinger raskt et problem. Dagens praksis gir lite forutsigbarhet for den enkelte og holder et viktig samfunnsanliggende unna det offentlige rom. Har SAK først godkjent en utdanning, bør de naturligvis være konsekvente og godkjenne de som ligner.
Å autorisere helsepersonell fra utlandet er selvfølgelig ingen ny problemstilling. NRK har til og med en egen tag for artikler om temaet, og det florerer av historier om jordmødre og sykepleiere som har fått avslag på godkjenning. Utdanningen deres er ikke vurdert som jevngod med den norske. Blant våre medisinkolleger har utenlandsstudenter lenge stilt svakere i turnuskøen. Norske medisinstudenter foretrekkes i arbeidsmarkedet. Foreløpig er det ingen historier om psykologstudenter. Betyr det at alle får innvilget sine søknader, og at statens autorisasjonskontor i praksis sidestiller ikke-nordiske utdannelser med den norske? I motsatt fall – hvorfor skulle de ikke det?
Selv var jeg aldri langt unna emigrering. Jeg valgte imidlertid å fortsette jaget etter den hellige gral, blant annet på grunn av frykten for å bli nedprioritert i arbeidslivet og usikkerheten med tanke på autorisasjon. Jeg ble psykolog A i eksempelet fra innledningen. Spørsmålet er om den norske utdanningen gjør meg til en bedre psykolog for mine pasienter, enn psykolog B.
Hver fjerde psykolog utdannes i utlandet
Diskusjon om opptaksordninger til psykologstudiet er i realiteten et spørsmål om å sikre kvaliteten blant norske psykologer, og handler derfor om ivaretakelse av pasientsikkerhet. Dette har allmenn interesse. Brorparten av debatten har så langt handlet om det norske utdanningsløpet. Øst-Europa er i ferd med å bli et av de største utdanningsstedene for norske psykologer, og om få år vil trolig hver fjerde psykolog som godkjennes være utdannet i utlandet.
Vi kan ikke leve med at disse havner i en B-sortering.
