admin

Tall fra reseptregisteret viser at rekordmange barn og unge får utskrevet resept på antidepressiva og sovemedisin. Profilerte psykologer og leger begrunner økningen i at langt flere unge i dag sliter psykisk, enn hva man kunne se for bare få år siden. Særlig prestasjonssamfunnet og det enorme presset som legges på den yngre generasjonen trekkes frem som utløsende faktorer til psykiske plager. Trass den store økningen i plager blant unge rapporterer rådet for psykisk helse at kun en av fem henvender seg til profesjonell hjelp. Dette indikerer at flere i økende grad ønsker en enkel løsning på sine plager, og den enkle løsningen kommer i form av medisinering. At leger og psykiatere skriver ut flere resepter som et svar på dette, er ingen langvarig løsning på problemet.

Det er etterhvert blitt en allmenn oppfatning om at vi lever i et prestasjonssamfunn. Det massive presset om å hele tiden skulle prestere ligger over oss som en tung regnsky, som ikke ser ut til å lette med det første. Dessverre er det nå den yngre generasjonen som ser ut til å lide mest under de uoppnåelige standardene og idealene. Problemet er imidlertid at svært få av oss faktisk klarer å leve opp til samfunnets ulike krav. Ungdom knekker under presset, og derfra er ikke veien lang til blant annet depresjon. Jenter, og i økende grad gutter, kontrollerer eget matinntak og treningsmengde med sykelig presisjon for å prøve å skape kontroll i en ellers kaotisk hverdag. Barn sliter med å få sove – den dårlige samvittigheten over ikke å kunne prestere godt nok har blitt det nye monsteret under senga.

1024px-Prozac_pills_croppedKlare tendenser viser at barn og unge spiser medisiner som aldri før. Til hvilket formål? Er den oppvoksende generasjonen en gjeng pillespisende individer som alle må medisineres mot den store stygge ulven, også kalt prestasjonssamfunnet? Ut i fra tendensene å tolke kan det virke som at enkelte leger og psykiatere nærmest ukritisk skriver ut resepter på SSRI preparater og sovemedisin, en trend som hos de fleste burde få noen røde varsellamper til å gå av. Enkelte skylder på lange ventelister og manglende behandlingstilbud. Dette er gode argument, men langt i fra argument som rettferdiggjør den enorme økningen i medisinering av til tider svært unge barn.

Det er kompliserte utfordringer vi står ovenfor, og kompliserte utfordringer krever også gjennomtenkte løsninger. Medisin blir i dette tilfellet en svært forenklet og lite gjennomtenkt løsning for de utfordringene man i dag fronter. En av de kompliserende faktorene i denne sammenhengen er at problemet ikke skyldes ungdommene selv. Den unge generasjonen er jevnt over hardtarbeidende, pliktoppfyllende og engasjert, og har mye å komme med. Problemet ligger snarere i forventingene, og den påfølgende skammen av å ikke oppfylle disse. Det ligger i de presserende faktorene som utseendefiksering og trening, og den tunge følelsen av å ikke klare å leve opp til de fastsatte idealene.

Psykiske plager har dessverre fortsatt en tendens til å assosieres med svakhet, mislykkethet og tabu. Disse temaene passer ikke inn i et samfunn hvor hovedfokuset ligger på prestasjoner og selvrealisering, og gjør rommet mindre for å uttrykke egne plager. Heldigvis begynner det i økende grad å bli mer åpenhet omkring ulike vansker, men ikke i så tilstrekkelig grad at det kan regnes som en allmenn oppfatning. Unge som ikke føler de kan prate om tunge tanker, søker kanskje løsninger som kan få unna problemet raskt. En liten hvit pille gir håp om forandring, som i de fleste tilfeller ikke er realistisk. Som psykisk syk befinner man seg allerede i en sårbar posisjon. Denne sårbarheten følger også med inn på legekontoret, hvor hvitkledde autoriteter tilbyr medisin, tilsynelatende alt for enkelt. Det blir vanskeligere å si nei, når en lege eller psykiater tilbyr en løsning, som kan fjerne de tunge tankene. Rådet for psykisk helse skriver på sine hjemmesider at medisin kun skal gis ved alvorlige tilfeller, og aldri alene. En påstand som i og for seg høres krystallklar ut i teorien, men som definitiv ikke er så krystallklar i praksis. Tilgangen har blitt for lett, og det er helsepersonell som står ansvarlig. De har tatt på seg et ansvar som går ut på å hjelpe de som er syke. Dette ansvaret innebærer ikke å forskrive sovemedisin til 13 åringer som sliter med søvnproblemer på grunn av utfordringer på hjemmebane.

Medisin vil ved enkelte tilfeller absolutt være på sin plass, men det bør definitivt ikke regnes som førstevalg for behandling ved mange av de vanskene vi ser økning av i dag.

Som en del av den oppvoksende generasjonen finner jeg den ukritiske holdningen leger og psykiatere har i henhold til utskriving av medisin svært provoserende. Dette er ikke en påstand som feier alle over en kam, men det er en påstand som belyser hvilke holdninger som definitivt ikke hører hjemme i behandling av barn og unge. Ansatte innen helsevesenet sitter med ansvaret for å informere den yngre generasjonen som sliter om de behandlingsmetoder som er tilgjengelig. Deres jobb er ikke å tilby medisin med lovnad om at det skal løse problemet.