Skrevet av: Hege Kristine N. Dahlen
Den 4. september holdt en av Norges mest kjente advokater, Geir Lippestad, et foredrag til et fullstappet litteraturhus i Kongens gate i samarbeid med Kirkens Bymisjon. Han stimulerte til mye dialog blant publikummerne med åpen og ærlig refleksjon rundt temaet «et større vi»; det dagsaktuelle temaet for årets TV aksjon på NRK, basert på sine egne livserfaringer – både som advokat og ikke minst som far til syv barn hvorav to med funksjonsnedsettelser.
Hva er menneskeverd?
Som en mann med flerfoldige års erfaring med forvaltning av lovverket har han møtt og jobbet for utallige klienter. Deriblant «Ola», en av hans «beste» klienter. Han har vært inn og ut av fengsel siden han var 15 år gammel og hatt mye rettslig bistand fra Lippestad opp gjennom årene. Lippestad begynner foredraget med å fortelle om den gang Ola måtte opptre i en musikal som en del av aktivitetene i fengselet, noe Ola selv ville at Lippestad skulle finne en rettslig begrunnelse for å unnslippe. I og med at det ikke fantes noe rettslig grunnlag for slikt kunne ikke Lippestad bidra med annet enn å motivere ham til å bli med og tenke positivt. Det viste seg at Ola fikk hovedrollen i musikalen og inviterte Lippestad til å komme på premièren. Ola briljerte på scenen, men gråt da han kom av scenen og fortalte at dette var fordi det var første gangen i hans liv at han hadde opplevd å få applaus fra andre. En handling som mange av oss tar for gitt. Med dette som utgangspunkt prøver Lippestad å definere hva menneskeverd egentlig er. Menneskeverd er vanskelig å definere, men det handler i bunn og grunn om at et hvert menneske fortjener å få anerkjennelse og respekt. Menneskeverd kan også anses som rettssikkerhetsgarantien til samfunnet. Som de fleste sikkert kjenner til var Lippestad forsvarer i rettssaken som fulgte terrorhandlingene den 22.juli 2011, et oppdrag han innrømmer at han ikke traktet etter, men som var med på å bekrefte lovverkets kraft. De dagene som fulgte etter terrorangrepene i Oslo, var nok flere inne på tanken om å gjeninnføre dødsstraff til en mann som hadde drept 77 mennesker og voldte livslange skader for mange flere. Hvis dette hadde skjedd, hva da med neste gjerningsmann som «bare» har drept 10 personer, 2 personer, voldtatt noen eller skadd noen på andre vis; burde ikke de også ha fått dødsstraff? Forvaltning av lovverket skal på ingen måte være relativt og det er menneskeverd som bidrar til å sikre rettssikkerhet for alle samfunnets medlemmer – lovforbryter eller ei.
Foto: Åsa Maria Mikkelsen
«Vi må slutte å stjele andres utfordringer»
Hvilken rett har vi til å definere andres livskvalitet eller avskrive deres verdier som utilstrekkelige eller mindreverdige fordi ens egen, subjektive oppfatning tilsier noe helt annet? Dette er overhodet ikke noen ny problemstilling. Sokrates mente i sin tid at det fantes et objektivt svar på all kunnskap i verden som man kunne få tilgang til gjennom dialog med andre. Sofistene, på sin side, mente at all form for kunnskap er i aller høyeste grad subjektiv og påvirket av sanseinntrykkene våre (Dybvig og Dybvig, 2015). I dagens samfunn ser man derimot at mennesker har et behov for å definere livskvalitet etter en universell definisjon, noe som resulterer i at en stjeler andres problemer for å kunne skape et behov for en selv. Lippestad setter dette på spissen med en kortfattet sammenfatning av flyktningkrisen som et eksempel. I Norge begynte man tidlig å snakke om hvilken bistand man skulle tilby flyktningene, men det tok ikke lang tid før det ble et problem for oss som nasjon at det plutselig kom alt for mange flyktninger som vi ikke hadde et tilstrekkelig tilbud å tilby. I det samme tidsrommet flyttes medias søkelys- fra flyktningens umenneskelige reiseruter, reiseforhold og historier til Norges med spørsmålet om hvordan å oppfylle den såkalte «flyktningekvoten». «Men det er jo ikke nordmenn som er i krise- det er flyktningene!» Samtidig blomstrer også fremmedfrykten med et spørsmål om innføring av regler for håndhilsning på arbeidsplassen (Urbye, 2018) samt et forbud mot bruk av hijab og andre ansiktsdekkende plagg i utdanningsinstitusjoner (Zander, Brekke, Ogre, 2018). Dette fordi begge er ansett, fra nordmenns perspektiv, som en form for undertrykkelse og frihetsberøvelse i flere kulturer. Men hva med de som velger å respektere andre uten bruk av håndhilsener? Eller som bruker hijab, nikab eller burka av egen vilje? Har de som tar et sånt valg dårligere livskvalitet enn de som ikke gjør det? Og hvorfor skal noen andres handlinger påvirke oss så sterkt? Lippestad understreket dette videre fra et juridisk perspektiv –hvis noen blir undertrykt i hjemmet, opplever partnervold, blir fratatt friheten til sin egen kropp, opplever andre former for frihetsberøvelse eller bryter norsk lov på andre vis, da må man bruke de juridiske strafferammene for det de er verdt. «Og er ikke dette tilfellet, hvorfor skal det da plage meg at noen velger å leve livet sitt på en annen måte enn meg selv?» Det er da Lippestad kom med oppfordringen: «vi må slutte å stjele andres utfordringer».
En historie om en av mange feiltrinn i en prestisjeadvokats liv
Det som gjorde at Lippestads foredrag berørte mange publikummere i salen, var at hans resonnement tok utgangspunkt i hans egne erfaringer, feiltrinn og lærdommer – med håp om at det hadde god overføringsverdi til tilskuerne. Han fortalte blant annet om da hans advokatfirma tok imot en kvalifisert arbeidstaker via NAV- en mann med gode kvalifikasjoner og cerebral parese. Lippestad skyter inn at en av juristenes uskrevne regler er å legge frem vitnemål ved nye ansettelser for å konkurrere om de beste karakterene blant ansattgruppen. Etter en ukes tid på den nye arbeidsplassen kommer Lippestads nye ansatt innom kontoret hans og stiller seg helt uforstående til hvorfor Lippestad ikke hadde etterspurt hans vitnemål. Det Lippestad ikke hadde innsett, var at han hadde havnet i «fella» for å behandle hans nye ansatt annerledes på grunn av hans diagnose og ikke etter hans juridiske ferdigheter. En slik handling er noe som er med på å redusere graden av menneskeverd, ved å sette andre mennesker i «båser» fordi man selv velger å definere deres livskvalitet som mye dårligere enn sin egen. I dette tilfelle gjør dette at man anser noen andres evner som mindreverdige, uten å ha gitt de en sjanse, og det viste seg at han hadde enda bedre karakterer fra jusstudiet enn Lippestad selv sier han med en liten latter i munnviken. Fra et psykologisk perspektiv kan man si at man velger å opprettholde sitt eget selvbilde ved å sammenligne seg med andre slik Tajfel antar i sin sosiale identitetsteori. Videre kan man se dette i sammenheng med konformitetsprinsippet da subjektiv definering av andres livskvalitet i forhold til en selv skaper et tydelig skille mellom inn- og ut-gruppen – såkalt «oss og dem» tenkning. I denne sammenhengen kommer et av Kirkens bymisjons motto, «rom for alle», godt inn. Det får en til å tenke på viktigheten av både fysisk rom for de som mangler et tak over hodet, men også psykisk rom i den forstand at våre holdninger er med på å skape mentale sperrer og bidrar dermed til å øke konformitetspresset i samfunnet. På denne måten ble Lippestads tanker ikke oppfattet som belærende, men heller tankevekkende for alle som var tilstede. Hvis en slik høyprofilert advokat kan gjøre feil, innrømme sine feiltrinn og lære av det så har alle muligheten til det.
Vær den beste utgaven av deg selv og vær raus!
Etter nesten en time med å ha overveid mange tankerekker, reflektert rundt kveldens tema og hatt noen digresjoner her og der sitter jeg igjen som en tankefull tilskuer. Som en dyktig jurist og et samfunnsengasjert medlem avslutter Lippestad med en fot innenfor psykologien. Det økende skillet mellom inn- og ut-gruppene i samfunnet skaper en irrasjonell frykt for alt og alle som er annerledes, noe som igjen fører til mindre aksept. «Dette er et rent samhandlingsproblem» sier Lippestad. Selv i en moderne tidsalder hvor kommunikasjon er en essensiell del av våre liv 24 timer i døgnet, hver eneste dag. Gitt at man evner å møte det ukjente og de som er annerledes enn en selv fører dette til, det han betegner som en dyrebar kompetanse: en tilpasningsdyktighet som blir stadig mer verdifull i dagens globaliserte samfunn. Hvis man mestrer mangfoldet i dagens samfunn kan dette føre til økt produktivitet, trygghet og et lavere konfliktnivå i samfunnet. Derfor burde alle streve etter å være den absolutt beste utgaven av seg selv da dette vil gagne deg selv og ikke minst reflektere positivt tilbake på samfunnet.
Hvis det er noe jeg håper leseren sitter igjen med så er det å huske på at livskvalitet er subjektivt og menneskeverd universelt, men at begge to burde være allmennkunnskap og praksis blant oss alle – uavhengig av etnisitet, kjønn, alder, sosial eller kulturell bakgrunn. Men dette er nok enklere sagt enn gjort. Det mange kanskje ikke er klar over er at vi har et sett med syv psykiske helserettigheter som gjelder for alle mennesker, i alle aldre, uavhengig av sosial eller kulturell bakgrunn. Disse kan praktiseres ulikt på tvers av kulturer og er riktignok ikke juridisk forankret, men burde kanskje være det med tanke på nettopp hvor essensiell en god psykisk helse er for menneskelig fungering (Holte, 2016). Disse syv psykiske helserettighetene er en rett til en følelse av: identitet og selvrespekt, mestring, mening i livet, tilhørighet, trygghet, deltakelse og involvering og felleskap. Disse rettighetene må først og fremst utvikles samt aktivt opprettholdes i hverdagen slik at helseinstitusjonene blir den siste instans for å kunne reparere og hjelpe individet og gjenvinne disse følelsene (Holte, 2016). Ved å ha et mer åpent sinn og slutte å stjele andres utfordringer for å skape et eget behov for oss selv, kan hvert enkelt individ bidra til å opprettholde alles rett til menneskeverd. Dette er også i samsvar med verdensdagen for psykisk helse som var den 10.oktober, hvor årets tema omhandlet evnen til å være raus – en evne som vi «i dagens samfunn trenger mer enn noen gang tidligere» (Nordstedt, 2018). Alt for mange sliter med ensomhet trolig fordi vi som «inn-gruppen» skaper en veldig snever definisjon av normalitetsbegrepet i det som er blitt et mangfoldig og globalisert samfunn.
Jeg håper du som leser tar oppfordringen eller kanskje snarere heller utfordringen – gjør en forskjell i hverdagen for deg selv og andre ved å slutte å stjele andres utfordringer og skape et psykisk rom for alle! Du kan begynne med de små ting i hverdagen, eller du kan ta det hele et steg videre og bidra som bøssebærer til årets TV aksjon den 21. oktober hvor årets tema omhandler nettopp det: «mindre alene sammen».
Referanser:
Dybvig, D.D. & Dybvig, M. (2015). Det tenkende mennesket- filosofi –og vitenskapshistorie med vitenskapsteori (2. utg.). Bergen: Fagbokforlaget.
Holte, A. (2016, 15. april). De syv psykiske helserettighetene. Hentet fra: https://www.psykologforeningen.no/publikum/videoer/videoer-om-livsutfordringer/de-syv-psykiske-helserettighetene
Nordstedt, H.K. (2018, 17.januar). Årets tema- vær raus. Hentet fra: http://www.verdensdagen.no/tips-og-verktoey-til-arrangoerer/tema-2018-vaer-raus
Urbye, F.F. (2018, 7. august). Håndhilser ikke på kvinner- mistet jobben. Dagsavisen Oslo. Hentet fra: https://www.dagsavisen.no/oslo/handhilser-ikke-pa-kvinner-mistet-jobben-1.1182479
Zander, I.M., Brekke, A., Ogre, M. (2018, 23. mars). Slik blir forbudet mot ansiktsdekkende plagg. NRK. Hentet fra: https://www.nrk.no/norge/slik-blir-forbudet-mot-ansiktsdekkende-plagg-1.13976244
