Av Hans Fredrik Sunde og Per Helge H. Larsen
Noen bruker sommeren på å reise til syden. Andre drar på festivaler. Vi dro på HBES 2018.
Sommeren er høysesong for vitenskapelige konferanser. Kanskje ikke så rart, siden resten av året blir brukt på forskning og undervisning. Det er på sommeren forskere har tid til å mingle med kolleger fra fjerne universiteter, vedlikeholde nettverkene sine, og oppdatere seg på hva andre har gjort. Konferanser er også en god arena for andre interesserte å bli kjent med feltet, som for eksempel vitenskapelige journalister og – ikke minst – studenter. I år var konferansen til Human Behavior and Evolution Society (HBES) kun en liten flytur unna i Amsterdam. Dette syntes vi virket spennende, så vi meldte oss på, bestilte flybilletter, og informerte førsteamanuensis Mons Bendixen og professor Leif Kennair om at de ville få selskap.
Med en god dose imposter syndrome ankom vi konferansen, hvor vi umiddelbart begynte å kjenne igjen ansikter og navn vi hadde sett før. Da var det godt å ha med Leif, som med sitt spindelvev av et nettverk åpnet en bakdør inn der andre måtte kjempe seg inn hovedinngangen, og gjorde at det aldri var mangel på nye folk å bli kjent med. Ikke det at vi hadde trengt det. Her var alle samlet om en delt interesse. Ingenting gjør forskere mer glad enn spørsmål om det de brenner for – den perfekte sosiale inngangsbilletten. Gjennom konferansen ble vi kjent med mange jevngamle studenter, PhD-stipendiater, eldre professorer og andre forskere. Det var en sunn påminnelse om at det ikke bare er de store navnene som gjør opp et felt. Det er også alle forskerne i referanselisten deres.
Vi fant fort ut at slike konferanser er en god blanding av presentasjoner i form av foredrag og plakater, og fri sosialisering med kort vei til faglige diskusjoner – godt ispedd øl, kaffe, og søvnmangel. Hjertet av konferansen er alle foredragsøktene, hvor forskere presenterer sine nyeste (ofte upubliserte) funn og besvarer spørsmål fra salen. Det foregikk alltid fem økter samtidig, hver med egne overordnede temaer. I motsetning til Hermine manglet vi en tidsvender, så her måtte det bare velges og vrakes. Ofte var det to interessante foredrag som foregikk i samtidige økter. Var vi heldig hadde vi tid til å snike oss ut av den ene økten og inn i den andre. Programmet hadde mye forskjellig: de helt ukjente doktorgradsstudentene, navn du muligens husker fra en referanseliste, og bautaer som John Tooby og David Buss.
Blant presentasjonene var David Pinsof, en av skaperne av det populære spillet Cards Against Humanity, som nå er doktorgradsstipendiat innenfor evolusjonspsykologi. Pinsof presenterte funn om ideologiske dobbel-standarder, slik som at personer som identifiserer seg med venstresiden i USA (“liberals”) mener det er urettferdig at CEOer tjener mange millioner, mens det er greit at filmstjerner gjør det. Konservative mener på sin side at myndighetene ikke burde få bestemme hvem som kan kjøpe våpen, men at de burde få bestemme hvem som kan se på porno. En av Pinsofs konklusjoner var dermed at ideologier kan være mindre prinsipielle og heller mer strategiske enn det man tidligere har trodd, at ideologiske uenigheter kan ha mindre å gjøre med moral enn det har å gjøre med troskap til utvalgte sosiale og demografiske grupper.
Michael Bang Petersen fra Universitet i Aarhus presenterte funn om fake news. En betydelig andel av de som sprer fake news deler «fordi det er gøy». Dette ledet Petersens forskningsgruppe til å utvikle skalaen “Need for Chaos”, som han oppsummerte med et kjent sitat fra filmen The Dark Knight: «Some men just want to watch the world burn». Rasjonalet var at lavstatus-individer har lite å tape på å rive ned det bestående status-hierarkiet – en siste utvei for marginaliserte status-søkere. Slik status-søking har tidligere blitt funnet å være en god prediktor på tvers av kulturer for vold, og for å «gå amok».
I motsetning til tidligere HBES-konferanser fikk hverken Leif eller Mons holde foredrag denne gangen. De måtte nøye seg med å presentere plakater på en av kveldene holdt av til det, noe de ikke var helt fornøyd med. I et altfor varmt og bråkete lokale sto de ved sine plakater, mens vi gikk rundt og så hva andre hadde funnet. Blant plakatene var også to andre NTNU-studenter: Nina Sølsnes og Trine Tørseth presenterte funn fra sine respektive hoved- og masteroppgaver. Kanskje du kommer til å gjøre noe lignende når du uteksamineres?
Fra venstre: Nancy Segal, Michael Bang Petersen, David Buss, Martin Daly, David Pinsof, John Tooby
Helt fra starten var det tydelig at dette var et miljø opptatt av Open Science, et miljø som tar replikasjonskrisen seriøst, et miljø med hjerte for god vitenskap. Hvis noen hadde innvendinger hevet de i hvert fall ikke stemmen. Foredragsholder etter foredragsholder kunne stolt fortelle hvordan studien deres var forhåndsregistrert, og at datamaterialet lå åpent tilgjengelig her og der. Det var også en del replikasjonsstudier, og ikke alle hadde klart å replikere de opprinnelige funnene. Det ble livlig spørsmålsrunde når forfatteren av originalstudien mente at de hadde gjort noe feil – noen ville kanskje kalt det opphetet debatt – men vi syntes det gikk veldig sivilisert for seg. Til og med et av de lengre foredragene (såkalt plenary lecture) som åpnet hver konferansedag tok for seg replikasjonskrisen. Med tittelen How I learned to stop worrying and love the replication crisis tok Dan Fessler oss gjennom de ulike forskningsprosjektene hans, og hvordan noen av dem var en “fluke” – ikke replikerbare. Dette inkluderte hans mest kjente bidrag, en studie som da fant at selv tegninger av øyne gjorde forsøkspersoner mer prososiale. Det har altså senere vist seg å ikke stemme. Fessler sa samtidig at vi må sette pris på replikasjonskrisen, ta lærdom, og se på det som en gylden mulighet til å gjøre psykologi mer vitenskapelig.
I tillegg til å innlede hver dag ble også dagen avsluttet med et lengre foredrag. En av høydepunktene var Nancy Segal, en legende innenfor tvillingstudier (og engasjert norgesvenn skulle det vise seg). Hun oppsummerte noe av den mer utradisjonelle forskningen i feltet hennes. Ta for eksempel virtuelle tvillinger – jevngamle, ikke-biologiske søsken som har vokst opp sammen siden de var små. Disse gir et unikt innblikk i den relative betydningen av arv- og miljøvariasjon. Hvor like er de egentlig sammenlignet med vanlige tvillinger? Likere enn fremmede viser det seg, men ikke i nærheten av genetisk beslektede søsken. Mye av foredraget omhandlet tvillinger som er separert fra fødselen av, og senere gjenforent. En av de mest interessante historiene handlet om to eneggede tvillingpar i Colombia, der den ene i hvert par ble forvekslet med hverandre kort tid etter fødsel. De biologiske tvillingene vokste opp hver for seg sammen med en virtuell tvilling de selv trodde var deres (toeggede) tvilling. Dette skulle ha store ringvirkninger for de forvekslede ungene. Det ene paret vokste opp i et relativt velstående hjem, med gode utdanninger i sikte, mens det andre vokste opp på en gård ute på landet under trange kår. Det var kun tilfeldigheter som avdekket forvekslingen 25 år senere. Selv om historien i seg selv fort blir anekdotisk, fungerte den flott som en illustrasjon for det vi vet om tvillinger, og den relative betydningen av arv og miljø (se også Segals bok Accidental Brothers).
Og når vi først er inne på tvillinger vokst opp fra hverandre og senere gjenforent, så må en annen bisarr kuriositet nevnes: Vi blir gjerne venner og kjærester med folk som likner oss selv. Når man møter noen som tenker på samme måte som oss klikker man bare. Søsken ligner på hverandre, men man blir sjeldent seksuelt tiltrukket av de man vokser opp sammen med (den såkalte Westermarck-effekten). Det kan derfor bli litt merkelig når toeggede tvillinger av motsatt kjønn møter hverandre igjen etter å ha blitt separert ved fødsel. Dette er ikke et problem når gjenforeningene er avtalt, siden partene er klar over at de er søsken (selv om det anekdotisk beskrives som opplagt flørting av vitner). Verre er det med de som møter hverandre ved en tilfeldighet, uten å vite at de er i slekt. Dette er jo en veldig liten gruppe (tvillinger > av motsatt kjønn > separert ved fødsel > møter hverandre ved en tilfeldighet) men allikevel: Det er fem kjente tilfeller hvor tvillinger har giftet seg, og først oppdaget at de var i slekt når de får barn med genetiske defekter. Dette kommer i tillegg til de parene som ikke har oppdaget det enda, for å ikke snakke om fraseparerte søsken som ikke er tvillinger. Grøss og gru. Takk og lov for at Freud ikke visste om dette her.
Foredraget til Nancy Segal ble avsluttet med et flott sitat av tvillingforskeren Thomas Bouchard: “Twin studies . . . refute both biological and environmental determinism. They do not negate the effect of the environment on behavior, nor do they overglorify the role of genes. They account for the uniqueness of each of us”. Mange tror jo at tvillingstudier (og evolusjonspsykologi generelt forsåvidt) eksklusivt fokuserer på det genetiske i menneskelig adferd. Men ikke her. Noe av det som slo oss under konferansen var hvor uanstrengt evolusjonsteoretiske perspektiver anvendes. I andre settinger må evolusjonspsykologer vanligvis bruke betydelig med tid på å kvitte seg med misforståelser som genetisk determinisme eller uforanderlighet. Mye av psykologi handler om hvordan miljøet vi lever i påvirker våre tanker og handlinger, og evolusjonspsykologi er intet unntak. Forskjellen er hvordan man kommer frem til hypoteser om hvilke, spesifikke miljøpåvirkninger er relevant for hvilken atferd. Mange av foredragene tok for seg nettopp det. Ta for eksempel forskergruppen som postulerte at vi har en adaptasjon som tilpasser spiseatferd etter hvorvidt mat er en uforutsigbar mangelvare eller ikke, og at denne modulen kalibreres gjennom oppveksten vår. De gjorde en undersøkelse, og fant at folk fra lavere sosioøkonomisk status var mer tilbøyelig til såkalt opportunistisk spising – altså spising når mat er tilgjengelig uavhengig av om de var sultne. Folk fra høyere sosioøkonomisk status var derimot mer tilbøyelig til homeostatisk spising, eller på godt norsk, når de var sultne.
Konferanse er ikke ferie. Det er intenst og utmattende, men også givende. Hver dag startet tidlig og endte sent. Mellom øktene var det utallige kaffepauser hvor man stresset med hvilke foredrag man ville få med seg samtidig som man forsøkte å bli kjent med de ulike personene man kom i kontakt med. Konferansedagen ble etterfulgt av ulike sosiale arrangement som for vår del gjerne endte på pub. Her kunne man virkelig sette seg ned og snakke. Selv om det gikk mest i nerdeprat var det også tid for litt annen moro. Kvelden før konferansen var vi også på pub, da med Mons og Leif sammen med deres venn Steven Gangestad. Det var åttendels-finale i VM, England mot Colombia, og vi er enige om at det å se halvt-engelske Leifs følelsesmessige berg-og-dalbane under straffekonkurransen var verdt hele turen. En annen kveld endte på karaokebar, hvor Leif og Nina slo et imponerende slag for den norske leiren. Vi var ute hver dag til sent på kveld, og det var ikke alltid vi rakk den siste metroen tilbake til herberget. Vi måtte ty til Uber flere ganger. Tidlig neste morgen var det på’n igjen. Immunforsvaret var ikke helt på topp etter konferansen var ferdig, for å si det sånn.
Hva sitter vi igjen med etter turen? Vi lærte masse, ikke bare om ulike forskningsfunn, men også mer om hvordan akademia fungererer. Vi lærte hva de ulike forskningsgruppene jobber med, vi ble kjent med massevis av folk, og vi har kanskje åpnet dører for veien videre. Vi nevnte tidligere at vi hadde et snev av imposter syndrome, men etter hvert som konferansen utfoldet seg ble det tydelig at vi kunne henge med og bidra i mang en samtale. Det var utrolig givende, ikke bare fordi de ulike diskusjonene var stimulerende i seg selv, men også for effekten på selvtilliten. Å forklare ting til utenforstående venner og familie er en ting. Å diskutere det samme med de som jobber med det til daglig er noe helt annet. Konferanser er kanskje ikke for alle, men vi vil anbefale det for de som er spesielt interesserte, de som vil involvere seg mer innenfor et visst felt, og for de som planlegger en karriere i akademia. Vi synes definitivt det var verdt det. Hvis du er usikker, prøv!
