Prestasjonssamfunnet. Et ustoppelig monster som knuser selvbilder på sin vei mot ragnarok, som forgifter oss med psykdom og gjør oss til apatiske produksjonsroboter i et evig jag etter klikk og likes. Kun yoga, meditasjon og mindfulness kan bidra til midlertidig symptomlette og gi oss de små pustehullene vi sjeldent unner oss. Aldri har det vært viktigere å kjenne etter og forstå seg selv. Bekymringsindustrien står klar med apps, kurs, bøker og ikke minst terapeuter.
Et lite utvalg forfattere forsøker å se på denne utviklingen med psykologbrillene av, eller i alle fall hvilende i håret. Den danske professoren Svend Brinkmann er allerede hyllet for sitt bidrag «Stå imot», en harselas med selvhjelpsbøkenes quick fix. Ole Jacob Madsen er det norske alibiet, etter hvert godt kjent for sitt kritiske blikk i den fabelaktig titulerte andreboken «Det er innover vi må gå». Til slutt vil jeg trekke frem et friskt pust fra den andre siden av dammen, amerikanske «Fuck Feelings», hvor psykiater Michael Bennett og datteren Sarah gir oss ”praktiske råd for å håndtere livets uløselige problemer”.
«Buying self-help book is usually the second-to-last step to surrendering to a crises of self; the last step being therapy and the first step being a gym membership»
– Fuck Feelings
You can do anything if you believe
Det er naturlig å søke kontroll over det som skjer omkring oss. Kontroll over eget liv, kontroll over eksamensresultater, kontroll over vekta eller kontroll over partneren sin. Å oppleve seg som i kontroll er på mange vis en ganske fundamental menneskelig opplevelse. Følelsen av å være ute av kontroll derimot, innebærer at noe er galt. Samtidig er jo sistnevnte som er den mest realistiske av de to; all den tid vi er fullstendig ute av stand til å kontrollere det aller, aller meste. Spesielt gjelder jo dette døden.
(Dessverre) forbinder vi kontroll med noe positivt og ønskelig. Selvkontroll gjør oss i stand til å bevege oss fra tilstanden vi er i, til tilstanden vi ønsker å være i. Release your potential! Kanskje er det nettopp vår iboende tro på evnen til å styre livet vårt som er fundamentet for selvhjelpskulturen. Eller den terapeutiske kultur, hvor psykologene har inntatt førersetet.
Ting du ønsker du hadde, men ikke kan få:
- Ros, lønn eller familien du fortjener
- Fred, kjærlighet og lykke
- Vissheten om at du er på rett vei
- Tryggheten om at du kommer til å fortsette på rett vei
– Oversatt fra Fuck Feelings
Selv-
Alle psykologiske begrep med prefikset selv- foran seg har i lang tid gjort meg urolig. Først og fremst akademisk urolig fordi jeg ikke har skjønt hva de betyr. Ideen om at det finnes en slags enhetlig størrelse inne i oss, som kan forklare og skape mening, er grunnleggende problematisk. Ingen har så langt åpnet skallen og vist frem selvet. Faren for tingliggjøring er overhengende.
Men denne skepsisen har ikke slått rot, og selv-begrepene forføriske kraft har gjort de viktigere enn på lenge. Selvtillit, selvfølelse, selvkjærlighet, selvkraft, selvkontroll, selvledelse. ”Du må lære deg at selvet ikke rommer nøkkelen til de viktigste ideene om hvordan du bør leve livet ditt, men at selvet i seg selv er en idé, en konstruksjon som er formulert gjennom kulturhistorien og på den måten selv er mer det ytre enn det indre”. Har Brinkmann rett bør vi finne noe annet å styre livene våre etter. Verdier for eksempel. Far og datter Bennett anbefaler for øvrig selvrespekt som en anerkjennelse av livet som trøblete og vanskelig, men med et klapp på skulderen til deg selv for å holde hodet over vannet. Forresten, er det dette de kaller selvmedfølelse? Eller var det selvkjærlighet?
I overkant mye tarmgass
Utseende, lykke og intelligens bruker vi hyppig til å sammenligne oss med andre og til å avgjøre hvordan vi føler oss. Fordi lav IQ og krokete nese er vanskelig å gjøre noe med, er de også dårlige kilder til gode følelser. I antiselvhjelpsbøker som ”Fuck Feelings” er ikke budskapet at du skal fortrenge, ignorere eller skyve bort disse opplevelsene. Løsningen er i stedet å akseptere livets harde realiteter og erkjennelse følelsenes uforutsigbare dramaturgi.
Å slippe ut følelser ukritisk i omgivelsene sine er litt som å slippe en fis, skriver far og datter Bennett. Det vekker assosiasjoner til samlivsterapeut Dag Refsnes; «it provides immediate relief for the venter, but soon poisons the air for everyone in the fallout zone». Samtidig ligger det jo en alvorlig undertone her; alt selvfokuset går på bekostningen av relasjoner, røtter og tilhørighet til andre. Føttene vinner over røttene, som Brinkmann skriver.
«Instead, accept the fact that sometimes you can´t and won´t feel good about yourself. That´s no reason, however, for stopping yourself from doing good things and writing off your feelings of low self-esteem as an unimportant by-product of a hard life, perfectionism, or subpar personal equipment»
– Fuck Feelings
Tomheten der inne
I terapi kan man få høre at det er viktig å «bli kjent med seg selv». Det er en overveldende, nesten lammende utfordring å få. Hvem er du egentlig? Bak din glamorøse fasade? Enkelte mener samfunnet har skapt en ide om hvem vi skal være, som er så sterk at vi har mistet oss selv på veien. Eventuelt aldri funnet oss selv. Implisitt ligger ideen om en iboende sannhet som venter på å bli avdekket.
Madsen, Brinkmann og Bennett tar alle et befriende steg til siden, og spør hva vi egentlig forventer å finne. Risikoen, mener Brinkman, er at vi blir skuffet når vi ikke finner noen ting. Vi svarer med å intensivere letingen, kjøpe flere selvhjelpsbøker og plutselig er symptomene blitt til lidelser. Dette sunnhetens paradoks har potensiale til å kvele helsevesenet vårt. Noen må stå i mot, fortrinnsvis uten å havne i grøften på den andre siden. Derfor er slike bøker viktige, og fortjener all oppmerksomhet de kan få.
Mistenker du deg selv for å ha et for naivt forhold til psykologien, bør du lese Madsen. For de som enda ikke har lest Brinkmanns lille selvhjelpsparodi – gjør det; den går unna på en kveld eller to. Varmest anbefalning vil jeg likevel rette mot vår amerikanske duo. Fuck Feelings er befriende morsom, akkurat passe krenkende og unngår å harselere med tema mange er opptatt av. Marsha Linehan og Susan Nolen-Hoeksma er blant de akademiske referansene, og boken blir et Per-Fugellisk uttrykk for bevegelsen fra andre- til tredjegenerasjons terapi. Jeg ønsker meg gjerne Føkk Følelser i norsk språkdrakt, plassert godt synlig mellom Erik Bertrand Larssen og Mia Törnblom.
