Jeg har alltid hatt et horn i siden til Erik Bertrand Larssen. Når jeg underviser på videregående skole er Bertrand og Snåsamannen eksemplene jeg bruker for å vekke til kritisk tenkning. Den macho-tøffe stilen, de enkle løsningene og 
ikke minst mangelen på psykologifaglig skolering har gitt næring til min skepsis. Samtidig innrømmer jeg nå begrenset innsikt i mentaltreneres metoder. Det er på tide å utfordre egne fordommer. Agendaen er ikke å skrive en anmeldelse, men å undersøke om den første boken, ”Bli best med mental trening”, holder vitenskapelig vann når jeg tar på de runde psykologbrillene. I Bertrands ånd har jeg valgt å gjøre det enkelt. Som bokomslaget sier; «enkelt, men uten å forenkle». Her kommer fem feil fra den første boken.
1. Enkelthendelser forandrer livet ditt
”Skjellsettende opplevelser fører alltid til at de menneskene som rammes, direkte eller indirekte, setter livet i perspektiv” (side 51). I boken skaper historier fra idrettshelter, næringslivsfolk og Bertrands eget liv inntrykk av at enkelthendelser kan ha livsforandrende kraft. Dette har intuitiv appell hos oss. Selv frykter jeg å bli lam i en bilulykke eller håper på syv rette i lotto-trekningen. Begge to antar jeg, feilaktig, kommer til å snu livet mitt på hodet. Denne tankefeilen kaller vi ”impact bias”. Mennesker tror følelsesladde hendelser har større påvirkning enn de faktisk har, særlig de negative hendelsene. I tillegg undervurderer vi egen evne til tilpasning og vår psykologiske motstandskraft. Effekten kalles ”immune neglect”. Faktisk ser vi ut til å tåle store negative hendelser bedre enn små, daglige plager, fordi førstnevnte aktiverer det ”mentale immunsystemet”.
2. Du blir fornøyd med valgene du tar
«Når du har tatt et valg, vil du mest sannsynlig være fornøyd med valget. Eller for å si det på en annen måte: det er lite sannsynlig at du vil bruke tid senere i livet på å ønske at du hadde tatt et annet. Vi er ikke skrudd sammen slik at vi kan angre på de valgene vi ikke tok” (side 94). Å forplikte seg til en beslutning kan være krevende, spesielt når det er overveldende mange valg å ta. Samtidig er etterlevelse til beslutninger ofte enda mer krevende. En tredel av oss er spesielt opptatt av at valgene skal bli perfekte, men ender paradoksalt nok opp med å tvile aller mest. Når slik grubling blir veldig sterk kaller vi det ruminering. Dette er problemløsning ”gone wrong”, og innebærer gjentakende dveling ved noe som allerede har skjedd. Ofte ser vi denne i ulike psykiske lidelser, og spesielt ved depresjon.
3. Forbered deg på det verste
«Hvis du er forberedt på det verste, kan en tøff periode oppleves som en utfordring. Jo større helvete du opplever da, desto mer engasjert og motivert kan du faktisk bli» (side 113). Vi mennesker tolker og fargelegger hele tiden omgivelsene våre. En måte dette skjer på er gjennom en urealistisk optimisme om vår egen fremtid. Dette hjelper oss, og andre, å opprettholde et positivt syn på oss selv. Noen mener vi i stedet bør være forberedt på det verste for å bedre håndtere problemer og unngå farer. Slik oppmerksomhet på mulig truende eller farlige situasjoner skaper flere negative tanker og følelser. Vi kan kalle denne bekymringen for grublingens onde tvilling. Ved å fokusere på negative hendelser kan tenkningen vår bli destruktiv og ende i en ond sirkel. I verste fall blir resultatet psykiske plager eller lidelser.
4. B-mennesker må lære seg å stå opp om morgenen
«Jeg tror det er viktig å stå opp tidlig, fordi det er karakterbyggende. Mange unnskylder seg med at de ikke klarer det fordi de er B-mennesker. Det tror jeg utelukkende er mentalt, de har jo ingen problemer med å stå opp hvis de må rekke et tidlig fly når de skal på ferie» (side 161). Vår biologiske klokke virker sammen med såkalte tidsgivere når vi sover. Den innebygde klokken er i stor grad genetisk betinget og gir B-mennesker et døgn på nærmere 25 timer, en time mer enn A-menneskene. Det viktigste vi kan lære av søvnforskningen er individuell tilpasning i tråd med disse medfødte forutsetningene. At B-mennesker er late er derfor et ufortjent stigma.
5. Etter tretten ganger har du en vane
«Hvis du gjør en ting tretten ganger, er det blitt en vane» (side 160). Opprinnelsen til denne påstanden er vanskelig å finne. En lignende og mer utbredt myte forteller oss at vaner skapes hvis man gjentar dem i 21 dager. Etter tre uker blir pasienter vant til et nytt ansikt etter plastisk kirurgi, kvitt sine fantomsmerter etter operasjon og ikke minst føler man seg hjemme i eget hus. Alt dette stammer fra plastisk kirurg, forfatter og psykolog Maxwell Maltz i boken ”Psycho-cybernetics”. Det finnes heldigvis skikkelig forskning. En studie viste at vaner ble etablert på alt fra 18 til 254 dager. Gjennomsnittet var 66 dager – fem ganger så lang tid som Bertrand Larssen legger til grunn. Psykologpresident Tor Levin Hofgaard ser ut til å ha rett: varig endring tar tid.
Bertrand på sitt beste
Det var fordommene som traff meg først. Bertrands bokstaver er i leseløve-størrelse og papirformatet er så lite at det blir en fysisk prøvelse å skifte sider. Dernest alle de kleine hyllestene fra Bertrands kunder, som varierer over et snevert utvalg mannlige næringslivsledere og toppidrettsutøvere. Samtidig må jeg innrømme at Bertrand er tidvis interessant når han skriver om sin egen sykdom og utfordringer – fallskjermjegerens glimt av en sårbar side. Jeg har få problemer med kapitlene som handler om å finne egne verdier og om å ta forpliktende valg. Positivt selvsnakk, varianter av «power posing»og visualisering er dessuten teknikker mange kan ha nytte av.
Likevel er det noe grunnleggende uvitenskapelig over fremstillingen. Innholdet er svært vanskelig å etterprøve og preges av vage forbehold og formuleringer som ”jeg tror” eller ”det kan være…”. Dette harmonerer dårlig med markedsføringen av boken som en konkret metode eller oppskrift. Med de vitenskapelige brillene på, ser Bertrands metode ut til å være lite annet enn udokumentert synsing.
