Skrevet av Tito Hidalgo Gulliksen

Ines Ibrulj (20) kommer fra Fredrikstad og går 2. året på profesjonsstudiet. På et nytt ukjent sted langs korridorene på Dragvoll finner hun meg klar for å intervjue henne. Selv intervjuet hun en åtte år gammel jente, og forteller litt om hvordan det var. Barneintervjuet er første mulighet for å prøve ut teknikker og bygge relasjon i praksis. Mange er spente, og ønsker å gjøre det «bra». I tillegg gjør flere seg selv engstelige ved å se for seg de verste scenarioer med barn som gråter eller setter seg på bakbena. Uten å oppleve slike problemstillinger begynner jeg intervjuet.

Hvilke forventninger hadde du i forkant av barneintervjuet?

– Jeg hadde mest forventninger til hva de kom til å svare med tanke på det vi har lært i pensum. En 5-åring ville kanskje tenke at «tankene kan være i armene, i magen og hvor som helst», mens en 8-åring ville tenke at «tankene er i hodet». 

– Jeg tenkte også at en 5-åring kom til å være vanskeligere å intervjue fordi de ikke er vant til å sitte på en skolebenk og svare på spørsmål. 

– I tillegg hadde jeg en grufull tanke: «hva om de begynner å gråte?».

Hvordan gikk barneintervjuet?

– Det gikk veldig bra! Det var ingen som gråt, så det var veldig fint. 

– Når jeg blir nervøs blir jeg veldig gira, og jeg tror barnet jeg fikk var veldig utadvendt og trygt. Jeg trengte ikke tid på å trygge barnet. Hun var også veldig energifull, og det var jeg også siden jeg var nervøs – og da ble jeg bare enda mer gira. Jeg var litt for på, med 100 spørsmål og sånt. Etter hvert merket jeg at hun senket seg litt ned, og da tenkte jeg «okay Ines, nå roer vi ned». Da fikk jeg pusta litt ut og senket energinivået. Vi spilte air-hockey første halvdel av intervjuet, og satt oss så ned for å prate resten av tiden. 

– Jeg trodde egentlig jeg skulle få litt mer svar på spørsmålene fra intervjuet, men hun var ikke så interessert i å prate om temaet, og da jeg lot henne heller snakke om det hun ville. 

– Men oppsummert: det gikk veldig bra!

Hvordan var opplæringen og forberedelsen til intervjuet?

– Vi hadde to forelesninger i forkant som jeg synes var veldig fine. Vi fikk øvd oss litt på hverandre, testet litt teknikker på hvordan prate med barn og gjennomgå kliniske intervju generelt. 

– Det jeg savnet litt, var flere konkrete instrukser på den praktiske gjennomførelsen av intervjuet. For eksempel: «hvordan skal vi hente barnet?», «hva skal vi si?», «skal vi ta initiativ til å gjøre en bestemt lek eller overlate det til barnet?». Til og med veilederen ga lite instrukser på hvordan vi skulle gjøre ting. 

– Men alt i alt synes jeg forelesningene var veldig fine. Vi fikk også intervjuspørsmålene veldig tidlig så vi kunne forberede oss.

Hjalp disse forberedelsene?

– Jeg synes de hjalp, men så har jeg en sånn tankegang om at man finner ut av det likevel. Uansett hvor mye informasjon du blir proppa med; du blir aldri helt forberedt. Mye ble uansett overlatt til «feelingen» der og da. Man må tilpasse seg etter hva som funker og ikke funker.

Hva slags erfaring har du med barn fra før av? 

– Jeg har jobbet i barnehage før i ni uker, men det er lenge siden nå – det var på ungdomskolen.

Kunne du tenkt deg å jobbe med barn i fremtiden? Hvilke utfordringer tror du man kan møte i et sånt arbeid? 

– Nei.. hehe, jeg tror ikke det er noe for meg – sier jeg nå da. 

– Jeg synes barn er helt fantastisk fine, men du må gjette deg frem til så mye for de vet ofte ikke hvorfor de er der eller hva som egentlig foregår. Så du må hele tiden tolke og lese mellom linjene, og det virker litt slitsomt.

Hva satt du igjen med av følelser og tanker etter intervjuet? 

– Så søte de er! Så smarte for alderen, og så kreative svar de har på mye. Jeg synes det var skikkelig koselig. I et lite øyeblikk tenkte jeg «skal jeg kanskje jobbe med barn?», men så traff realiteten meg og jeg var tilbake på et «nei».

– Jeg lærte masse av øvelsen, og skulle ønske vi hadde mye mer av denne type praksis. 

Har du noen tips til psykologstudenter som skal ha klinisk barneintervju i fremtiden? 

– Ikke stress med det rett og slett. Jeg var veldig nervøs så klart, men barna er så greie og de hjelper deg på veien. Hvis ikke de hjelper deg og er litt vanskelige, så bruk tid på dem og ikke selve intervjuet. Intervjuet er ikke så viktig. Du skal bare lære deg å snakke med barn og gjøre dem trygge. 

– De er så koselige og har så mye fint å si, så det går veldig fint! Så ja, pust og ta det med ro.