En gang for lenge siden, da jeg var ung psykolog, hjalp jeg barn i den virtuelle verdenen habbo.no. Habbo finnes ikke lenger, men i dag tenker jeg på Habbo som en slags online Helsestasjon for ungdom (HFU). Jeg var psykolog på helsestasjon for ungdom i Skien i mange år. Det var kanskje det mest givende arbeidet jeg noen gang har hatt. Når jeg åpnet døren til kontoret mitt, satt ungdommen og ventet. Som sykepleierne snakket jeg om sex, samliv og psykologi. Men siden jeg var psykolog, ble det særlig snakket om psykisk smerte, selvmord og psykose. Faktisk møtte jeg flere psykotiske og suicidale ungdommer på HFU enn da jeg arbeidet i Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk. Hvorfor? Sannsynligvis fordi det ikke var noe «henvisningsfilter» mellom meg og ungdommene.
Slik var det på Habbo også. Forskjellen var at ungdommene møtte meg via en datamaskin. Istedenfor fysiske kropper, hadde vi virtuelle kropper (avatarer). Istedenfor ansiktsmimikk måtte ordene uttrykkes med bokstaver og nyansene med emojis. Men kanskje viktigst; istedenfor at de møtte meg på min arena, møtte jeg dem på deres. De kunne formatet (dette var for 10 år siden), jeg måtte lære meg det meste fra skrætsj. Men det meste ellers, var likt.
Det kom en ung gutt til meg. Han vandret først rundt i rommet. Sa ingenting. Kom helt bort til meg. Gikk så litt bort igjen. «Hva er vanlig? Jeg mener med tiss og hvor stor den er?». På Habbo kom ordene i snakkebobler som fløt over skjermen før de forsvant. Som i den fysiske verden oppfattet ungdommene lett pauser og at det «ble stille» som litt truende. Spørsmålet om størrelsen på penis, er som du sikkert vet, en «klassiker». Det er ikke bare jenter som står foran speilet. Alle har vi vel gjort det. I slike situasjoner er vi på vårt verste. Sakte og systematisk skader vi oss selv psykisk med en slags mental selvforgiftning. Alt med kroppen er feil. Alle har bedre pupper og lår eller six-pack og triceps. Og for de unge guttene er det størrelsen på penis som er den store greia.
Men hva skal man svare til spørsmål om en gutt har unormal størrelse på tissen? Vel, jeg visste hva han forventet at jeg skulle si. Enten svare noe om at ingenting er unormalt og at størrelsen uansett ikke teller. Eller spørre ham om hvor stor tissen var. Derfor sa jeg noe annet.
Du vet sikkert det også, – de fleste guttene har målt tissen sin ganske mange ganger før de fyller 20. De har også smugkikket på de andre guttene, før de igjen har stilt seg foran speilet hjemme for å sammenligne.
Disse tankene føk gjennom hodet mitt mens snakkeboblen fløt faretruende nært forsvinningspunktet. Det var på tide å si noe. Noe klokt. Noe nyttig. Noe som han kunne tro på.
«Tissen din er stor nok». Vel, ikke akkurat den mest geniale formuleringen jeg har delt med pasientene mine. Men rett på sak. «Du vet, jeg har også drevet på som deg». «Heldigvis er det lenge siden nå. Men jeg husker det godt». Snakkeboblene kom raskt etter hverandre. «Men greia er at det er mye fysikk som spiller inn». Pause. Han sa ingenting. Jeg visste at de neste ordene var avgjørende. Jeg tok sats og skøyt ut ordene og snakkeboblene som vennlig maskingeværild. «Når du ser de andre gutta, så ser du dem rett forfra». «Når du ser tissen din så ser du den ovenfra og ned». «Når du ser ting i et speil, blir alt litt mindre». «Sånn er det bare». «Det er perspektiv, fysikk, sånne ting». «Med andre ord. Tissen din ser mindre ut enn den er og de andres virker større». «Den virker mindre. Men du tar feil». «Tissen din er stor nok».
